Noen kommer til å bli drept når barn ikke får hjelp i tide.

Da har det skjedd igjen, enda et nytt barnemord. Denne gangen skjedde det på Vinstra. Det begynner å bli noen barnedrap nå siden drapsalarmen gikk i Søgne for drøye tre år siden. Vi er mange som har advart om at dette kan skje som følge av offentlig omsorgssvikt i skole og innenfor barnevern. De som bestemmer har så langt valgt ikke å lytte til de som melder bekymring oppover i systemet.

I fjor kom boken om Søgnedrapet og etter å ha lest den skrev jeg en kronikk om hvordan jeg opplevde det å lese boken. Jeg vil dele den i dagens blogginnlegg.

Da har jeg lest boken » Noen kommer til å bli drept når barn ikke får hjelp i tide». Det er en tøff historie med en tragisk slutt, men ingenting i denne boken overrasker meg. Jeg har hørt dette før og sett mye av dokumentasjonen som fremkommer i boken. I 14 år har jeg sagt det selv: Noen kommer til å bli drept. Lenge var jeg redd for at denne noen skulle bli min egen sønn, men han overlevde med et nødskrik. Fordi vi foreldre til slutt anmeldte da skolen nektet å gjøre det. Politiet tok oss på alvor og gjorde jobben skolen for lengst skulle ha gjort. Nemlig å undersøke, avdekke for så å stanse det som pågikk. Ikke alle er like heldige, ikke alle får hjelp av politiet heller, dessverre.

Grunnen til at barn ikke får hjelp tror jeg handler om holdninger vi i vårt samfunn har til barn. Nye forskningsrapporter peker også i den retningen. Vi har noen forstokkede holdninger til hva barn tåler, overlever, glemmer og vokser av seg. Barn tåler ikke, glemmer ikke, vokser ikke av seg eller overlever greit slike oppvekstforhold som beskrives i denne boken.

Barn må tas på alvor, barn må bli hørt, barn må bli trodd og så må det handles. Dette gjelder ikke bare i Søgne, men i hele landet. Boken viser at det er her det glipper. Akkurat som i mobbedommene, medholdene barn får fra fylkesmannen, revisjonsrapporter og alle andre mulige rapporter. Barn blir ikke hørt, de voksne bortforklarer og bagatelliserer. Kritikken er alltid den samme. Det blir ikke tilstrekkelig undersøkt, forholdene avdekkes ikke og dermed blir heller ikke tiltak iverksatt.

Søgne kommune og andre kommuner bruker ikke mye tid på dette. De setter seg ikke ned for å lære av feilene. I stedet fortsetter de å flikke på gamle systemer som ikke virker. De må se hvor det glipper å iverksette tiltak som går på å undersøke, avdekke å stanse det som skjer. I stedet for ting som tar seg godt ut på papiret. For at noe skal skje må det handles. Vi trenger ikke flere lytteposter eller mennesker inn i skolen som skal lære barna å håndtere og leve med mobbing, krenkelser, overgrep og vold i skolen. Dette skal undersøkes, avdekkes og stanses. Vi trenger flere mennesker med rett kompetanse inn i skolen og i barnevernet.

For overgrep, mobbing og krenkelser skal ikke konflikthåndteres slik det altfor ofte gjøres i skolen. Det vi trenger mest av alt er mennesker med mot, mennesker som tør å handle på det de vet. Barn som ikke får hjelp mister håpet og motet. Små og store mennesker uten håp, blir desperate, og begår desperate handlinger.

I mitt nærområde har tre barn begått fire drap på under to år og det er ikke tilfeldig. Det overrasker meg ikke at dette har skjedd på Sørlandet, men det kunne også ha skjedd andre steder i landet.

Like før Gabriela døde sa hun til sine foreldre : Dere skal bare vite hvor mye som skjer i Søgne. Jeg har sagt det samme i fjorten år. Det finnes flere slike saker i Søgne i dag med samme sprengstoff og potensiale som i Gabrielas sak.

Fortvilte foreldre tar kontakt med meg og jeg henviser dem videre til fylkesmannen. Mange foreldre tør ikke følge rådet i frykt for represalier. Og represalier kan det ofte bli. Jeg anbefaler derfor stadig oftere å flytte barna til skoler utenfor bygda, for kampen mot kommunen vil i beste fall skade barna, for du kommer sjelden noen vei. Bare i en av klassene ved en av bygdas barneskoler har seks elever flyttet over til en privatskole utenfor bygda. Rapportene jeg får derfra er at disse barna blir ivaretatt på en helt annen måte der. De blir sett, hørt, forstått og det handles med en gang på det man vet. Det er nesten så jeg lurer på om de har spesialisert seg på å ta i mot disse barna.

Det handler også mye om taushetsplikt i disse sakene og hvordan den misforstås og misbrukes. Jeg er selv utdannet sosionom og på studiet ble vi innprentet at taushetsplikten ALDRI skulle stå i veien for å hjelpe et barn. I praksis ser vi som jobber for å hjelpe barn noe helt annet. Taushetsplikten brukes altfor ofte til å beskytte de voksne fremfor barna, og til å dekke over manglende kompetanse, slik jeg opplever det. Jeg har de siste årene sett at barn er annenrangs mennesker i velferdsstaten Norge. Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg ALDRI turt å sette barn til verden i dette landet.

En riktig god tirsdag ønskes dere alle😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s