Nok en dag i retten💪

I går tok vi turen inn til byen igjen for å sitte ringsides med familien i mobbesaken som nå går i tingretten i Kristiansand. I forgårs var det familiens vitner som forklarte seg og alle hadde gjort en kjempejobb. To av de flinke, populære jentene fra klassen til saksøker hadde forklart seg i går. Dette var jenter som lærerne likte godt. Disse to hadde gjort en kjempejobb med å fortelle og beskrive mobbingen den unge mannen hadde opplevd over mange år. Kommunens vitner hadde også begynt å forklare seg dagen før og mange hadde vært i vitneboksen da vi kom inn til lunsj i går.

Etter lunsj fikk vi med oss resten av vitnene for kommunen. Jeg slutter aldri og undres over hvordan voksne mennesker som jobber med barn kan få seg til å kategorisere barn å snakke dem så ned som de gjør i disse rettsakene. Det snakkes om de snille barna, de flinke barna, de vanskelige barna, de irriterende barna og det som verre er. Og til disse menneskene betror vi våre barn mange timer i uken. Jeg kjenner jeg blir kvalm. Jeg lurer også på hvordan de hadde likt om det var deres barn som hadde blitt omtalt så stygt og ufordelaktig i en rettsak. Jeg lurer på hvordan de hadde følt det. I kampens hete, for å beskytte sitt gode navn og rykte virker det som om mange er villig til å gjøre hva det skal være.

Vi hadde advart familien om at dette kom til å skje for det skjer i alle rettsakene. Det serveres usannheter og man glemmer det som er verdt å glemme. Jeg skrev så det sprutet og hadde blikkontakt med den unge mannen mens vitnene forklarte seg. Det er utrolig hvor mye man kan kommunisere uten å si et ord. Tove satt mellom mor og meg og strøk mor på ryggen og holdt henne i hånden ved behov. Det er tøft å høre disse vitnemålene, men det må vi tåle sier Kjærvik. Det er den motstanden man møter i disse sakene. Vi tåler det, men det er tøft. Da et av vitnene hadde lirt av seg mye stygt så jeg bort på mor og tårene sto i øynene hennes. Jeg bøyde meg mot henne og rakte henne hånden. Hun tok den og vi så hverandre inn i øynene. Begge hadde tårer som sto i øynene. Jeg kjente hennes sorg, hun kjente min. Vi hentet styrke i hverandres blikk. Dette øyeblikket kommer jeg til å huske for alltid. Vi er sjelesøstre.

En av rektorene snakket om enkeltvedtaket vi nå hadde fått som ikke eksisterte på hennes tid. Da måtte Kjærvik korrigere for det kom i 2003 og da ble stadig mobbing meldt til skolen og det er dokumentert. De hadde ikke mobbing ved skolen sa rektor og det var hun så stolt av. I neste åndedrag sa hun at mange av elevene hadde det vanskelig. Mange hadde vonde opplevelser. Lærerne var så flinke så hun så hun stolte på dem og overlot det til dem. Hun stolte på dem. De snakket om elevundersøkelser som noen mente de hadde, mens andre vitner mente nei. Noen mente de hadde en handlingsplan mot mobbing, mens andre sa de aldri hadde sett en.

Siste pause sa Kjærvik at de to psykolgene som kommunen hadde inne hadde vært gode vitner for saksøker. Ja sa jeg det skjønte jeg de var velsignelser i forkledning. Det er rett og slett til å bli glad av sa jeg. Da begynte Kjærvik å synge jeg er så glad, jeg er så glad og jeg koret med litt happy happy. Da klarte ikke gjengen vår å la være å le og trekke på smilebåndet. Når du klarer å finne noe å le av i en vanskelig situasjon har du vunnet mye. Da jeg dro opp en pose full av twist var lykken gjort.

Når man har stått i tunge følelser i mange timer er det godt med litt sukker og dopamin til hjernen. Jeg sa se her folkens dette er det beste av alt som ikke hjelper mot rettsak så hiv innpå. Det ble en stor suksess og det gjorde godt for både kroppen og hjernen.

Dommeren er en våken mann som stiller relevante spørsmål. Han spurte om det var slik at tiltaket var å lære den unge mannen å tilpasse seg å tåle mobbingen? Fremfor at skolen tok tak i de som mobbet? Var tema noen gang i årenes løp å endre strategi? Ble det bedre og opphørte mobbingen? Hvordan sto det til med inkluderingen? Hvis det var miljø for å kalle hverandre stygge ting, hvorfor gjorde man ikke noe med det? Hva gjorde man for å stoppe den fysiske mobbingen? Ble det noengang avsluttet? Hva var årsaken til utestengingen? Var det noen som stilte det spørsmålet? Var det noen som spurte ham hvorfor han ikke fikk være med skolekameratene? Ble det stilt spørsmål til lærerne om hvorfor han ikke var sammen med de andre? Hvorfor blir noen hakkekyllinger og andre mobbere? Noen er ekstra sårbare, hva med dem? Hvis han hadde hatt asbergers? Hva hadde dere da gjort, det hadde man jo ikke kunnet endre på? Tok dere fatt i saksøker fremfor å ta tak i de som mobbet? Oh oh tenkte jeg nå får skolen sin valgte strategi rett tilbake i fleisen. De to psykologene som var kommunens vitner mente de ikke hadde sett tegn til asbergers hos gutten og de hadde jobbet med mange elever som hadde diagnosen. Jeg tror muligens kommunen har valgt feil strategi i denne saken. Det oppleves slik fra mitt ståsted.

Da vi var ferdig i retten i går tok Kjærvik igjen en ny trall med jeg er så glad, jeg er så glad ispedd litt happy happy fra min side og alle skiltes med et smil om munnen. I dag gjenstår sluttprosedyrene og jeg skulle gjerne sett Kjærvik i aksjon, men nå må jeg roe ned. Vi skal forberede et nytt møte med Lunde skole i dag, men så er det helg i Lilandsresidensen og Robertos casa etter det.