Skolestart til skrekkblandet fryd🦋

I dag begynner Amilia, mitt yngste barnebarn, på skolen. Det er ikke fritt for at jeg kjenner det i hele kroppen og det har vært vanskelig å sove i natt. På netthinnen har det utspilt seg en rekke bilder, bilder fra de siste femten årenes mobbemareritt. Selv om hodet vet at det nå er over, kjennes det ut som om kroppen ikke har skjønt det, at marerittet fortsetter her og nå. Det kalles flashbacks, jeg vet godt hva dette er og hva det handler om. Jeg forteller dette til meg selv hele tiden og minner meg selv på at nå må du puste med magen.

Da Jhonny og Pandora begynte på skolen for tre og to år siden hadde jeg det akkurat på samme måten. Da Jhonny begynte i første klasse skrev jeg en kronikk til Fædrelandsvennen som kom på trykk dagen før han begynte på skolen og jeg vil dele den i bloggen nå.

Skolestart til skrekkblandet fryd.

I disse dager begynner omtrent 60.000 førsteklassinger i den norske skolen. En av dem er mitt eldste barnebarn, og det er med skrekkblandet fryd at jeg sender ham av sted. Han gleder seg veldig og er full av forventninger til hva denne hverdagen vil bringe ham. Jeg, hans bestemor, har mer ambivalente følelser rundt dette. Da jeg vet at for mange barn er skolen det farligste stedet de kan oppholde seg. Dette fordi altfor mange voksne velger å se en annen vei mens mobbing foregår rett foran nesen på dem. Som andre former for overgrep må man først tro det for å se det, og det er mange som velger å tro at dette ikke skjer ved akkurat deres skole.

Mange voksne later til å tro at mobbing har to sider som en konflikt, men slik er det ikke. Mobbing er ingen konflikt og skal derfor ikke behandles som en heller. Det kan bli ytterst farlig for dem som rammes for forskning og erfaring viser at mobbingen da ofte eskalerer. Mobbing er ingen konflikt, mobbing er overgrep og kriminalitet. Mobbing handler om barn som lider på grunn av andres atferd, og om barn og voksne som har en atferd som skal stanses.

Mobbing skal stanses i skolen sier Djuipedalsutvalget. Barn i Norge har skoleplikt og skolen er en felles arena, derfor skal all mobbing stanses der, sier utvalget. Det krever gode rutiner, som følges, og det krever solid kompetanse hos de voksne i skolen. Men først og fremst krever det voksne som evner å se og som tør å handle deretter.

Mobbing er overgrep på lik linje med voldtekt, seksuelle overgrep, vold, mishandling og omsorgssvikt. Traumene og skadene er like etter denne type overgrep og det finnes ikke to sider av disse sakene. Det er den som eier handlingen som eier problemet og det er der tiltakene skal iverksettes. Dommen i Lilandssaken er klar og tydelig. Tiltakene skal rettes mot den eller de som mobber, den som mobbes har etter loven krav på å få gå i fred. Mobbing er en handling som skal stanses av de voksne, og alle voksne har en plikt til å handle, og da ikke i form av konflikthåndtering.

Det å bry seg om handler om å rekke ut ei hånd å gå inn i enkeltsaker og bidra til at mobbing opphører. Tiden for snakk og festtaler bør nå være over, det har vi hatt nok av og det fører oss ingen steder. Det er kun handling som teller.

Jeg ser i min sønns øyne at han er like bekymret som meg for sin sønns skolestart. Jeg vet hva det koster han av flashbacks, posttraumatikk og angst å gå inn i hvilken som helst skolegård. Men han møter frykten sin med stoisk ro. Jeg vet hvilken kapasitet han har og hva han har greid å få til på halvannet år. Han har gjennomført en snuoperasjon som få av oss trodde var mulig på så kort tid. Ved hjelp av en enorm endringsvilje og evne til å sette seg små og store håndfaste mål, har han ved å ta små skritt hver eneste dag tatt sjumilssteg. Dette har han klart ved å akseptere at han har en skade og ta hensyn til den. Det har fått oss alle til å forstå at en bedre fremtid er i vente for ham og resten av familien.

Jeg har lovet min sønn at hvis mitt barnebarn blir utsatt for mobbing og ingen voksne griper inn, da skal jeg bli bestemoren i fra Helvete. Og jeg kommer til å ta alle lovlige midler i bruk for å stanse mobbingen. Vi kommer også til å følge med på hans atferd, for alle mennesker er i stand til å mobbe og bli mobbet. Såpass har livet lært oss, men da skal familien i samlet flokk sørge for at atferden opphører. Det er ingen skam å bli mobbet, det er ingen skam å ha et barn som mobber, skammen ligger i å ikke gjøre noe med det.

Forskning viser at den som får lov å mobbe ofte får de samme senskader som den som utsettes for mobbing. I Lilandssaken er det i alle fall mellom 10-15 unge menn som sliter med livet sitt fordi de har fått lov til å mobbe. De har droppet ut av skole og arbeidsliv og mange av dem sliter med psykiatri, rus og kriminalitet. Disse familiene sliter også og jeg unner ingen å oppleve dette marerittet. Robert sier det slik: Jeg unner ingen å oppleve det helvete jeg har vært igjennom, selv ikke de som kjørte meg gjennom det.

I boken min skriver jeg: Jeg nekter å skamme meg, jeg nekter å tie dette temaet i hjel. Jeg kommer aldri til å godta at mobbingen er vår skam, det er det ikke, det er samfunnets skam. Og det finnes bare en måte å knuse tabuet og skammen på, og det er med åpenhet.

Så derfor fortsetter jeg kampen for et mobbefritt samfunn, troen på dette kan ingen ta fra meg. For at vi skal få til dette kreves det mennesker som evner å se og som tør å handle, men da vil vi også få en endring. Enn så lenge velger jeg å glede meg sammen med mitt barnebarn over at han nå endelig skal begynne på skolen. Samtidig sender jeg en stum bønn til høyere makter om at skolen må bli en trygg arena for bestemors gode gutt❤️

En liten påminnelse til alle som jobber i skolen om at de overtar foreldreansvaret for våre barn etter barnelovens paragraf 30 så lenge de oppholder seg på skolen, på skolevei og på skolens læringsplattformer.

I natt har jeg hatt en dårlig natt for jeg kjenner lite til den skolen mitt yngste barnebarn skal begynne på. Jeg har ikke snakket med rektor i forkant slik jeg har gjort med de to andre barnebarnas rektor. Jeg har fått meldinger fra mobbeutsatte familier denne helgen, familier som gruer seg til å fortsette kampen. Familer med en like stor klump i magen som den jeg har nå. Jeg velger å finne trøst i sosiallærer Jan Arild Gundersens ord og håper på det aller beste for mitt barnebarn som begynner på skolen i dag og for alle andre barn i den norske skolen i dag. May the force be with you all❤️

En god mandag ønskes dere alle🌞

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s