Venninna mi, Annefi❤️

Tidligere denne uken kom beskjeden som gikk rett til hjertet mitt. Venninna mi, Annefi var død etter fire og en halv måneds sykdom. Første gang jeg traff Annefi var da Per Svein og jeg reiste til Peru med Norsk tur i februar/mars 2016. Annefi reiste sammen med to av sine tre døtre, Trine og Kari. Annefi var på mammas alder, og hennes to døtre var på min alder. Annefi og jeg fant hverandre så til de grader. Det var ikke noe mor/datter greier, men skikkelig vennskap. Annefi var en energibunt av de sjeldne, ungdommelig, kunnskapsrik og svært nysgjerrig på livet og på andre mennesker. Annefis mann hadde fått en alzheimer diagnose, det samme hadde min mor fått , ti år i forveien. Vi snakket også om dette, og det som er så fantastisk med å treffe andre i samme situasjon, er at du ikke behøver å si så mye. En setning her og et blikk der er ofte nok.

Det var ikke det vi brukte tiden mest på. Vi opplevde fantastiske ting sammen, og når man gjør det, blir veien kort til hjerte, sjel og gode samtaler. Vi opplevde Lima sammen, vi opplevde inkaenes hovedstad sammen. Utenfor hotellet i Inkaenes hellige dal fant Annefi et påfuglegg som kokken lagde omelett av til en frokost. Annefi tålte høyden ekstremt godt, ikke alle gjorde det. Døtrene hennes var avhengige av sine faste doser oksygen hver eneste dag. Hvor irriterende måtte ikke det være. Annefi var jo en av de sprekeste i gruppa, samtidig var hun også blant de eldste. Hun var den reneste ungfolen i høyden. Bildet over er fra turen vår i Peru. Macchu Picchu leverte til de grader. På toget derifra underholdt Annefi og døtrene alle med sin shoppingglede av alpakkaprodukter i alle størrelser og fasonger. Jeg lo så fælt at jeg glemte å kjøpe noe selv. Bedre underholdning skal du lete lenge etter.

Så dro vi videre til Titacacasjøen, da kom vi enda høyere over havet. Annefi var like blid. Hun tålte denne høyden også. Hun trengte ingen medisin eller oksygen. Da hun fikk greie på at dette var genetisk så hun på sine døtre og sa: jeg kan ikke fatte hvor de har fått disse genene i fra. Hadde min mor sagt noe sånn, hadde jeg kvelt henne, men Annefi var ikke min mor😂😂 Ute på en av øyene gikk noen av oss en ekstra tur. De som hadde problemer med høyden tok båten, og møtte oss andre på andre siden av øyen etterpå. Annefi ble med på tur, mens døtrene dro med båten. Annefi var en av fire damer som badet i Titicaca da vi var på denne turen. Selv gjorde jeg det ikke. Jeg hadde en forkjølelse på gang, så jeg sto over. Begynner jeg først å hoste, hoster jeg i flere uker.

Siste dagen i Lima var vi rundt og beså oss. Vi ble sittende på en utecafe sammen med Annefi og hennes døtre. Der ordnet Per Svein med både kaffe og is til damene. Det var da jeg fortalte Annefi hvordan jeg opplevde henne. Og jeg sa blant annet at jeg trodde hun hadde ADHD. Både Annefi og døtrene lo, døtrene mest. Etterpå sa de til meg at om de hadde sagt det samme, hadde de virkelig fått høre det. Samtidig mente de at jeg traff blink med alt jeg sa. Jeg sa også at om jeg var like sprek som henne når jeg nådde hennes alder, da skulle jeg være evig takknemlig.

Per Svein gledet og moret seg over det han så. Dere to har funnet noe helt spesielt sammen sa han. Ja, det har vi sa jeg. Han begynte å kalle henne for venninna mi. Når han snakker om venninna mi, vet jeg at det ikke er Tove, Ragnhild eller Monika han mener, han mener Annefi. Det var på denne turen vi planla en tur langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela. En tur som er blitt en av Norsk turs bestselgere.

