Om vold i nære relasjoner.

I fjor på denne tiden postet jeg et innlegg om vold i nære relasjoner. Det var noe jeg hadde tenkt på en god stund. Anledningen bød seg da Rune Andersen og hans søsken sto frem i Vårt lille land med sin familiehistorie. Innlegget fikk nærmere 200 kommentarer og jeg fikk mange henvendelser på inbox fra mange som hadde opplevd dette. Da dette er et tema som angår mange reposter jeg innlegget i bloggen min i dag.

Da fikk jeg sett innslaget med Rune Andersen og hans søstre i «Vårt lille land». Jeg var imidlertid ikke forberedt på de flashbacks jeg selv skulle få da jeg så dette innslaget. Heldigvis så jeg innslaget sammen med klippen i mitt liv. Og han er godt kjent med min oppveksthistorie. Det er også de som står meg nærmest. 8 år gammel reddet jeg min mor fra å bli knivdrept av en kjæreste, det skjedde midt i svarteste vinternatten. Skrekkscenen står klart for mitt indre øye den dag i dag 45 år etterpå. Dagen etter fikk vi hjelp fra nær familie til å kaste ham ut av våre liv. Siden har vi aldri sett ham igjen.

Senere giftet mamma seg med en hardtslående, sinnegal mann og var gift med ham i sju år før vi klarte å komme oss bort derfra. Utad så det nok ut som den reneste idyll, men bak fasaden, innenfor hans fire vegger, som han kalte det, der var det ham som bestemte. Han var en problemdrikker som skjøttet jobben sin godt, men i helger og ferier fløt alkoholen på hans bord. Han brant stort sett sitt brennevin selv og nåde den som var så uheldig å ta med seg venner hjem da. Når han slo på stortromma kjøpte han det samme brennevinet som Runes far, eue de vie. Jeg hatet den lukten.

Han brukte å si at han var oppdratt med mye juling og at han aldri hadde tatt skade av det. Som voksen ser jeg at han selvmedisinerte sine barndomstraumer. Hans sinne gikk for det meste utover mamma og mine to yngre brødre, i starten. Jeg hadde lært meg å gå i ett med tapetet, å bli usynlig. Det kunne smelle når vi aller minst ventet det. Og når man kunne vente at det skulle ha smelt oppførte han seg tilsynelatende normalt. Det var fullstendig uforutsigbart og vi lærte oss å gå på tå hev. Innimellom lurte jeg på om jeg var blitt helt galt, om det var noe jeg innbildte meg, men så smalt det igjen, verre enn noengang før.

Det ble etterhvert altfor mye for min rettferdighetssans. Jeg begynte å gå i mellom når han angrep min mor eller mine brødre fysisk eller verbalt. Jeg gjorde det selv om jeg var pisseredd. Jeg har ikke tall på alle de gangene han kalte meg ei hore, eller beskyldte meg for å ligge med min bror eller det som verre var. En gang sa han at han skulle sette ut et skilt på plenen hvor det sto at jeg lå med min bror. Gjør det du svarte jeg så får hele verden se hvem av oss to som er gal. Han slo meg en gang , og da suste det for ørene og jeg måtte på legekontoret. Da satt han hos legen og gråt og sa han ville kutte av seg sine hender. Jeg visste det var krokodilletårer og spill for galleriet, men hvem lytter vel til det barn har å fortelle? Det er de voksne som blir trodd og beskyttet. Da vi kom hjem truet jeg ham med at slår du meg en gang til da melder jeg deg til barnevernet.

Da sluttet han å slå mamme og mine brødre og lot det gå ut over vegger og inventar i stedet. Det var skremmende nok og det var jo også det som var meningen. Den verbale volden ble tøffere og han ble lurere. Mamma prøvde flere ganger å komme seg vekk, men sosialsjefen mente hun burde være takknemlig for å ha funnet en mann som ville ta inn en enslig mor med barn i huset. Det var datidens holdninger.

Men vi klatre å komme oss bort til slutt. Jeg glemmer ALDRI den frihetsfølelsen da vi flyttet inn på en knøttliten hybel. Hybelen hadde et lite soverom med plass kun til en køyseng. Den delte min eldste bror og jeg. Mamma lå på sofaen og min yngste bror på en madrass i stua. Madrassen lå under sofaen på dagtid. Vi eide ikke nåla i veggen, men jeg har aldri følt meg så rik, verken før eller siden. Etter det har vi aldri sett oss tilbake. Mamma satte punktum for menn og det var like greit synes jeg. Fordi hennes valg fikk altfor store konsekvenser for oss barna.

Etter å ha sett programmet forstår jeg at dette her det er jeg ikke ferdig med. Og det har vært en ræva natt for å si det mildt. Det eneste positive denne erfaringen har gitt meg er at jeg har lært meg å stå opp og sloss for meg selv og de jeg er glad i. Det har jeg sannelig fått bruk for og det må være den skjulte velsignelsen oppe i dette.

Til alle barn og unge som opplever dette vil jeg si:Snakk med en voksen du stoler på. Det er ikke deg det er noe galt med, men den som utøver volden. Mamma var for åpenhet om skjulte tabuer og ville snakke ting i hjel. Det er en arv jeg har tatt med meg fra henne. Hun fikk sin barndom ødelagt av vonde hemmeligheter som hun snakket høyt om i en tid hvor dette ikke var vanlig. Hadde hun levd og vært ved sine fulle fem hadde hun bifalt dette. Hun ville sagt: Slipp katta ut av sekken jente for det er i lyset trollet sprekker. Dette blir dagens oppfordring til alle som er berørt av temaet. Fortell din historie til noen før du blir kvalt av den. Jeg håper dette kan bidra til at du forteller din historie så den ikke blir sittende fast å hemme din livsutfoldelse❤️

En nydelig søndag ønskes alle❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s