Stoffskifteprøver og stoffskiftekontroller.

I går våknet jeg til havtåka og det var like greit for jeg skulle til legesenteret å ta stoffskifteprøver. I juni 1990 ble jeg diagnostisert med lavt stoffskifte og siden den gang har jeg vært en gjenganger på legesenteret i Søgne. I går var det for første gang en mann som skulle ta blodprøven. Han var medisinstudent i Polen og sommerjobbet på legesenteret i sommer. Han kunne fortelle at han trivdes godt og at damene tok godt vare på ham der oppe. Arbeidsmiljøet var som jeg hadde fått inntrykk av meget godt. Han fikk også oppleve mye forskjellig og dagen før hadde han hatt en pasient som hadde stukket fingeren i en takvifte, blant annet. Noe verken han eller pasienten hadde syntes var en god ide.

Tilbake til 1990, jeg hadde i løpet av vinteren og våren blitt stadig mer pjusk. Jeg var konstant trett uansett hvor mye jeg sov, og jeg sov mye. Jeg frøs hele tiden uansett hvor varmt det var og kulden kom innenfra. Huden min var nærmest tørket inn og så ut som fiskeskinn og håret ramlet av i store klaser. Hodet var fyllt med bomull kjentes det ut som, og jeg glemte alt mulig. Først tenkte jeg at det var naturlig å være sliten etter to barnefødsler på atten måneder. Etterhvert skjønte jeg at dette ikke var helt normalt og til slutt tvang Per Svein meg til å gå til legen. Det gjorde jeg og jeg sa til doktor Seland som da var min fastlege at jeg trodde jeg hadde anemi så jeg måtte sjekkes. Han var grundig i sine utspørrelser og tok mange prøver. Han sykemeldte meg tvert i fjorten dager, noe jeg mente var å overdrive. Da så han bare stygt på meg.

Etter en uke ringte han meg og sa: jeg har en god og en dårlig nyhet til deg. Den gode nyheten er at du ikke har svulst på hypofysen og den dårlige nyheten er at du har hypotherose også kalt lavt stoffskifte. Jeg hadde aldri hørt om dette før og han fortalte at jeg ville bli frisk igjen, men at jeg måtte medisineres resten av livet. Sykehuset ville at medisineringen skulle begynne etter ferien. Det viste seg å være en dårlig ide å vente for i løpet av ferien ble jeg så dårlig at jeg måtte legges inn på sykehus og Per Svein måtte komme hjem fra Nordsjøen øyeblikkelig for å ta hånd om sine barn. På sykehuset ble jeg tatt prøver av i alle ender og bauger. Medisineringen startet imiddelbart og den startet med for lave doser med tyroxin. Skjoldbrukskjertelen min reagerte overhodet ikke på den dosen. Den ble økt flere ganger før det hjalp. Teorien var at jeg hadde hatt en betennelsesreaksjon hvor bukspyttkjertelen hadde tømt all tyroxin ut i løpet av en kort periode til jeg var tom.

Det fantes en arvelig disposisjon på farmors side, men farmor og hennes søstre fikk ikke lavt stoffskifte før etter overgangsalderen. De lurte på om jeg hadde følt meg uvanlig sprek en periode før det begynte å gå nedover. Jeg måtre medgi at joda det hadde jeg allerede rett etter Roberts fødsel. Da dro jeg rett hjem og vasket vinduer og tok resten av huset i samme rennet. Jeg var i storform de første par månedene etter fødselen. Jeg grublet en del over dette og fant ut at dette måtte være kroppens reaksjon på den sjokkartede fødselsopplevelsen jeg hadde da Robert ble født. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg ble regelrett overkjørt av en jordmor under denne fødselen. Og jeg var ekstremt sårbar under fødselen og hadde ingen mulughet til å ta igjen med henne der jeg lå. Jeg hadde mer enn nok med å sette mitt barn til verden. Det eneste positive med den opplevelsen var at det endte godt tross alt. Da Robert kom ut så han ut som sinnataggen, han var pinne stiv i kroppen og hylte som en gris. Jeg opplevde at han hylte for oss begge og det var ingen stille protest.

Da jeg låste mitt blikk i hans opplevde jeg en helt utrolig følelse av kjærlighet. At jeg kjente ham fra før, at jeg hadde ventet på ham og endelig var han her. Jeg følte en enorm glede og at vi to var allierte, at det var oss to mot resten av verden. Jeg skrev meg ut fra sykehuset en dag før tiden for å slippe å møte jordmor igjen. Etter et par dager hjemme gikk jeg på henne utenfor rådhuset og kroppen min reagerte momentant. Jeg for av sted for å komme meg bort fra damen og jeg var helt frossen innvendig. Da jeg var kommet i sikkethet skalv jeg som et aspeløv. Senere har jeg lært at det var figt and flight refleksen som slo inn og at jeg opplevde flashbacks. Etter noen år kom jeg over en svensk forskningsrapport om betennelsesreaksjoner i skjoldbrukskjertelen. Der sto det svart på hvitt at sjokk kunne føre til betennelsesreaksjoner i skjoldbrukskjertelen og hypotherose.

Under oppkjøringen til rettsaken mot kommunen fikk jeg uforklarlige smerter og låsninger i en arm og en skulder. Det var helt uvanlig til meg å være for hos meg setter det seg i korsryggen. Jeg bestilte time til kranio sacral behandling. Under behandlingen dukket denne fødselsopplevelsen opp igjen og jeg pustet meg gjennom smerter og kvalme før jeg gjennom meditasjon sendte jordmoren til Sibir for dit skulle aldri jeg. Jeg var kvalm i flere timer etter behandlingen. Dagen etter var jeg betydelig bedre og helt fin et par dager etter. Jeg har heller ikke hatt flere flashbacks og fødselen er et fjernt minne fra et annet liv. Det eneste som fortsatt er ved det samme er kjæligheten til den lille krigeren som nå er blitt voksen og en enda sterkere følelse av at det er oss to mot resten av verden❤️

Ellers vil jeg si at jeg er frisk som en fisk. Etter en tøff start ble jeg raskt medisinert rett. Jeg tok kontroll selv og bestemte meg for å leve regelmessig. Regelmessinge måltider, nok søvn, tidlig til sengs og tidlig opp, frisk luft og daglige gåturer. Resepten har fungert og gjør det fortsatt. Med unntak av en graviditet og en operasjon hvor livmoren ble fjernet har jeg vært symptomfri. Jeg tenker lite på dette, det er som en vitaminmangel. Jeg tar det hormonet jeg selv ikke lenger produserer i tablettform. De eneste gangene jeg tenker på det er når jeg tar stoffskifteprøver en uke før kontroll og under kontroll, ellers angår det meg ikke. Det påvirker ikke livet mitt på noe vis og jeg er takknemlig for at jeg hadde en så våken fastlege i en tid hvor det ikke var mye fokus på denne lidelsen. Jeg er takknemlig over å bo i et land hvor det er medisiner for dette.

Jeg kjenner mange som etterhvert har fått lavt stoffskifte da denne lidelsen har fått mer oppmerksomhet og fokus etterhvert som årene har gått. Det er flest kvinner som får dette, men også menn rammes. Derfor er det viktig at menn som Ronaldo står frem og setter fokus på denne lidelsen som kan medisineres.

Neste uke skal jeg til kontroll og da kommer Fredrik til å få besøk av den friskeste pasienten han har😊

En god torsdag ønskes alle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s