Det umulige valget🍁

I går var jeg en av mange tusen kvinner og menn som gikk i tog for å beholde den abortloven vi har i dag. Jeg ønsker ikke at kvinners kropp skal være et forhandlingskort i det å oppnå eller bevare regjeringsmakt. Abortloven handler om det umulige valget mange kvinner ser seg nødt til å ta. Et valg som bare de kan ta, et valg over sin egen kropp.

Altfor ofte kommer pekefinger og moral i veien når dette spørsmålet kommer opp, og det er ikke måte på hvor prektige folk som aldri har vært i nærheten av å stå i samme situasjon som disse kvinnene står i,eller noen gang kommer til å stå i. Dette er ikke et spørsmål kvinner tar lett på, dette er og blir vanskelige valg. Det finnes ingen kvinne som er lik, det finnes ingen situasjon som er lik. Her finnes det bare vanskelige valg. Valg som skal og må respekteres.

Min egen mor måtte ta dette vanskelige valget. Det skjedde i 1968 og valget var ikke hennes eget, selv om hun ønsket å få bestemme dette selv. Det var et umulig valg og det sto om livet for henne selv og barnet hun bar. Det handlet om tre barn hun hadde aleneansvar for som kunne risikere å bli morløse. Hun hadde ikke noe annet valg enn å søke til en nemd. Et uverdig og vanskelig valg det også. Det var menn som skulle velge for henne å avgjøre hennes skjebne. De grafset i alt i hennes liv også i hvordan dette barnet var blitt til. Det vedkom verken saken eller dem. Makt gjør noe med mennesker og ikke alle tåler å ha makt over andre.

Min mor valgte med sitt umulige valg å ta ansvar og vare på de tre barna hun allerede hadde. Hun fikk aldri noe kred for det. I alle fall ikke av de religiøse abortmotstanderne. De tok ikke hensyn verken til henne eller de barna hun hadde tatt ansvar for. De viftet med sine moralske pekefingre og felte egne dommer over henne og hennes barn. Bygdedyret ble matet både sent og tidlig og hun var samtaleemne rundt mangt et middagsbord. Selvfølgelig gikk dette ut over oss barna. Vi var alle fritt vilt. Vi kom hjem og stilte spørsmål om hva uektefødte barn var og det som verre var.

Mange ganger har jeg tenkt at det var det barnet som slapp å komme til verden som var det heldigste av oss fire. Det ble spart for mye. Min mor sa alltid at helvete det finnes ikke verken før eller etter livet. Helvete er noe vi mennesker skaper for hverandre her på jorden. Jeg får hver dag bekreftet at det har hun helt rett i. I møte med mobbeusatte mennesker og mobbeutsatte familer får jeg daglig bevis for nettopp det. Jeg tenker at før vi angriper abortloven bør vi begynne å ta vare på de barna som allerede er her og her har vi en lang vei å gå. Vi må legge til rette for de famlier som har valgt å sette alvorlig syke barn til verden. Jeg kjenner slike familer og de bruker dagene på å kjempe for at barna skal få det de trenger og de bruker uhorvelig med tid på å klage på avslåtte søknader om det som trengs for et fullverdig liv for barnet. De sliter seg ut og familer ødelegges i kampen for å skape et godt liv for barnet og familien.

Min mor sa ofte at kvinne er kvinne verst for hun opplevde at kvinner ofte var de som løftet den moralske pekefingeren høyt, og gjorde livet surt ikke bare for henne, men også oss tre barna. Ofte var dette religiøse kvinner som preket om nestekjærlighet i andre sammenhenger. Det har for å si det pent gitt meg et noe anstrengt forhold til religion. Selv om jeg også kjenner mange hjertegode religiøse mennensker. Da handler det mest om menneskene og ikke religionen tenker jeg.

Vi har de siste dagene kunnet lese mange historier skrevet av kvinner og menn om dette umulige valget. Historier som har gitt oss et langt større innblikk i hvor vanskelig og komplisert dette spørsmålet er, og at det ikke handler om et sorteringsamfunn som noen ynder å kalle dette. Dette vekker sterke følelser og det skulle bare mangle for det er et personlig spørsmål, for det handler om retten til å bestemme over egen kropp og eget liv. Bare den det gjelder har kompetanse til å ta nettopp dette valget.

I går var det mange flotte appeller som belyste hva dette handler om. Nemlig vanskelige og umulige valg som bare kan tas av de det gjelder. I går følte jeg et sterkt søsterskap med alle kvinner som deltok i toget i byen og med kvinner som deltok over hele landet. Det var også gledelig å se at så mange menn deltok i toget, og jeg tenker at selv om vi av og til går baklengs inn i fremtiden så beveger vi oss likevel fremover om enn med museskritt.