Abortspørsmålet.

Det er et kaldt gufs fra fortiden som nå slår i mot meg når jeg hører dagens debatt der man er villig til å hestehandle om abortloven for å beholde regjeringsmakt. Før 1964 var abort ulovlig i dette landet. Da var det strikkepinnenes tidsalder og ingen ønsker seg tilbake dit.

Abortnemdene kom i 1964, det samme året som jeg ble født. Ulike nemder opererte over landet og det var ikke likhet for loven. Praksis dem imellom var ulik. De pengesterke klarte å skaffe seg helsehjelp da også slik de alltid har gjort. Det var de ressurssvake som tapte også her.

Selv ble jeg født på tampen av 1964. Mamma hadde svangerskapsforgiftning og lå på sykehuset i en måned før min fødsel og to måneder etter. Vi holdt på å dø under fødselen begge to og fikk så dårlig behandling etter fødsel at verken mamma eller farmor helt kom over dette noen gang. Etter fødsel gikk mamma inn i en depresjon og det var farmor som stelte oss begge da vi kom hjem så begge ble friske igjen.

Mamma tålte ikke datidens prevensjonsmidler og ble gravid med min eldste bror da jeg fremdeles var baby. I femte måned fikk hun røde hunder og ble veldig syk. Mamma og pappa skilte lag på den tiden og vi flyttet til mine besteforeldre i Trøndelag.

Mamma fikk en ny kjæreste som ble far til min yngste bror. Under dette svangerskapet hadde hun flere runder på sykehus hvor hun måtte få næring intravenøst. Det var fare for livet til begge, men de overlevde begge to. Hun ble gravid igjen ganske kjapt med min brors far og dette visste hun at hun ikke kom til å klare. Forholdet til min brors far hanglet og hun så ingen annen utvei enn å søke abort gjennom nemden. Det var det eneste alternativet hun hadde.

Hun glemte ALDRI den fornedrelsen det var å møte de høye herrer som satt i nemden. Ja det var utelukkende menn som skulle bestemme over hennes kropp. Hun måtte brette ut om hele sitt privatliv, også om forhold som ikke angikk saken. Hun var nødt til å svare for alt avhang av de høye herrer og hva de bestemte. Min mor fikk innvilget abort da det handlet om liv og død for henne og barnet hun bar. De turte ikke risikere at tre barn ble morløse i en verden hvor de bare hadde mor.

Mamma angret aldri på sin avgjørelse den gangen, men hun glemte aldri den fornedrelsen hun ble utsatt for av abortnemda. Hun var tydelig i sin tale til meg:Vi må ALDRI gå tilbake dit. Retten til selvbestemt abort kom i 1978, min mor var blant de som jublet høyest. Da den loven kom hadde min mor for lengst sterilisert seg. Det var ikke lenger noen fare for at hun igjen skulle oppleve den fornedrelsen ei abortnemd førte med seg. Men hun jublet for sine medsøstre som nå fikk råderett over sin egen kropp.

Vi må aldri glemme det som var og de som kjempet for kvinners rett. Selv er jeg i den heldige situasjon at jeg aldri har blitt uøsnket gravid eller har måttet bære frem et sykt foster. Det skal ikke hindre meg i å vise solidaritet for de som har opplevd og opplever dette. Min mamma er død nå og slipper å oppleve denne debatten, men jeg hennes datter skal snakke for henne og gå i demonstrasjonstog på hennes vegne neste lørdag. Det håper jeg mange vil🌹

En riktig god torsdag ønskes dere som leser😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s