Da livet tok en u-sving↪️

Av og til hender det at livet tar en u-sving og dreier en helt annen retning enn den man har tenkt og planlagt. For nøyaktig åtte år siden i dag opplevde jeg nettopp det. Jeg lå og halvsov på ryggen i senga en tidlig morgen. Min bedre halvdel lå og leste en spennende bok ved min side samtidig som han strøk meg på magen. Så merket jeg at noe skjedde og han begynte å trykke forsiktig rundt et stor punkt på min mage. Samtidig spurte han har du hatt den lenge? Hva da ? svarte jeg og kjente jeg ble helt kald. Jeg kjente etter selv og kjente en svær og tydelig kul som jeg kunne følge med hånden. Per Svein sa etterpå at det var som å få et uventet elektrisk sjokk. Jeg forsto at dette var alvor og stupte ut av senga og bestilte time hos legen.

En halvtime senere var jeg der. Legen kjente etter og spurte :er du sikker på du ikke er gravid.?Ja sa jeg hundre prosent sikker. Kulen var på størrelse med et lite barnehode. Dette kan være farlig sa legen. Det skjønner jeg og det er derfor jeg er her svarte jeg. Jeg kontakter sykehuset med det samme sa han så ringer de deg opp for time. Den dagen skulle vi egentlig male huset, men Per Svein sa det kan vente, vi drar til byen og lunsjer på fiskebrygga i stedet. På vei inn til byen ringte de fra sykehuset med beskjed om at jeg hadde time på gastrolab dagen etter.

I dagboken skriver jeg at jeg er så sliten etter de siste årene med mobbing, utdannelse og alt det som har fulgt med oss. Og det store spørsmålet mitt blir hvordan har jeg klart å unngå å merke en så stor kul? Svaret er enkelt, jeg har overhodet ikke tatt vare på meg selv. Jeg har tatt vare på alle andre og kjørt på uten stans og uten å ta hensyn til egne behov. Når livet rammer meg prøver jeg alltid å finne ut hva jeg nå skal lære. Det kalles jo livets skole. Jeg visste at dette ikke handlet om at vi har en begrenset tid, eller at livet var skjørt eller at jeg ikke satte pris på de små ting i livet. Nå handlet det om å ta vare på seg selv og denne gangen ga ikke livet meg et valg. Nå måtte jeg innordne meg. I dagboken min skriver jeg: Nå må det faen meg være nok. Jeg orker ikke kjempe mer. Så jeg overga meg helt til legene. Jeg bestemte meg for å stole på dem og så skulle jeg fylle på med glede, gode opplevelser å gi næring til meg selv. Altså skulle jeg ta skjeen i en annen hånd å gi slipp på kontrollen. Bare det er jo en krevende øvelse for en kontrollfrik.

Dagen etter traff jeg en fantastisk lege på gastrolab. Der tok han ultralyd av magen. Han ble glad da han så at svulsten var innekapslet, men den var stor. Han sa: jeg har ingen belegg for å si det jeg sier nå, jeg bruker heller aldri å si det, men jeg sier det likevel, jeg tror dette kommer til å gå bra. Jeg valgte å se på det som et tegn fra oven. I dagboken skriver jeg at dette er en svulst som mest sannsynlig sitter i underlivet. Legene skal bruke helgen til å kartlegge og planlegge neste steg. De planlegger operasjon til uken. Dette er tøft å stå i, det verste er å ikke vite. Dette er en torsdag.

Fredag er jeg inne til CT og har fått time hos kirurg onsdagen etter. Nå går det slag i slag og dette er helsenorge på sitt aller beste. De tar ikke biopsi, det kan vente sier de. På kvelden feirer vi svensk midsommerfest hos min yngste bror og vi koser oss sammen. Ungene mine blir informert først og det blir de samme dag som svulsten oppdages og jeg forsøker å tone det ned. Kristoffer er klar på at dette går bra, dette fikser du mamma. Robert får det med seg, men han har mer enn nok med sine egne problemer på den tiden. Daniel blir redd, det kan jeg se. Jeg sier til ham at dette skal gå bra og at jeg kommer til å være til stede i livet hans til han er en voksen mann. Jeg ser han slapper litt av da og han blir informert hele veien om det som skjer. Åpenhet og kjærlighet er svaret på alt.

Lørdagen er en skikkelig smeigedag på Sørlandet og jeg spiser lunsj på fiskebrygga med venninner etter å ha spist krabbefrokost hjemme. Her er det bare å kjøre på med alt det gode livet har å tilby. Fokuset mitt er glede. I dagboken min skriver jeg at jeg MÅ lære å ta vare på meg selv. Jeg må prioritere meg selv også. Det er her læringen ligger for meg det bare vet jeg. Nå må jeg ikke glemme det igjen.

Onsdag, en uke etter at svulsten blir oppdaget bekrefter sykehuset at den sitter i en livmorknute. Alle prøver er fine. De tror det er en godartet svulst fordi lever, galle og nyrer er helt rene. Dagen etter møter jeg en gynekolog på gynekologisk avdeling. Det er en eldre herremann som kaller meg frue hele tiden. Han er rett og slett fornøyelig. Han er 99 prosent sikker på at svulsten er godartet. Han lurer på om jeg planlegger flere barn. Jeg ser på ham som om han har tørnet fullstendig. Nei vet du hva sa jeg, jeg har tre sønner og det andre barnebarnet er på vei. Fri og bevare meg vel. Siden dette nå ser ut til å være en godartet svulst blir jeg satt opp til operasjon i august. Nå er det ferieavviklig og bare akutte operasjoner står på programmet. Vi bestiller tur til Kreta sammen med Daniel så fort vi er innenfor dørstokken hjemme. Nå skal vi nyte livet og ferien.

Tirsdag 31. august blir jeg operert og operasjonen er vellykket. I midten av september får jeg et brev om at alle prøver er fine. Jeg har aldri sett meg tilbake, men jeg har lært å ta vare på meg selv midt oppe i alt kaoset og det har vært en viktig lekse å lære.

Jeg ønsker med dette alle en nydelug lørdag og husk å ta vare på dere selv. For å være noe for andre må du først sette oksygenmasken på deg selv før du kan sette den på andre❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s