Skolens ansvar for å følge med i mobbesaker.

Jeg får stadig nye henvendelser i mobbesaker fra hele landet. Denne måneden har ikke vært noe unntak. Fire saker har blltt tatt videre til tre ulike fylkesmenn. Det vil ingen ende ta, og problemstillingene er som de alltid har vært. Skolenes manglende vilje og evne til å handle å følge lovverket. Mange foreldre er helt overveldet og rystet over barns totalt fraværende rettsikkerhet i skolen. Jeg ber dem bare akseptere det, for det er ikke på dette de må bruke opp kreftene sine. Jeg forteller dem om at det er de gamle holdninger som rår i vårt offentlige system. Barn skal tie og tåle. Barn skal ses og ikke høres. Barn har liten status i vårt samfunn, barn genererer ikke stemmer. Det later i alle fall å være det politikere tror. Barn har ingen egen stemme, barn blir ikke hørt. Barn er annenrangs mennesker. Samfunnet later til å tro at barn tåler mye mer enn voksne, og at barn glemmer.

Forskningen viser at barn er høysensitive og trenger særlig beskyttelse. Samfunnet har ikke tatt dette inn over seg. 66% av de unge uføre sier årsaken er at de ble mobbet i skolen. Vi får stadig flere unge uføre. Når skal samfunnet våkne? I går hadde vi en ny hendelse i mitt barnebarns sak. Dette fordi skolen slipper opp på tiltakene, de klarer eller gidder ikke holde presset oppe, å gjøre det som er nødvendig og det loven krever. Robert mailet rektor i går. Det tolereres ikke flere hendelser eller feil fra skolen nå. Grensen til min sønn er nådd. Det er nytt evalueringsmøte med skolen på fredag. De skal ikke få dø i synden. Pappa Liland har skrevet en tøff mail til kunnskapsministeren, og han krever svar på en rekke spørsmål politikerne vrir seg unna å svare på. Skolen har fått beskjed om at en hendelse til så blir det politianmeldelse. De får også beskjed om at pressen ønsker å skrive om tilstanden i Søgneskolen, og at det fort kan skje. De tester ut grensene våre i Søgneskolen. De kan fort komme til å angre på det. Da er det for sent.

Jeg tenker å skrive noen blogginnlegg fremover om skolens ansvar i mobbesaker. Man kan også finne mye om dette på Utdanningsdirektoratets hjemmesider. Hvem har ansvar for å følge med i skolen? Det er alle ansatte, uten unntak, og slik har det vært siden 9a kom i 2003. Dette er ikke noe nytt selv om den forrige kunnskapsministeren har relansert det som sin ide. Verden vil bedras, og jeg har ikke tall på hvor mange som jobber med mobbing i det offentlige som tror på dette ,og sier dette i ulike fora. Det viser bare hvor dårlig kompetanse de som skal hjelpe våre barn faktisk har. Alle skolens ansatte har plikt til å lære seg hvordan de skal fange opp elever som ikke har det trygt og godt. 50% av barna forteller ikke om det av redsel for at det skal bli verre. Det er en reell frykt, alle vet hva som skjer med de barn og familier som varsler om mobbing.

Man skal se ettter endring i atferd hos elever, i klasse og i skolemiljø. Man skal se etter elever som trekker seg unna. Man skal følge ekstra godt med i klasser med bråk og uro. Man må bruke elevundersøkelsen, selv om her finnes store mørketall. De som aldri sier i fra, sier heller ikke i fra i elevundersøkelsen. Man må observere og ha inspeksjoner der man vet at mobbing foregår. I gymsaler, garderober og på gjemmesteder i skolegården. De voksne må være til stede. Man må kartlegge det sosiale spiller og man må sørge for å skaffe seg kompetanse. Mest av alt kreves det mot, mot til å gripe inn for å stanse det som foregår. Mot er den største mangelen i mobbesaker.

De ansatte skal ha nulltoeranse mot mobbing, vold, diskriminering og trakkasering, men også mindre alvorlige krenkelser. Her syndes det mye, hver eneste dag. Loven sier at man skal gripe inn umiddelbart å stoppe krenkelser. Men loven følges ikke, den er ikke implementert. Alle som jobber ved skolen har plikt til å gripe inn. Om du er vaktmester, rengjører eller lærer, det spiller ingen rolle. Ansvaret er det samme. Slik har det vært siden 2003. Alle ansatte har plikt til å varsle ved den minste mistanke. Det er et stort ansvar, og allerede her svikter det. Fordi det ikke får noen som helst konsekvenser å bryte loven på dette området. Bryter man veitrafikkloven får det store konsekvenser. Bryter man opplæringsloven får det ingen konsekvenser. Derfor står vi på stedet hvil. I stedet brukes det gulerøtter for å få skolene til å følge lovverket. Dermed bekrefter storsamfunnet det vi allerede vet, nemlig at barn har mindre verdi enn alt mulig annet i vårt samfunn.

En riktig god tirsdag ønskes deg🤗

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s