Konfliktråd er alright, bare ikke i mobbesaker.

I går skrev jeg et innlegg om konflikthåntering i mobbesaker og bruk av konfliktråd i mobbesaker. Etter det fikk jeg en mail fra en for meg ukjent person, som helt tydelig mente at jeg med gårsdagens innlegg snakket konfliktrådet ned. Det var i så fall ikke meningen for jeg er stor fan av konfliktrådet de gjør et viktig arbeid i mange saker, men ikke i mobbesaker slik jeg har erfart både i egen og andres mobbesaker.

Jeg har hatt veldig gode opplevelser med konfliktrådet , og nå skal jeg fortelle om de to jeg hadde før vi var der i forbindelse med min sønns mobbesak i 2004. Mitt første møte med konfliktrådet hadde jeg i forbindelse med en avslutning for et syvende klasse trinn på Langenes skole. Det var en avslutning med skyting av vannpistoler som var lov, men det som ikke var lov var eggkastingen som noen av lærerenes biler ble utsatt for. Min håpefulle gikk ikke på syvende trinn, men hadde kjøpt inn eggene som ble brukt, for de som skulle bruke dem , og han visste utmerket godt at de ikke skulle brukes til matlaging. Dette ble politianmeldt av lærerne noe som er forståelig for alle som vet hvordan egg oppfører seg når de størkner. Derfor fikk min mann en dag telefon fra politiet om å møte på lensmannskontoret samme dag. Før de dro spurte min mann om min sønn hadde hatt noe med dette å gjøre, og svaret var kontakt nei. Da de møtte hos politiet fikk min sønn spørsmål om det var han som hadde kjøpt eggene. Svaret var kontant ja. Det var da min sønn fikk sitt livs første og beste lærepenge om pulverisering av ansvar.

Saken ble løst i konfliktrådet der barn, foreldre, lærere og meklere møttes. Den ble løst til alles tilfredstillelse. Ungdommene måtte holde foredrag for alle klasser på begge ungdomsskolene om hvordan noe som i utgangspunktet skulle være morsomt, tok av og utviklet seg til en kriminell handling. Jeg var kjempefornøyd med konfliktrådet i denne saken.

For mange år siden satt Tove og jeg i styret i Årosskogen vel. Vi hadde en interesskonflikt med Rideskolen på Åros. Hestene skal etter veitrafikkloven gå på veien, og sykkelstien skulle være for de som gikk og de som syklet. Sånn fungerte det ikke. Så å si alle hester ble ridd på sykkelstien fordi mange av dem var redde for biler. Innbyggerne i Årosskogen hadde mange møter langs sykkelstien med livredde hester. Kombinasjonen barnevogn, livredd hest og fender som stengte for ut mot veien ga mange hjertet i halsen opplevelser for foreldre og barn. Vi prøvde på alle tenkelige måter å få rideskolen i tale, eller få til et møte med dem. Svaret var nei fordi de mente det var nytteløst. Vi er imidlertid svært løsningsorienterte så da de kjørte et helt ridekurs på sykkelstien anmeldte vi dem.

Saken endte i konfliktrådet og ble løst der etter fire år der. Ja det er helt riktig det tok fire år. Da var Tove og jeg for lengst ute av styret, men vi skjønte at om vi skulle ro dette i land måtte saken følges helt til mål. Derfor oppnevte vi en hestekomite hvor Tove var leder og jeg sekretær. Det var mange ulike etater og folk og meklere inne i saken i løpet av de fire årene det tok å løse den. Bare Tove og jeg var konstant til stede. Etterhvert skjønte alle at skulle vi få dette til måtte vi få grunneierne til å låne bort grunn til en ridesti på innsiden av sykkelstien. Alle unntatt Tove og jeg mente at det var umulig å få til. Kommunen ville ikke gå i forhandlinger med grunneierne og det ville i all fall ikke rideskolen. Da gjensto bare Tove og jeg som påtok oss oppgaven. Vi gikk fra grunneier til grunneier som viste seg å være hyggelige mennesker alle som en. De fikk luftet sin frustrasjon over både kommune og rideskole og vi var jo også frustrerte. Resultatet var i alle fall at Tove og jeg kom tilbake til nytt møte med alles underskrifter, og så ble det kommunens oppgave å skaffe til veie pengene og få arbeidet gjort. Uten konfliktrådet hadde vi aldri kommet i mål med den saken.

Derfor var det med optimistiske forventninger vi møtte de samme meklerne i min sønns mobbesak. Vi hadde utelukkende gode erfaringer i møte med konfliktrådet. Min sønn hadde mottatt drapstrusler fra et skjult nummer på mobilen. Vi anmeldte det og politiet fant ut hvem det var, og vi sa ja til å ta det i konfliktrådet. Det fungerte overhodet ikke og jeg har skrevet om dette møte i boken min Alle mot en. Det ble så galt at jeg reiste meg og forlot møtet med min sønn hakk i hel. Dette var en farlig øvelse, såpass skjønte jeg. Meklerne var etter møtet enige i at dette ikke fungerte. Jeg har hatt innsyn i flere tusen mobbesaker og mange av dem har vært innom konfliktrådet og jeg har ikke hørt om noen som har positive erfaringer med dette i mobbesaker. Derfor skrev jeg gårsdagens blogginnlegg, da dette igjen ble aktualisert i en mobbesak i bygda.

Det falt ikke i god jord hos alle og jeg fikk en mail med følgende ordlyd.: Du bør lese deg opp på forskjellen mellom gjenopprettende møter som er det konfliktrådet i hovedsak driver med og klassisk mekling eller konfliktrådet. Innlegget ditt viser at du ikke har forstått hva konfliktrådet driver med. Jeg er helt enig i at mobbesaker ikke bør mekles. Men noen ganget kan det være nødvendig med gjenopprettende møter. Det er misvisende at konfliktrådet ofte bruker mekling, men ofte er det gjenopprettende møter de har.

Jeg svarte: Jeg skriver om konflikthåndtering i mobbesaker og ikke om gjenopprettende møter. Med vennlig hilsen Ann Kristin.

Da får jeg følgende svar: Jepp det er jeg enig i. Mekling og mobbing er ikke riktig. Men da bør du ikke nevne konfliktrådet. De driver med gjenoppretrende møter.

Derfor gikk jeg inn på Konfliktrådets sider for å sjekke hva dette er.

Etterpå sender jeg følgende svar: Jeg har vært inne i flere tusen mobbesaker og mange av dem har vært i konfliktrådet hvor det er blitt meklet mellom partene, med det resultat at mobbingen har eskalert og blitt farlig for barnet. Jeg har selv opplevd dette og det skjer over hele landet. Jeg leste meg opp på dette med gjenopprettende møter og kan ikke se at dette passer til å løse mobbesaker heller. Det står heller ikke noe om at disse møtene brukes i mobbesaker der. Selv har jeg god erfaring med konfliktrådet i andre saker, men ikke i mobbesaker. Forskning viser også at man ikke bør ta disse sakene til konfliktrådet. Slik jeg leser dette med gjenopprettende møter er det at det brukes når man er domfeldt eller noe er avsluttet, at det da kan være et behov for gjenopprettende møter. Å løse mobbing er ingen qickfix og må skje i skolen der elevene er. Ellers er jeg stor fan av konfliktrådet, men altså ikke i mobbesaker. Med vennlig hilsen Ann Kristin.

En super lørdag ønskes alle🌞

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s