Å vende tilbake til åstedet.

I fjor høst, etter å ha sett innslaget med Rune Andersen i Vårt lille land, delte jeg et innlegg på fb om min barndom og mom vold i nære relasjoner. Det var noe jeg hadde tenkt på en stund. Mine brødre og jeg hadde som Rune og hans søsken gått videre uten å se oss tilbake, og hadde snakket lite om det vi hadde opplevd. Det er jo en helt naturlig ting og ikke ville ha dritten med seg videre. Uten at man vil drar man med seg ting likevel og jeg har opplevd mange triggere i etterkant av mine barndomsopplevelser.

Det finnes mange paradokser i et liv og et av de virkelig store i mitt liv er at mannen jeg har vært sammen med i snart 34 år har bursdag på samme dag som min stefar. Jeg kan enda huske hvor jeg var, og hvor jeg satt da han helt i starten av vårt forhold fortalte hvilken dag han hadde bursdag. Det var som å få flere knytteneveslag i magen på en gang og jeg frøs fast i sofaen. I dag skjønner jeg at det var flight, fight and freeze- reaksjonen som satte inn og varslet FARE. Mannen i mitt liv kunne ikke unngå å merke det og han har stadig kommet tilbake til opplevelsen. Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen din da jeg fortalte deg hvilken dag jeg er født sa han. Du skiftet farge og ble helt blek. Jeg fortalte ham hvorfor jeg reagerte på den måten og hvordan min stefar hadde ødelagt store deler av vår oppvekst med sin voldelige fremferd.

Det jeg ikke har fortalt ham er hvor mange runder jeg har måttet gå med meg selv for å overbevise meg selv om at det er trygt å lande med en mann født på nøyaktig samme dato. Jeg har ikke fortalt hvilket ambivalent forhold jeg hadde til hans bursdag de første årene av vårt samliv. Heldigvis er tiden med og leger sår, så de blir akseptable og til å leve med. Det er mange år siden jeg har tenkt på min stefar på min manns fødselsdag nå,og det er jeg veldig glad for. I fjor på denne tiden tok jeg turen tilbake til mitt barndoms sted for å sjekke ut hvordan det føltes i dag. Teksten fra i fjor vil jeg dele her i bloggen i dag.

Tidligere denne uken fant jeg ut at jeg skulle utsette meg selv for litt eksponeringsterapi. Klippen ble med, og vi gikk en vei det var mellom femten og tjue år siden jeg var sist. Jeg har unngått stedet. Fra jeg var 11 til jeg var 19 bodde jeg her.

Da vi gikk innover registrerte jeg at det hadde skjedd en god del forandringer, både med selve veien og med tomter og hus. Jeg fortalte historier om hvem som hadde bodd der da vi bodde der, og hva som hadde skjedd der. Mange har flyttet, mange har falt fra, og nye personer jeg ikke kjenner bor nå i husene.

På vei innover tenkte jeg: har jeg virkelig ikke noen gode minner herfra? Svaret var nei. Jeg har jo helt sikkert opplevd bra ting her også og hatt det gøy. Men alt ble overskygget av tanken : når smeller det neste gang?

Jeg skrev dagbok noen av årene jeg bodde der. Og for en god del år siden tok jeg dem frem og leste dem. Jeg ble skikkelig kvalm, og jeg forsto at det hadde vært verre enn det jeg husket. Jeg hadde nok fortrengt det. For på annenhver side sto det: jeg hater …. min stefar. Jeg fant ut at denne dritten ville jeg ikke ha med meg videre i livet mitt. Så jeg leste alt, rev ut alle sidene og brente dem i peisen som et rituelt bål.

Jeg kjente også da jeg gikk innover at dette stedet ikke er farlig for meg lenger. For noen uker siden fikk jeg greie på at huset vi bodde i var revet og alt som sto igjen var en grønn plen.

Det føltes fint å vite at ingen barn skulle bo innenfor de fire veggene igjen, å kjenne på den dårlige energien som satt fast i veggene der.

Min stefar døde for en del år siden og jeg fikk pusteproblemer ved tanken på om jeg måtte forholde meg til å gå i begravelsen hans. Det tok tid før det ble begravelse etter dødsfallet. Jeg vet ikke hvorfor, men da den endelig kom i stand var jeg på en lenge planlagt ferietur til Gran Canaria. Da sendte jeg en tanke til min stefar: takk skal du ha, den skyldte du meg.

Da vi gikk mot bilen på vei tilbake sa min bedre halvdel: dette gikk jo fint. Det er ganske dystert her sa han da. Han merket det også tenkte jeg. Det kan godt være 20 år til neste gang jeg setter mine ben der, men da er det ikke fordi jeg vil unngå stedet. Jeg har bare gått videre med livet mitt❤️

En super tirsdag ønskes alle, her i sør blir det en solrik dag🌞

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s