Niese Lea❤️

På torsdag traff vi niese Lea på Frøken Larsen. Jeg hadde ikke sett henne siden hun troppet opp med sin pappa, og min bror Herleik på Frk. Lyng en lørdag i juli. På torsdag fikk jeg greie på at Frøken Larsen var hennes stamsted. Hun sitter der og jobber flere timer hver dag. Lea ble ferdig utdannet dramalærer ved UIA i juni i fjor. Nå sjonglerer hun med seks jobber, driver eget firma og elsker det. Hun skriver manus selv til forestillingene og hadde akkurat solgt et manus videre. Hun har arvet mye fra sin mor, men uten tvil også fra sin far. Lærergenet finnes på besteforeldresiden på begge sider hos far. Dramagenet kommer fra nord. Mange fra min fars slekt driver med det. Skrivegenet kommer både fra pappa og mammas side. Utseendetmessig er hun veldig lik mor, men det er også noe fra vår side der. Det kraftige kjevebenet, mammas øyne, men også den samiske arven.

Hun var også opptatt av den arven som vi har mistet, fordi fornorskningsprosessen gjorde at slekta gjorde det de kunne for å undertrykke og utslette den delen av vår identitet. Vi vet at det ble gjort for å beskytte oss, og fordi de som er foran oss i slekta opplevde mye urett på grunn av den samiske arven. Lea derimot, hun er stolt av den arven. Dagen før vi traff henne var samenes nasjonaldag. Hun kunne fortelle at hun hadde kjent seg stolt fordi hun var av samisk slekt hele den dagen.

Min yngste bror som har en annen far enn oss to eldste sendte gratulasjon til sine søsken i søskenchatten den dagen: Gratulerer til dere to skrev han. Jeg håper farmor fra det stedet hun nå er tilgir oss at vi nå graver frem denne arven sakte , men sikkert, bit for bit. Vi trenger nemlig alle puslespillbitene for å bli hele mennesker. Tilbake til Lea, hun er den yngste av min brors tre døtre. Hun er ei skikkelig pappajente og de to er mye sammen. Lea har flyttet for seg selv nå, hun har vært samboer i mange år. For første gang er hun helt alene. Det er noe sunt med det, tenker jeg. Vi snakket om Langenesprosjektet. Da blir vi naboer med Herleik. Han har sendt inn byggesøknad alt. Vi ligger litt etter i løypa. Hun gledet seg til det var blitt en realitet. Det gjør jeg også. Da håper jeg å få se jentene oftere. Da håper jeg de stikker innom på kaffe, te og eller prosecco. At de kommer og setter seg på vennebenken og oppdaterer onkel og tante på det livet de lever.

Lea og jeg satt sammen på dødsleiet til mamma. Hun kom innom på kvelden før mamma døde for å ta farvel. Hun var litt spent på hvordan hun ville takle det. Hun bestemte seg raskt for at hun ville bli der sammen med Herleik, Mia og meg for å følge mamme det siste stykket. Jeg fikk en merkelig følelse av at dette ikke var tilfeldig, men at mamma ønsket at vi skulle sveises sammen på en spesiell måte , og at jeg skulle holde et ekstra øye med disse to i tiden fremover. Det ligger i bakhodet mitt fremdeles og det gir meg ikke fred. Vi fikk en hellig stund sammen, vi fire. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Da kveldsstellet og mammas siste stell var over, skrudde vi av lyset og satte på Leas spilleliste på spotify ,og så sang vi for mamma. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Vi fikk noen dype samtaler, samtaler man bare opplever på et dødsleie. Jeg kjente veldig sterkt at disse to jentene, var mine jenter.

Da mamma trakk pusten for siste gang klokken seks om morgenen, gikk luften ut av ballongen for meg. Det var som om jeg hadde holdt pusten en evighet og at jeg nå kunne puste igjen, men at jeg var helt tom. Da den pensjonerte sykepleieren som hadde vakt den natta, spurte om jeg ville plukke ut noen klær til mamma, kjente jeg at jeg ikke hadde mer å gi. Da spratt Lea opp og sa: jeg vil gjøre det og forsvant inn på mammas rom. Jeg kjente på en sterk takknemlighet til den jenta i det øyeblikket. Samtidig kjente jeg at det var helt rett. Mia og Lea stelte mamma i døden. Sykepleieren kom ut og var så rørt. Det er ikke ofte vi ser at unge mennesker deltar og følger med inn i døden som det her, sa hun. Du må inn å ta bilde av dem, det er så rørende. Døden er en naturlig ting og det er så viktig at ungdommen får delta sa hun videre. Jeg gikk inn og tok bilde av mine to nieser og en ferdig pyntet mamma. Mamma elsket farger og jentene hadde tatt på henne en bluse i cerise. Selv i døden fikk mamma lyse opp i flotte farger. Jeg forstiller meg at hun så det fra et annet sted ,og at hun nikket fornøyd over at hennes liv nå var fullbrakt.

Lea og jeg, vi deler en spesiell historie som gjør at vi har fått et ekstra bånd. Jeg er takknemlig for å ha fått dele den opplevelsen med to kloke, unge damer og en stødig bror.

En riktig god søndag ønskes deg og dine🌹

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s