En pangstart på skoleåret 2019.

Torsdag startet Søgneskolen opp igjen etter juleferien. Både gemalen og jeg hadde hjertet i halsen på hver vår kant. Det kalles senskader etter å ha levd i en krigssone over lang tid. Skolestart foregikk sånn noenlunde, ikke helt perfekt, men noen lunde. Jeg var lettet og glad da helga kom og reddet oss. Jeg har skoleruta liggende på telefonen og vet nøyaktig når vi blir reddet av ferie igjen om det skulle bli nødvendig.

Jeg la meg tidlig lørdag kveld og da jeg våknet så jeg at noen hadde ringt den kvelden. Det ante meg at dette kunne handle om en mobbesak. Som min mor pleide å si, jeg kjenner det på vannet mitt. Jeg lette opp nummeret på google, men det var ikke noe privatnummer så jeg skøv tanken om dette bort. Da jeg sjekket messanger lå det en meldingsforespørsel der som jeg sjekket ut og som bekreftet at joda dette dreide seg om en mobbesak. En årelang og alvorlig sak som eskalerer og eskalerer fordi ingen tar tak. I kjent stil blir barn og foreldre forklart at det er de som det er noe feil med. Jeg kjenner begge skolene barnet har gått på godt. Ingenting overrasker meg. De har bedt om tiltak mange ganger, men har aldri fått verken enkeltvedtak eller nå aktivitetsplan.

Det er bare svært ressurssterke foreldre og barn som kontakter meg. Det sitter langt inne å gjøre dette, og det skjer når de ikke ser noen annen utvei. Det finnes nemlig ikke noe sted mobbeutsatte familier kan henvende seg for å få hjelp. Selv om problemet er så uendelig stort. Det finnes ingen hjelpetelefon eller noen gratis telefonlinje som man kan henvende seg til, selv om man kjemper en kamp som handler om liv og død. Grunnen til dette har jeg blitt fortalt av mennesker klokere enn meg er at mobbing i skolen ligger under kunnskapsdepartementet. Hadde det sortert under helsedepartementet hadde det vært annerledes. Det er der pengene for et kompetansesenter og en grønn telefonlinje ligger. FMM kjemper også for dette. Vi må få ut kunnskaper om senskadene, hvordan de invalidiserer familier og hva dette koster samfunnet. Vi har en lang vei å gå.

Vi må også begynne å se på om det skolesystemet vi har i dag virkelig fremmer barns liv og helse? Omtrent 60000 barn oppgir at de utsettes for mobbing, krenkelser og vold hvert eneste år. Og tallet er sørgelig stabilt. Forskning forteller oss at 50 % av de som mobbes aldri forteller det til noen. Heller ikke i elevundersøkelser. Jeg har snakket med mange foreldre og barn om dette. At de ikke tør å svare at de blir mobbet i elevundersøkelser. De er redde for å bli avslørt og for at det da blir verre. Sladring godtas ikke,og det er ikke så vanskelig for elever å avsløre hvem som har rapportert hva i disse såkalte anonyme undersøkelsene. Så lenge lovverket ikke blir fulgt og det ikke får noen konsekvenser for skoler og kommuner å bryte loven vil ingenting skje. Det nytter ikke med belønning og gulrot , vi må bruke pisk for å implementere lovverk. Ingen hadde fulgt veitrafikklov eller straffelov heller om det ikke fikk konsekvenser. Det sier seg selv. Det samme gjelder opplæringsloven.

De sier at barna våre trenger å gå på skolen for å bli sosialisert. Etter de siste femten årene er jeg sterkt i tvil om denne formen for sosialisering. 60000 oppgir at de utsettes for vold, krenkelser og mobbing hvert år. Så har vi mørketallet. Forskning viser at ca 100000 er involvert i mobbingen, enten ved å mobbe eller være den som blir utsatt. Så har vi alle disse som står og ser på og som vet, men som ikke tør å løfte en finger i frykt for at de er neste som blir utsatt for det som skjer. Vi har tusenvis av barn som går ut av skolen hvert eneste år med krigsskader. Vi har familer som er mobbeusatte familer som lever i krigssonen år etter år og som må leve med senskader og ettervirkninger av denne krigen så lenge de lever. Familier som invalidiseres og som må kjempe for et fullverdig liv hver eneste dag. Er det dette som kalles sosialisering? Jeg mener det er dirkte skadelig og bidrar til å skape et farligere samfunn. I vår digitale hverdag må det være mulig å skape tryggere kår for barn og familier. Vi må sette oss ned å tenke helt nytt. Her har jeg liten tro på min egen generasjon som er altfor opptatt av å bevare det bestående vi vet ikke virker. Det er farlig å tenke nytt virker det som altfor mange tenker. Så lenge det ikke rammer meg og mine vil jeg heller lukke øynene for det som skjer virker det som mange tenker. Likegyldighet er farlig det.

Jeg blir ikke lenger overrasket og sjokkert over det jeg blir fortalt. Dette lever altfor mange med uten at det løftes så mye som en finger. Lytteposter er det mobbeutsatte familer blir møtt med. Du må endelig si fra om noe er galt og det henvises til loven på foreldremøter. Så langt er vi kommet i dag, men når du sier i fra, skjer det ingenting. Vi blir møtt med handlingslammelse og blir spurt hva vil dere egentlig vi skal gjøre? Eller om det blir iverksatt tiltak er de ikke egnet eller de virker ikke. Mobbing, krenkelser og vold i skolen skal stanses, det skjer altfor sjelden. Det er handling som mangler og handlingskompetanse. Det finnes haugevis av forskning om tiltak som virker. Verktøyene må tas i bruk og vi kan ikke vente lenger.

I 2014 startet forskerne ved Læringsmiljøsenteret opp et stort forskningsarbeid om det å være pårørende til barn som mobbes. De ønsket å se på hvordan dette påvirket ikke bare den som mobbes, men foreldre, søsken og nær familie. Jeg er veldig spent på resultatet, selv om jeg vet svaret, ser jeg frem til dagen dette kringkastes. Erling Roland, en av våre dyktigste mobbeforskere sier at det er svært tøft å være pårørende til barn som utsettes for mobbing. Ti forskere jobber med prosjektet i samarbeid med flere utenlandske forskningsgrupper. Og allerede i starten av prosjektet kunne man si en del om dette. Han sier følgende: Vi ser allerede nå at det er forferdelig tøft å være pårørende til mobbeutsatte barn. Bortsett fra alvorlig sykdom, er det å leve med eller ved siden av mobbing en av de verste belastningene noen kan ha. Det er som å leve med sorg. Det tar mye energi, det er mye bekymring, og det tar mye krefter. Jeg kan skrive under på alt det han sier.

Høyesterettsdommen fra Kristiansand i 2012 har gitt et veiskille som vi nå må følge. I dommen står det: Ved pliktig skolegang påtar skolen seg et omfattende omsorgsansvar. Mobbing i skolen har stort skadepotensial, både for den enkelte og for samfunnet. Mobberne selv kan ikke stilles erstatningsrettslig til ansvar. Både prevensjonshensyn og en interesseavveining tilsier ansvar for kommunen i de tilfeller der skadepotensialet realiserer seg.

Jeg ønsker alle en fin mandag og god ukestart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s