Annefi og jeg på vei til lunsj i Lima.

Neste gang vi møttes var på denne turen. Det var jomfruturen vi var med på. Kjemien var den samme og tonen like god. Denne gang hadde Annefi mannen Bjørn med. For en glede det var å se. Han visste ikke alltid hvor han var, men han var på tur med kjæresten sin,og gledet seg stort. Han fikk oppleve å se mye fint, han fikk gå noen av de korte turene. Han koste seg med mat og et glass vin til både lunsj og middag. For en herlig mann, god som gull. Vi delte mange måltider og hadde mange samtaler og vi skravlet og lo. Annefi var fortsatt like sprek. Hun gikk de fleste etappene, da de som av en eller annen grunn ikke skulle gå en etappe tilbød seg å holde Bjørn med selskap i bussen. En av dagene etter tur, måtte Bjørn hvile litt. Da hadde Per Svein, Annefi og jeg en stjernestund med god kaffe på en utecafe.

Annefi og jeg på en fløyelskveld i Leon.

Vi gikk samlet inn til katedralen i Santiago, og vi gikk sammen med Annefi og Bjørn. Etter en dag i Santiago gikk ferden videre til Porto. Da vi skiltes i Porto dagen etter var jeg helig overbevist om at jeg skulle på flere turer med venninna mi ,Annefi. Jeg så etter henne da vi gikk deler av Pilegrimsleden til Roma i fjor, men hun var ikke der. Da vi bestilte elvecruise til Venezia i høst, lurte jeg på om hun ville være der. Det kommer ikke til å skje, og det er vanskelig å forstå at en slik energibunt er gått ut av tiden. Jeg håper det ikke er for stille der hun er nå, da vil hun kjede seg fordervet. Hun er ikke skapt til å sitte med hendene i fanget eller å holde seg i ro. Jeg tenker på familien som har mistet denne livlige damen. Det må føles ubeskrivelig tomt, for denne damen har satt spor i manges hjerte, også i mitt. Jeg håper at når den dagen kommer at jeg går ut av tiden, at Annefi er en av de som møter meg da. At hun sier: der var du ja, det er nå moroa begynner. Det er nå vi kan ha det virkelig gøy i sammen. Jeg kommer aldri til å glemme venninna mi, Annefi.

Annefi og jeg siste kvelden i Porto.

En riktig god fredag til alle. Ta vare på hverandre i dag, for i morgen kan det være for sent❤️

2 kommentarer om “Venninna mi, Annefi❤️

  1. Jeg var også med på disse to turene, pluss at jeg møtte henne og Bjørn første gang på Cuba. De var et herlig par. Var også bedt på hytta deres i Valdres. Desverre ble det ikke noe av. Så: Ikke utsett noe. For ingen kjenner morgendagen.😢 Annefi vil bli husket av alle som hadde gleden av å bli kjent med henne😍😍

    Liker

  2. Kjære Ann Kristin og Åse.
    Tusen takk for flotte ord om mamma. 💖 Du skriver så ærlig og enkelt og treffer veldig bra Ann Kristin 😜👍🏻😘 Vi var jo enige i det på turen 😜😂
    Jeg må le litt også etter å ha lest dine ord 💖🙏💕 (korrigering, Trine tok båt og badet på Titicacasjøen. Jeg gikk over fjellet m mamma 😜👍🏻😂💖).
    Du har også rett i at hun vil bli savnet, og jeg tror ikke bare av oss nærmeste 🥰 Hun hadde mye energi, og mye omsorg for mange.
    Denne diagnosen som hun fikk, ble derfor veldig brutal, for hun kunne ikke bekjempe den, det gikk bare en vei. Men hun fant ut, at det ble en fin utgang av dette livet, da hun hadde god tid til å ta farvel med mange.
    Stor klem fra Kari 💖😘💖

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s