En dag i tingretten.

For noen uker siden ble jeg kontaktet av en mor, hvis sønn skulle kjøre erstatningssøksmål mot Kristiansand kommune i slutten av oktober. Mor trengte å snakke med en annen mor som hadde opplevd det de skulle gå igjennom. Det finnes ikke så mange av oss så for henne var det naturlig å ta kontakt med meg. Vi hadde en lang samtale hvor jeg kom med gode råd og mor skrev ned det jeg hadde å si. Jeg gjorde det vi i foreldrenettverket bruker å gjøre i disse sakene. Jeg tilbød henne en chatgruppe fra nettverket til støtte under oppkjøring til rettsak, under og etter rettsak. Mor takket ja til tilbudet slik alle andre som har fått samme tilbud i mobberelaterte rettsaker har gjort. Jeg koblet på to andre mødre fra nettverket og disse gruppene fungerer helt fantastisk. Tilbakemeldingene er overveldende.

I går startet rettsaken og Tove og jeg hadde tilbudt oss å komme inn å følge rettsaken første dag. Det ble veldig godt mottatt av familien.

Tove og jeg tok bussen inn før vi bunkra latte på Starbucks.

For å komme til rettsal 11 måtte vi gå forbi rettsal 10, hvor jeg hadde den verste uken i mitt liv for snart seks år siden.

Utenfor rettsal 11 satt mor og venter for hun får ikke komme inn før hun har forklart seg i retten i dag. Sånn er det å være hovedvitne. Jeg vet akkurat hvor jævlig hun har det nå før hun skal opp til sitt livs viktigste eksamen. Resten av familien satt inne i rettsalen så Tove og jeg valgte å sitte på gangen med mor de første timene. Vi traff de andre i pausen og spiste lunsj med dem. Kjærvik ble både overrasket og glad da han så meg, men han burde snart bli vant til at jeg dukker opp overalt. Mens vi snakket med mor på gangen fikk vi vite at for tre år siden hadde sønnen hennes ringt Per Svein, han hadde prøvd å få tak i Robert. Roberts telefonnummer er det imidlertid ingen som finner. De har til og med ringt fra statsministerens kontor for å få hans nummer av mor. Per Svein hadde bedt den unge mannen kjøre på og kontakte Kjærvik. Det gjorde han og så har de brukt tre år på å forberede sak.

Vi fant også ut i løpet av dagen at den unge mannen og jeg nok hadde møttes før. Høsten 2006 var jeg i praksis som sosionomstudent på Grim skole. Jeg jobbet mest med de som gikk på åttende klassetrinn. Min medstudent Monika og jeg var med på skoletur til øya Stokken, hvor vi overnattet og hadde aktiviteter med hver og en klasse, i tur og orden gjennom de to første skoleukene. Samme høst begynte han som nå saksøker sin kommune på samme skole i åttende klasse. I den klassen han gikk var min medstudent inne en dag i uken jeg var i en annen klasse. Verden er med andre ord veldig liten når det kommer til stykke.

Etter lunsj satt vi en time til på gangen med mor. Da dukket det opp en mann i gangen som jeg ikke visste hvem var, men han kom rett bort til meg og presenterte seg, og jeg forsto at det var kommunens representant. Han hilste så på Tove og til slutt på mor. I feil rekkefølge tenkte jeg, men jeg er godt kjent med kommunenes hersketeknikker. Tove og jeg gikk inn og satte oss da første pause kom etter lunsj , og vi ble straks nærmest overfalt av kommunens representant og advokat om hva vi gjorde der. Vi skal følge saken svarte jeg. Ja du har jo vært gjennom dette før sa kommunens representant. Ja vi har jo fulgt varslersaken mot Søgne svarte Tove kjapt. Han så litt rådvill ut og sa at det ikke var det han mente og jeg sa ja jeg har vært gjennom en lignende sak før. Advokaten så da ut som et spørsmålstegn. Hun er mor til han som vant mot Søgne sa kommunens representant og advokaten så ut som om noen hadde slått ham i hodet med en hammer. Selv synes jeg det er merkelig at mitt nærvær kan forårsaken så mange rare reaksjoner.

