En avledningsmanøver som fungerte.

I går var tiden kommet for å avlede tankene. Dagen før hadde Tove fått beskjed om time til operasjon dagen etter. Det var kommet en avbestilling og hun grep tilbudet med begge hender. Hun har i et år ventet på å få fjernet en fettkul på albuen. Fettkulen hadde vokst seg like stor som en stor plomme og trykket på langt nedi musklaturen. John skulle kjøre og jeg skulle være med som støttekontakt så vi begge fikk avledet tankene.

Det var en varm og fin høstdag. Vi leverte først Tove på sykehuset før vi dro til Harebakken senter for litt morgenkaffe. Tove meldte om tre akutte operasjoner som måtte tas før hun ble tatt. Vi tok det med stor ro og sendte gode tanker. Vi tok en runde på Harebakken i pusletempo og så etter jakke til John.

Han prøvde litt forskjellig og på Dressmann fant han det han ville ha, men ikke størrelsen. Det lot seg løse enkelt med et besøk på nettet der den lett kunne bestilles. Selv var jeg ikke på jakt etter noe annet enn en varm dynekåpe om det skulle falle seg slik. Akkurat nå er det jo altfor varmt for den slags uansett.

Det var jo mye å se på. Jeg endte opp med to bøker på tilbud. De ropte på meg, bøker gjør ofte det så det er ikke noen bombe.

Vi fant ut at vi ville bevege oss videre og tok bilen ned til sentrum og Amfisenteret.

Vi gikk innom jordbærpikene for en bedre italiensk lunsj. Etter det gikk vi rundt og tittet i butikker. Plutselig var John på jakt etter hårfarge til Tove. Det er han stadig vekk. Resultatet var at han ikke fant, men jeg fikk kjøpt to pakker av den jeg vanligvis bruker til en langt billigere pris enn i butikken.

Litt oppmuntrende ordtak fikk vi med oss på veien. Tove ringte halv to og da var hun ferdig. Hun skulle bare skrives ut og innom apoteket. Det var en gladmelding og vi dro og hentet henne. Hun var i toppform og snakket på inn og utpust. Derfor dro vi en snartur innom Grimstad på Mye fint som dessverre har opphørssalg. Tove fikk kjøpt seg en svart kåpe, noe hun har snakket om i et par år nå. Det hang en Haustkåpe igjen i hennes størrelse. Jeg fant dunkåpa jeg hadde lett etter i samme merke og begge var det 60% avslag på. Da bar det bare å slå til.

Jeg kjente da jeg kom hjem at avledningsmanøveren hadde gjort godt. Da Per Svein ringte hadde vi en sånn bekymringssamtale som vi ofte har hatt når han har vært ute og jeg hjemme alene som familieoverhode. Vi snakket om hvordan historien gjentar seg og samtidig så er det helt annerledes denne gangen. Vi har en hær med venner som bærer oss igjennom og det føles unektelig bedre og lettere enn sist. Per Svein var så imponert over hvor rolig Robert tok dette og hvilken støtte han var for Jhonny. For det går veldig greit og etter skolen kan Jhonny ringe pappa i praksis når han vil. Noe han også gjør og det skaper trygghet.

Jeg får stadig nye tilbakeblikk i form av snurr film når vi snakker om det familien går igjennom. Rett før jul for fjorten år siden møtte vi i konfliktrådet i forbindelse med en drapstrussel Robert hadde fått. Der møtte vi en gutt, hans mor og barnevernet sammen med to meklere, team Liland og sønn. Det var åpenbart at gutten var styrt av mobben og turte ikke en gang be om unnskyldning. Dette var før vi visste at forskning fraråder at mobbesaker behandles i konfliktrådrt da kompetanse mangler på feltet og fordi mobbing ikke er konflikt , men overgrep. Vi prøvde absolutt alt for å stanse mobbingen og var altfor innstilt på å samarbeide slik jeg ser det i etterpåklokskapens lys.

Min mann og jeg har svært ulik oppvekst og det kan i blant by på utfordringer, men mest av alt er det en stor fordel. Per Svein har hatt en veldig trygg og god oppvekst, min oppvekst har vært langt mer utrygg i perioder. Det har ført til at jeg har lært at jeg må stole på meg selv. Jeg har utviklet en indre GPS som er svært sensitiv. Den sier ifra i god tid når noe virker å være feil og roper ta en u-sving, ta en u-sving i rett tid. Jeg lytter alltid til den indre gps for da kan ingenting gå galt. Den har reddet meg mange ganger gjennom livet. Mens jeg satt og hørte på dette pjattet som ikke førte oss noen steder bare visste jeg at dette kunne vi ikke godta, da ville alt eskalere enda mer. Ut av det blå reiste jeg meg og takket for meg. Robert reiste seg og fulgte etter, de andre satt med måpende ansikter i det vi to gikk ut døren. Etter en stund kom min mann ut og han var redd dette kunne bli verre. Det skulle vise seg at vi gjorde rett og gutten fikk en bot i stedet. Han ville heller det enn å komme tilbake til de som mobbet å si at han hadde bedt om unnskyldning. Det var langt farligere for han.

Jeg skjønte dette , derfor gikk jeg , for mobben skulle ikke vinne dette slaget heller. På kvelden da Robert var i seng så Per Svein på meg og sa: Vet du hva som imponerte meg mest i dag? Jeg svarte: jeg har ingen aning. Da du reiste deg, reiste Robert seg umiddelbart og fulgte deg ut. Han har 100 % tillit til deg, det var helt utrolig å se. Jeg hadde ikke tenkt tanken en gang for Robert og jeg har alltid vært to alen av samme stykke. Når vi holder foredrag sier Robert alltid: mamma kommer aldri til å gi meg opp. Jeg ser på ham og tenker: hvordan kan du være så sikker på det? Da er det akkurat som han ser hva jeg tenker og så ler han en hjertelig latter og muligens er det så enkelt at han kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. I dag ser jeg at historien gjentar seg. Mitt barnebarn har 100% tillit til sin far. Historien gjentar seg og det gleder mitt hjerte.

Takk til alle som også i går ringte, meldte eller uttrykte sin støtte og tilbød oss hjelp. Dere bærer oss gjennom ei tøff tid❤️

Jeg vil ønske alle der ute en super dag🦋

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s