Min brasilianske venninne❤️

Jeg husker ikke når jeg traff henne første gangen. Det kan ha vært to, men også tre år siden. Det var på en av mine mange vandringer rundt i bygda her. Hun hadde nok syklet forbi meg flere ganger, før hun en dag smilende ropte til meg: I love your yellow jacket and your yellow shoes. Jeg smilte tilbake og takket henne. Hun elsker farger som meg. Hver gang hun syklet forbi meg etter det kom hun med koplimenter for kjoler og farger, eller hun ropte: Hello beatiful. I mitt stille sinn kalte jeg henne bare for solstrålen. En dag stoppet hun og vi fikk vår første prat. Hun fortalte hun var fra Brasil og at hun hadde bodd her i mange år. Hun fortalte at hun ikke var så god i norsk. De fleste hun snakket med snakket portugisisk eller engelsk med henne. Med meg snakker hun norsk.

Jeg vet fremdeles ikke hva hun heter, hun vet ikke hva jeg heter heller. Det spiller ingen rolle. Nå snakker vi sammen hver gang vi møtes og vi snakker på norsk. Hun trenger å øve seg sier hun. Jeg hjelper henne ikke før hun ber om hjelp, og hun blir stadig flinkere. Og da kommer det stadig lengre avhandlinger. Vi snakker om alt mulig. Av og til treffes vi tilfeldig på vandringer rundt vannet og da går vi sammen et stykke. Vi skravler i vei om våre familer og andre ting som opptar oss. Jeg blir stadig bedre kjent med henne.

I går da jeg tok bussen inn til byen for kursing kom hun på. Da satt hun seg ved siden av meg. Hun i gul jakke og jeg i rød kåpe. Vi snakker alltid om farger og hvor glade vi blir av dem. Jeg har en dunjakke i den brasilianske grønnfargen med gult for i jakken og hetten. Hun elsker den jakken, og hun snakker om den hver gang vi møtes. På vei innover snakket vi om ulike språk, og hun fortalte at hun forsto mye italiensk og at hun kunne snakke en del italiensk. Da var vi i gang igjen for det er det vakreste språket jeg vet. Hun lurte på om jeg var helt norsk, og det er jo. Hun lurte på om jeg ikke hadde noen spanske gener. Ikke så vidt jeg vet sa jeg. Så lo vi. Da vi skiltes på rutebilen ga vi hverandre en bjørneklem og ønsket hverandre en god dag.

Da jeg satt på bussen hjem, kom hun jammen meg inn døra der og. Hun satte seg hos meg og vi fortsatte praten. Hun ga meg to oppskrifter som jeg bare måtte prøve. Det var en middagsrett med broccoli og en kokoskake. Jeg skal teste det ut. Det så godt ut begge deler. Turen hjemover gikk fort i godt selskap. Jeg tenkte da hun gikk av bussen at hvis man bare er åpen for det livet har og by på, og det livet sender i din vei, da kan man finne vennskap, når man minst venter det. Vennskap på tvers av aldersgrenser, landegrenser, kulturer, yrke og interesser. Og gjør man det beriker man sitt eget liv, og utvider sine horisonter, slik jeg og min brasilianske venninne gjør. Noe sier meg at denne solstrålen av et menneske er kommet inn i livet mitt for å bli❤️

En riktig god fredag ønskes deg🌹

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s