I gÄr var jeg en av mange tusen kvinner og menn som gikk i tog for Ä beholde den abortloven vi har i dag. Jeg Þnsker ikke at kvinners kropp skal vÊre et forhandlingskort i det Ä oppnÄ eller bevare regjeringsmakt. Abortloven handler om det umulige valget mange kvinner ser seg nÞdt til Ä ta. Et valg som bare de kan ta, et valg over sin egen kropp.
Altfor ofte kommer pekefinger og moral i veien nÄr dette spÞrsmÄlet kommer opp, og det er ikke mÄte pÄ hvor prektige folk som aldri har vÊrt i nÊrheten av Ä stÄ i samme situasjon som disse kvinnene stÄr i,eller noen gang kommer til Ä stÄ i. Dette er ikke et spÞrsmÄl kvinner tar lett pÄ, dette er og blir vanskelige valg. Det finnes ingen kvinne som er lik, det finnes ingen situasjon som er lik. Her finnes det bare vanskelige valg. Valg som skal og mÄ respekteres.
Min egen mor mÄtte ta dette vanskelige valget. Det skjedde i 1968 og valget var ikke hennes eget, selv om hun Þnsket Ä fÄ bestemme dette selv. Det var et umulig valg og det sto om livet for henne selv og barnet hun bar. Det handlet om tre barn hun hadde aleneansvar for som kunne risikere Ä bli morlÞse. Hun hadde ikke noe annet valg enn Ä sÞke til en nemd. Et uverdig og vanskelig valg det ogsÄ. Det var menn som skulle velge for henne Ä avgjÞre hennes skjebne. De grafset i alt i hennes liv ogsÄ i hvordan dette barnet var blitt til. Det vedkom verken saken eller dem. Makt gjÞr noe med mennesker og ikke alle tÄler Ä ha makt over andre.
Min mor valgte med sitt umulige valg Ä ta ansvar og vare pÄ de tre barna hun allerede hadde. Hun fikk aldri noe kred for det. I alle fall ikke av de religiÞse abortmotstanderne. De tok ikke hensyn verken til henne eller de barna hun hadde tatt ansvar for. De viftet med sine moralske pekefingre og felte egne dommer over henne og hennes barn. Bygdedyret ble matet bÄde sent og tidlig og hun var samtaleemne rundt mangt et middagsbord. SelvfÞlgelig gikk dette ut over oss barna. Vi var alle fritt vilt. Vi kom hjem og stilte spÞrsmÄl om hva uektefÞdte barn var og det som verre var.
Mange ganger har jeg tenkt at det var det barnet som slapp Ä komme til verden som var det heldigste av oss fire. Det ble spart for mye. Min mor sa alltid at helvete det finnes ikke verken fÞr eller etter livet. Helvete er noe vi mennesker skaper for hverandre her pÄ jorden. Jeg fÄr hver dag bekreftet at det har hun helt rett i. I mÞte med mobbeusatte mennesker og mobbeutsatte familer fÄr jeg daglig bevis for nettopp det. Jeg tenker at fÞr vi angriper abortloven bÞr vi begynne Ä ta vare pÄ de barna som allerede er her og her har vi en lang vei Ä gÄ. Vi mÄ legge til rette for de famlier som har valgt Ä sette alvorlig syke barn til verden. Jeg kjenner slike familer og de bruker dagene pÄ Ä kjempe for at barna skal fÄ det de trenger og de bruker uhorvelig med tid pÄ Ä klage pÄ avslÄtte sÞknader om det som trengs for et fullverdig liv for barnet. De sliter seg ut og familer Þdelegges i kampen for Ä skape et godt liv for barnet og familien.
Min mor sa ofte at kvinne er kvinne verst for hun opplevde at kvinner ofte var de som lÞftet den moralske pekefingeren hÞyt, og gjorde livet surt ikke bare for henne, men ogsÄ oss tre barna. Ofte var dette religiÞse kvinner som preket om nestekjÊrlighet i andre sammenhenger. Det har for Ä si det pent gitt meg et noe anstrengt forhold til religion. Selv om jeg ogsÄ kjenner mange hjertegode religiÞse mennensker. Da handler det mest om menneskene og ikke religionen tenker jeg.
Vi har de siste dagene kunnet lese mange historier skrevet av kvinner og menn om dette umulige valget. Historier som har gitt oss et langt stÞrre innblikk i hvor vanskelig og komplisert dette spÞrsmÄlet er, og at det ikke handler om et sorteringsamfunn som noen ynder Ä kalle dette. Dette vekker sterke fÞlelser og det skulle bare mangle for det er et personlig spÞrsmÄl, for det handler om retten til Ä bestemme over egen kropp og eget liv. Bare den det gjelder har kompetanse til Ä ta nettopp dette valget.
I gÄr var det mange flotte appeller som belyste hva dette handler om. Nemlig vanskelige og umulige valg som bare kan tas av de det gjelder. I gÄr fÞlte jeg et sterkt sÞsterskap med alle kvinner som deltok i toget i byen og med kvinner som deltok over hele landet. Det var ogsÄ gledelig Ä se at sÄ mange menn deltok i toget, og jeg tenker at selv om vi av og til gÄr baklengs inn i fremtiden sÄ beveger vi oss likevel fremover om enn med museskritt.
En god sĂžndag Ăžnskes dere alleâ€ïž