Mammas London❤️

Det er første gang jeg er i London by. Men så lenge jeg kan huske har jeg hørt om London og England. Fra høsten 1961- oktober 1963 bodde og jobbet mamma her i London. Mine brødre og jeg fikk en del engelsk inn med morsmelken og vokste opp med deler av et engelsk kosthold. Egg, bacon og tomatbønner var noe vi tidlig ble kjent med. Det samme gjaldt toast og appelsinmarmelade og for ikke å glemme te med melk og tre t-skjeer med sukker. Jeg spiser fotsatt det samme, men foretrekker teen svart og uten sukker i dag🌞

Mammas smak for det engelske kosthold ser ut til å ha satt seg fast i familiens dna. Jhonny mitt eldste barnebarn har helt klart arvet hennes smaksløker. Han spiser egg og bacon hver dag om han får lov. Han digger ketchup og har pepper på alt mulig, akkurat som henne. Han drikker mengder av te med sukker i, gjerne hver eneste dag. Da vi var på butikken sist lurte han på om vi kunne kjøpe appelsinmarmelade for det var så godt. Selvfølgelig kunne vi det. I en verden full av ulike sjokoladepålegg ville han ha appelsinmarmelade. Det må jo være genetisk.

I sakene etter mamma ligger det to adresser her i London. Den ene er til pleiehjemmet hvor hun jobbet de to årene hun bodde her. Det er fortsatt et pleiehjem over 50 år etter. Det ligger en time og ti minutter med bane og buss unna hotellet vi bor nå. Den andre adressen er hvor hun bodde i kollektiv med sine kollegaer. Det ligger 32 minutter med bane unna hotellet her. Vi snakket om det i går om vi skulle dra dit, men kom fort frem til at dette var et typisk MacLilandseventyr som vi måtte ta sammen med Tove og John ved en senere anledning. Det var enstemmig. I stedet fulgte vi i mammas fotspor rundt omkring her i London.

Vi tok først en tur til Covent Garden. Med undergrunnsbanen kommer vi oss kjapt dit vi vil. Vi kjøpte ukeskort og fikk det levert på døra før vi dro til London. Det kan anbefales.

Her er vi i farta. Folk har så dårlig tid her i denne byen at det er ei gru. Vi tar livet med ro og ser på galskapen der alle løper rundt i alle retninger.

Det begynner å bli julestemning i Covent Garden.

Etter å ha vært i Covent garden tok vi turen til St. Pauls katedral. Charles og Diana giftet seg her. For et par år siden så vi et program herfra om hvordan de ved hjelp av laser kunne finne ut hvordan den berømte kuppelen i kirken var bygd. Det var ikke lov å fotografere inne i kirken. Vi måtte selvsagt inn å se og det var det jammen verdt. Når vi er i kirker i utlandet tenner vi alltid lys. Det gjorde vi også i går, da tente vi tre. Et lys for mamma siden vi var i hennes London. Vi var enige om at det var vel så viktig å tenne et lys for de som lever, så vi tente et for barn og svigerbarn og et for barnebarna. Vi satte oss så under kuppelen og så opp i den og det var en mektig opplevelse. Det ser ut som det bare er en kuppel, men det er et optisk bedrag. Det er tre kupler som er bygget utenpå hverandre. Det var en god følelse av fred i denne kirken og det er ikke så vanlig at jeg opplever det. Så var det en perfekt akustikk for han med høreapparat så vi kunne sitte å studere kuppelen lenge før vi gikk opp dit selv.

Det viste seg etterpå at min ektemann hadde vært sivilt ulydig.

Vi tok de 578 trappene til topps. Det var utfordrende for min høydeskrekk. Det gikk veldig fint opp til første platå som var the whispering gallery. Da vi kom ut på det og så ned i kirken holdt jeg meg så langt inn mot veggen som mulig og satte meg på benken. Jeg blir trukket mot dypet om jeg beveger meg for langt ut. Vi måtte gå halve runden for å komme til trappene på neste nivå. Det gikk greit til vi kom ut på neste platå. Min mann var over seg av begeistring for utsikten å ville vi skulle ta en selfi helt ytterst på kanten. Glem det sa jeg.

Jeg kom meg rundt til trappen opp til siste galleri og da lurte jeg på hva jeg hadde begitt meg ut på. En smal vindeltrapp, med mange små hull i trappetrinnene og et smalt smijernsgelender rett til himmels. Min mann var fra seg av begeisting. Se Ann Kristin her ser vi den optiske illusjonen. Jeg sa jeg ser ingenting, jeg hadde nok med å se hvor jeg satte bena. Jeg var i overlevesesmodus. Vel oppe på siste platå ute var det så trangt at jeg bare måtte komme meg rundt til trappen ned. Heldigvis gikk det bedre ned til neste galleri enn fryktet og resten var bare barnemat. Jeg kjente ikke på noen som helst mestringssfølelse var bare glad jeg var kommet meg velberget ned. Jeg må bare lære meg at dette ikke er farlig så derfor gjør jeg det. Jeg kommer aldri til å hoppe i fallskjerm eller strikk for hadde det vært meningen at jeg skulle fly så hadde jeg vært utstyrt med vinger og det er jeg ikke.

Etter denne opplevelsen gikk turen til Notting Hill for deilig lunsj.

Vi gikk videre gjennom Kensington Garden og forbi alle ambassadene.

Deretter forbi Kensingten Palace og gjennom Hyde Park til hotellet.

Dette var en liten smakebit fra gårsdagens opplevelser og i dag står nye for tur😊

En nydelig lørdag ønskes alle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s