Tysfjordsaken😢

I 2016 skylte den såkalte Tysfjordsaken over landet i all sin gru. Nå er boken om saken kommet. Seksuelle overgrep mot barn er et stort globalt problem, og har vært det siden tidenes morgen. Det handler om synet vi har på barn. Ikke bare nasjonalt, men globalt. Barn eier ikke seg selv, og det finnes ingen grenser for hvor dårlig barn kan bli behandlet. Derfor er det viktig at disse sakene kommer opp i lyset. For det er i lyset trollet sprekker. Forfatteren bak denne boken står også bak andre bøker med samme tema. Bøkene er: Mammas svik og Alvdalstrilogien, de handler om barna i Alvdalssaken og alt det groteske de ble utsatt for. Jeg har lest den første, resten får komme etterhvert. Vi, de voksne i samfunnet må orke å ta disse sakene innover oss. Vi må gå inn i dem for å øke vår kunnskap, og for å forstå at vi alle har et ansvar for å beskytte barna. Ikke bare våre egne barn, men også andres barn. Det finnes et afrikansk ordtak som sier: It takes a village to rise a child. Som i klartekst betyr at vi alle har et ansvar.

For å se hva som skjer rett foran øynene på oss, må vi tro det. Derfor er denne boken viktig, og derfor må du lese denne boken, uansett hvor forferdelig du synes dette er. Dette skal vi ikke beskytte oss imot, vi skal beskytte barna. For å klare det trenger vi kunnskap om hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvordan vi kan oppdage det som skjer. Jeg tror ikke Tysfjordsaken er så unik som vi later til å tro. Jeg tror det finnes flere slike saker, flere samfunn der man tier om det alle vet. Disse sakene er hyllet inn i taushet, tabu og skam. Boken handler om Liv fra Tysfjord som opplevde overgrep fra tolv menn, inkludert sin egen far. Alle tolv visste om hverandre, faren til Liv ble dømt for sine overgrep. Da han ble fengslet og ikke lenger ble en del av Livs liv, fortsatte overgrepene fra andre menn i bygda.

Barn som utsettes for overgrep blir oftere utsatt for overgrep fra andre, og for ulike typer overgrep. Veldig ofte når jeg får mobbesaker på bordet handler det også om seksualisert vold, voldtekt og seksuelle overgrep. Dette skjer også i skolen. Det er på høy tid at vi våknet og ser. I Tysfjordsaken skjedde mange av de seksuelle overgrepene i skolens gymsal. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke forekommer i andre gymsaler også, for det gjør det, langt oftere enn vi tror. Dette skjer både i åpne og lukkede bygdesamfunn. Det får skje fordi vi ikke ønsker å se. Vi vil helst ikke ta i disse sakene med ildtang en gang, for så ubehagelig synes vi det er. Da blir vi også skyldig i å dekke det til. Da legitimerer vi overgrepene som skjer. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har hørt: jeg orker ikke lese om det. Jeg orker ikke ta det innover meg. Det er jo så forferdelig. Hvis ingen orket å høre eller se, hva da med barna?

Denne saken handler om det som i hovedsak skjedde i det lulesamiske miljøet i Tysfjord. Det kunne like gjerne skjedd i et norsk miljø. Grunnen til at folk ikke snakket om dette eller varslet myndighetene om det som skjedde, selv om alle visste, er sammensatt. Det vil det alltid være i disse sakene, hvor skammen, skylden og tabuet ligger som en hinne rundt det hele. Her hadde man flere jokere. En av dem var fornorskningprosessen som hadde vart i årevis og som hadde ført til at samene naturlig nok ikke stolte på de norske myndighetene. En annen grunn var at dette skjedde i det læstardianske miljøet. Her var det bestemt at predikantene skulle avgjøre om saker skulle anmeldes. Det var også predikantene som rundhåndet delte ut tilgivelse til overgriperne over barnas hoder. Man kan ikke tilgi på andres vegne, og man kan ikke tilgi det utilgivelige. Handlinger som dette kan ikke tilgis. De kan bare aksepteres, for man har ikke noe annet valg om man skal bli en overlever. I det læstardianske miljøet i Tysfjord har det nå skjedd en endring. Alle overgreppsaker skal anmeldes. Det er ikke lenger predikantene som avgjør det.

Fædrelandsvennen avdekket nylig det samme hos Jehovas vitne. I stedet for å sende disse sakene videre til rettssystemet, der slike saker naturlig hører hjemme i en rettstat, blir det ordnet opp innbyrdas av menn. Det er viktig at slike paralellsamfunn blir belyst og at vi får satt en stopper for slik undergrunnsvirksomhet. Man har foretatt forskning på dette med seksuelle overgrep på barn. Hvorfor er dette så tabubelagt og vanskelig å snakke om? Er det barna som ikke vil snakke? Eller er det de voksne i hjelpeapparatet som ikke klarer å høre om dette? Resultatet overrasket meg ikke. Barna vil gjerne snakke om dette. De må tilpasse det de forteller etter hva de voksne orker å høre. Det er ikke sånn det skal være. Vi hjelpere må tåle å høre. Da jeg gikk på sosionomstudiet var jeg på et foredrag med sosionom Anniken Hauge. Hun sa vi hjelpere måtte gå i oss selv for å sjekke ut hvorfor vi hadde valgt den utdannelsen vi hadde valgt. Var det for å hjelpe oss selv? Eller var det for å hjelpe andre? For å hjelpe andre må du ha tatt et oppgjør med egne traumer. Du må ha skrelt løken, hvis ikke klarer du ikke å møte andres traumer. Fordi du da står ansikt til ansikt med ditt eget traume. Det kan fort bli for tøft. For å hjelpe andre må vi tørre å se hva som skjer rett foran vår egen nese. Du kan begynne med å lese Livs historie, en kvinne hvis ryggsøyle er laget av stål. Hun er en overlever og et sannhetsvitne.

En riktig god onsdag ønskes deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s