Gud hjelper den som hjelper seg selv🙏

I går var vi på UIA for å se yngstemann og gruppa hans legge frem sitt prosjekt i entreprenørskap og innovasjon. Det var 47 grupper som hadde skrevet oppgaven. Av disse skulle de seks beste fremføre dette foran resten av gruppene og et panel. Det var artig å få med seg noe som var utelukkende positivt også.

Det var lenge siden jeg hadde vært innom UIA så vi måtte innom kantina og kjøpe med oss en kopp med den gode latten de har i kaffebaren der.

Vi fikk startet på julegavehandelen i går og det er godt å være i gang. Vi mangler bare listene til de tre i byen nå, men Pandoras fikk vi i går.

Hun ønsker seg blant annet glitter. Noe Robert har nedlagt veto mot da han enda finner glitter etter hennes tidligere stunt. Hun ønsker seg det likevel da😂

Robert og ungene var innom i går. Robert fikk med seg litt engelsk te og snus. Jhonny fikk hettegenser fra Hard Rock cafe og Pandora fikk julekjole i gullpaljetter.

Fylkesmannen hadde ringt Robert. Det nærmer seg to måneder siden alarmen gikk om at det hastet at de kom på banen. Ukene går og vi venter på enkeltvedtak. Nå har de funnet noen som kan snakke med mitt barnebarn. Dette var det første de skulle gjort da alarmen gikk for to måneder siden. Det spolerte de selv i møtet der far og sønn ble fullstendig overkjørt av klageinstansen og kommunen. I møtet med fylkesmannen etter dettte møtet skjønte også de at løpet var kjørt for at de kunne snakke med ham. Nå har de kommet frem til at mobbeombudet i Vest- Agder skal snakke med ham. Hvis han vil da ellers kan han sende et brev med sin historie.

Jeg kjenner jeg blir ganske matt over det vi tilbyr barn i saker om det psykososiale miljøet på skolen. Etter lovendringen er ingenting blitt bedre. Alt tar lenger tid og selv om fylkesmannen nå får mer å gjøre betyr jo ikke det at barna får det bedre. For å løse disse sakene er tid avgjørende. Jo fortere dette stanses jo større sjanse er det for at det blir en permanent løsning. Det tar mange ganger så lang tid å få på plass et enkeltvedtak nå enn det gjorde før. I denne saken tror jeg vi skal være glad om vi får et før jul. Jeg har mine tvil.

Min gamle mor sa alltid at : Gud hjelper den som hjelper seg selv. Det betydde at man måtte brettte opp armene selv og ikke vente på at andre skulle gjøre jobben. Selv om de vitterlig er betalt for å gjøre den. Robert gjør jobben selv med familien i ryggen. Det er en krevende øvelse, men det må til. Vi kan ikke vente på barnets klageinstans for da er løpet kjørt. Hadde vi hatt en nasjonal, uavhengig klageinstans hadde det vært bedre. Da hadde klageinstansen bare jobbet med disse sakene og hatt den spesialkompetansen som måtte til for å gå inn raskt, behandle raskt og få inn tiltak som virket tidlig. Enn så lenge får vi klare oss med det vi har, å dokumentere at dette ikke er godt nok for våre barn. Så får vi håpe dette tas med i evalueringen av lovverk og klageinstans neste år.