Et år siden nabogutten Petter gikk ut av tiden❤️

I går var det et år siden nabogutten Petter døde brått. Tidligere på dagen hadde jeg skrevet et blogginnlegg om første juledag som for meg er den beste dagen i året. Det er min spadag, min dag til ettertanke. Det var det også i fjor, ingen familiemiddager bare tid for meg selv. Det var den beste dagen helt til det tikket inn en melding fra Robert om at Petter var død. Det kom som et sjokk, jeg så ikke den komme, selv om Petter drev med rus.

Petter var noe av det mest levende jeg kan tenke meg. Petter var full av ressurser. Jeg var helt overbevist om at den dagen han bestemte seg for å bli rusfri, da ville Petter klare det. Han var sta og sterk nok og han hadde en vilje av stål. Jeg sa det også til ham, du kan klare å endre livet ditt, men det vil bli en tøff kamp, men jeg vet du kan klare det. Du må bare ville det nok. Han rakk det ikke, døden kom før den dagen.

I går var det en sånn dag for ettertanke, men i år gikk tankene ofte til Petter. Vi tok oss stadig i å si ting som: det var ikke sånn det skulle vært: det var ikke sånn det skulle bli: så unødvendig: det var et langsomt selvdrap og det er godt vi ikke vet hva som venter rundt neste sving.

Tankene gikk også til Petters familie. Til Petters storebror som sa det var blitt et stort tomt hull igjen etter Petter. Til brødrene og vennene som hadde minnestund på graven i går. Tankene gikk til mamma som har bodd i Grimstad de to siste årene. En mamma som begynner å gråte hver gang hun kommer til Brennåsen, og som kjenner at hjertet blir knust når hun pynter graven hans. For dette er altfor mye for et mammahjerte. En pappa som opplever å få hjertet sitt revet ut hver gang han går på graven. En farfar og en farmor som stilte opp i tykt og tynt ,og som gjorde absolutt alt for å få sønnesønnen ut av rusens klør. Han var usedvanlig heldig med farmor og farfaren sin. Farfaren besøker barnebarnets grav hver eneste dag og finner trøst og støtte der. En familie som går videre og forsøker å skape seg et godt liv etter at det aller verste har skjedd. Og vi kan ikke gjøre annet enn å lytte og gi av vår kjærlighet, men jeg vet at det hjelper❤️

Jeg vil dele Roberts minnetale fra bisettelsen i bloggen i dag.

Hei alle sammen!

Mitt navn er Robert Mellom Bakkarogberg. Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å si noen avskjedsord til Petter. Utenom familien var jeg en av dem som har kjent Petter lengst. Petter ble født litt under en måned etter meg. Og vi vokste opp vegg i vegg med hverandre. Petter og jeg var som Knoll og Tott i oppveksten. Vi lekte sammen stort sett hele tiden. For det meste var Petter sjef, med mindre det var snakk om mat. Hvis Petter hadde mat og ikke jeg, så var det fort jeg som hadde maten og ikke Petter. Det resulterte i at Irene hadde med ekstra mat til meg, sånn at jeg ikke stjal Petters mat.

I oppveksten var vi mye ute, og vi var en fin gjeng som lekte sammen i Årosskogen. Bading i Kvernhusvannet, bom 50 og politi og røver nede i Tjønnemyra og snøballkasting på busser fra Sommerfjellet. Det var gode tider og vi hadde det veldig gøy sammen. Om sommeren var vi tidlig oppe, fant frem syklene og syklet til Eiketjønna for å bade, derfra dro vi videre til Mor og Far, altså Laila og Leif for å snike med oss noen kjøttmoreller før vi tok turen til Hølen for å bade mer. Da vi var ferdige der tok vi med oss noen moreller på returen til Eiketjønna og så tilbake til Kvernhusvannet.

Petter og jeg var tette frem til jeg var ca 14 da jeg gikk gjennom en fæl mobbetid som drev oss fra hverandre. Etter det tok det rundt ti år før vi fant veien tilbake til hverandre. Det viste seg da at vi hadde tatt ulike valg i livet. På den tiden hadde jeg nylig lagt hasjen på hylla, og prøvde å samle livet mitt tilbake til noe som var noenlunde normalt. Mens Petter hadde sine ben godt plantet i rusen. Til tross for dette klarte Petter og jeg å bygge opp igjen et fint vennskap. Og vi hadde mange fine og trivelige stunder.

Hvis jeg trengte hjelp til noe var Petter stort sett på pletten, og han stilte opp så langt han klarte. Og jeg forsøkte å bidra til å gjøre tilværelsen enklere for Petter. Det var vanskelig for meg å se på at Petter var fanget i rusen, og jeg prøvde etter beste evne å hjelpe Petter der jeg kunne. I løpet av de neste tre årene hadde Petter sine fremskritt og tilbakefall, hvor jeg bidro der jeg kunne. Men jeg innså etterhvert at det var lite jeg kunne gjøre så lenge Petter ikke ønsket hjelp selv. Jeg trakk meg litt tilbake i påvente av at Petter selv skulle se hvor langt inne i det han var, men den tiden kom dessverre ikke.

I de siste fire månedene hadde ikke Petter og jeg kontakt. Dette på grunn av en uoverenstemmelse som jeg antok vi ville finne ut av på sikt. Jeg vet derfor lite om Petters siste fire måneder, men til tross for våre uenigheter, sluttet jeg aldri å se på Petter som en venn. Og jeg hadde håp om at vi skulle finne tilbake til vennskapet. Det kommer dessverre aldri til å skje.

Alt jeg kan håpe på er at Petter er kommet til et bedre sted, og ikke føler at det ligger noe uoppgjort mellom oss. Når alt kommer til alt vil jeg si at Petter er et av de flotteste menneskene jeg har vært så heldig å kjenne. Petter hadde et enormt potensiale, han var kreativ, smart og velartikulert. Han var en god mann og et godt menneske, som satte de fleste foran seg selv. Men dette er et tveegget sverd, og i det lange løp virket det som han glemte å tenke på seg selv og sitt eget beste.

Jeg vil avslutte med å si at jeg er utrolig glad i Petter, og jeg vet at selv om Petter er død, så kommer han alltid til å ha en plass i hjertet mitt, og han vil aldri bli glemt. Jeg tror Petter ville ønsket at vi gleder oss over den gode Petter vi kjente og vokste opp med, og ikke graver oss ned i det faktum at Petter er borte. Vi må reise oss opp igjen og prøve å leve det beste livet vi kan, med omtanke og empati, og ha Petter med i tankene, selv om Petter ikke kan være med videre på reisen.

Tusen takk for at jeg fikk si noen siste ord til Petter.

Petter er stadig med i tankene og de siste par dagene har han vært i tankene ekstra mye. Jeg liker å tro at det er Petter som står bak de fantastiske soloppganger og solnedganger vi har sett fra Lilandsresidensen de siste par dagene. Som en hilsen fra oven fra en meget kreativ sjel. Jeg vil lyse fred over Petters minne❤️

En flott andre juledag ønskes alle🌞

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s