I alle fall begynte kommunens representant å snakke om det nye lovverket og om jeg var fornøyd med det? Det er jo ikke noe smart spørsmål å stille meg for da begynner jeg å snakke på inn og utpust. Jeg sa klart og tydelig at det var jeg ikke og at jeg ville ha tilbake det gamle lovverket som er bedre. De så veldig rare ut et øyeblikk og jeg skjønte ikke hvorfor. Vi snakket om fylkesmannen og uavhengig klageinstans og kommunens representant så stadig mer forbløffet ut og sa at dette her måtte vi jammen snakke mer om en annen gang. Jeg kikket bare rart på ham. Aldri har noen kommuner vært interessert i å høre hva de mobbeutsatte familene har å si selv om det er de som sitter med kompetansen.

Da kommuneadvokaten startet sitt innlegg etter pausen skjønte jeg den rare reaksjonen deres på mitt innspill om gammelt og nytt lovverk. Han ba i likhet med Kjærvik om at gammelt lovverk skulle følges da den loven gjaldt i det tidsrommet mobbingen foregikk. Kjærvik visste jo hva han gjorde, men all opphausingen rundt det nye lovverket har fått altfor mange, helt feilaktig, til å tro at den nye loven er strengere for skolene. Jeg måtte bare undertrykke en latter som ville ut da kommuneadvokaten startet sin tale etter pausen.

Jeg noterte flitting under saken og det var nok å skrive hjem om. Kommunen bestrider ikke at mobbing er meldt skolen, men de bestrider at det er mobbing etter definisjonen. De bestrider heller ikke at han har PTSD. Kommuneadvokaten sier at alt hviler på definisjonen, men det er feil. Det er barnets subjektive opplevelse som ligger i bunnen, ikke defininsjonen.

Som i vår sak ble mobbingen også her bagatellisert og bortforklart til enkeltepisoder( haugevis er dokumentert) og konflikter. Kommunen bruker Roland til alibi for at adekvate tiltak er ivetksatt uten at de dokumenterer dette. De overser glatt at samme Roland ( en av våre mest kjente mobbeforskere) har skrevet om enkeltepisoder og mobbing, han advarer skolene mot å ta for lett på og ikke skal bry seg nok om dette, for det er et farlig signal sier han. Det kan være mobbing og det skriver jeg et kapittel om i min egen bok Alle mot en. Det var dette de hevdet i Lilandssaken også og de tapte og dommen var knusende. Nå gjentar dette seg i samme tingrett snart seks år etter. Har man egentlig lært noe som helst av mobbedommene?

Advokaten snakker om mobbingen som også etterhvert sprer seg til fritiden. Det er helt normalt når det ikke stanses i skolen. Han kan neppe ha fått med seg at det kalles skolerelatert mobbing og er skolenes ansvar jamfør lovverk og Djupedalsrapporten. Det ser heller ikke ut til at de har identifisert de som mobber i denne saken heller. Det samme skjedde i vår sak. Da får man heller ikke iverksatt adekvate tiltak.

Jeg tror advokaten har glemt å lese dette for advokaten sier at man må dømme utfra den kunnskapen man hadde da. De gjorde det samme i vår sak. Resultatet ser man over etter de fire første mobbedommene falt. Nå har 11 fått medhold og det forsterker bildet over. Det finnes og fantes nok av kunnskap om man bare ønsket å tilegne seg den. Advokaten bruker mye tid på å sette mor i et dålig lys. Det er en gjenganger i sakene. Mor er hysterisk må vite, hun hauser opp all verdens og barnet det misforstår alt som kan misforstås. Symptomene han bruker for å beskrive dette er tatt rett ut av læreboken om PTSD. Barnets adferd er problemet, det må da alle skjønne mener kommuneadvokaten. Mon det, vi vet bedre, vi som lever med traumer og senskader på daglig basis.

Jeg føler meg oppløftet etter dette for det er intet nytt under solen denne gang heller. Advokaten sier at denne saken skiller seg ut fordi den er så godt dokumentert og det er den. Jeg har en veldig god magefølelse også i denne saken, slik jeg hadde i vår sak og i varslersaken. Familien kan sove godt om natten, de har ingenting å skamme seg over. Det er det andre som har og det beste av alt det er godt dokumentert💪👍

Da gjenstår det bare å ønske god onsdag❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s