Ved mammas dødsleie.

I dag er det nøyaktig to år siden mamma døde. Mamma hadde hatt en demenssykdom i nærmere tyve år da hun døde. Sånn sett visste vi hvor veien bar. Mamma hadde bodd på omsorgssenteret og funnet seg godt til rette i åtte og et halvt år. Omsorgssenteret var mammas trygge og gode hjem. Der ble hun tatt godt vare på av mennesker som var glad i henne. Da det først skjedde var vi totalt uforberedt. Så uforberedt at vi fredagen før sendte ut en pressemelding fra foreldrenettverk mot mobbing(FMM). Vi hadde skrevet ferdig en høringsuttalelse til forslaget til ny mobbelov. Og vi var langt ifra fornøyd fordi det inneholdt vesentlige manglet og var en svekkelse i forhold til det lovverket vi allerede hadde.

Etter det tok vi helg. Lørdag besøkte jeg mamma som vanlig på lørdager og av en eller annen grunn ble jeg svært urolig. I dagboken min skrev jeg: mamma var sliten, pustet tungt, ikke bra. Dette sa jeg også til Per Svein som var i havet og til mine sønner. Søndag ettermiddag ringte Herleik, mamma var dårlig sa han. De hadde ringt så han tok turen ut. Han ringte da han hadde vært der og sa hun hadde vært helt fin så han dro hjem igjen. Vi avtalte at jeg skulle stikke innom dagen etter. Jeg la meg tidlig og da gikk alarmen fra omsorgssenteret mamma hadde sagt: nå dør jeg. Himmel og jord ble satt i bevegelse for å få tak i oss barna. Ingen fikk tak i meg og de måtte kontakte Per Svein i Nordsjøen for å få tak i meg. Ingen kom igjennom på min telefon, men Per Svein kom igjennom. Forstå det den som kan. Etter det kom ingen igjennom før jeg slo telefonen av og på dagen etter.

Jeg hev meg rundt og kom meg dit og det gjorde mine brødre også. Jeg hørte det med en gang jeg kom inn i rommet, på måten hun pustet at vi var kommet til den siste etappen. Vi fikk ikke kontakt med henne selv om øynene var åpne. Hun så inn i den femte veggen og hadde tydelige magesmerter for hun trakk bena oppover hver gang det kom noe som lignet på en ri. Jeg sa til mine brødre at det så ut som en omvendt fødsel. Hver gang hun hadde pustestopp fant hun fred, da var det ingen smerter. Hun hadde mye vondt det første døgnet og Herleik og jeg ble der over natten. Så byttet vi på å gå hjem en tur. Jeg husker jeg tenkte at jammen meg er det traumatisk å se en forelder dø, selv om vi visste det gikk den veien og selv om vi visste at døden nå kom som en venn.

Da jeg var alene kom en sykepleier inn og sa at vi hadde krav på å få mamma på sykehus om vi ønsket det. Hun sa hun var pliktig til å si det. Jeg svarte mamma skal bli her, hun skal få dø her hjemme, hun har det best her hun er. Senere kom en annen pleier inn og spurte om vi skulle gi mamma næring og oksygen eller om vi skulle avslutte det. Jeg sa de kunne avslutte det, mamma skulle få dø med verdighet. Jeg var glad jeg var alene da de kom selv om vi var enige alle tre. Jeg kjenner folk som fortsatt sliter med å ha tatt en slik avgjørelse selv om de visste at det var det eneste rette. Å gjøre det rette for mamma var for meg det aller viktigste nå.

Neste natt kom min yngste brors datter Mia på 14 år, hun satt hos mamma hele natten og passet på henne som om hun skulle vært en fullblods sykepleier. Sykepleieren som var på vakt den natten fikk gitt mamma et medikament som roet både mamma og oss rundt. Hun sa den lille damen som ligger her er utrolig sterk og har et sterkt hjerte. Hun kan holde dere lenge her enda sa hun. Og jeg tenkte kanskje det var akkurat det hun gjorde i disse dagene. Herleik og jeg sovnet tvert etter det og snorket visst om kapp i følge Mia, men det var godt å få et par timers sammenhengende søvn.

Mia dro hjem på dagen og Herleik og jeg byttet på å dra hjem. De andre kom og gikk som de ville. Andre natta hadde vi dratt inn en ekstra sofa, vi flyttet mer og mer inn. Da jeg var hjemme ringte de fra NRK Finmark og ville ha et intervju i forbindelse med høringsuttalelsen vår. Det var helt surrealustisk egentlig, selv om livet går videre uansett hva som skjer.

Siste kvelden visste vi at det gikk mot slutten. Pulsen var lav og mamma var seig. Siste kvelden kom Mia tilbake hun ville være hos bestemor helt til siste slutt. Det ville Herleiks yngste datter Lea også. Da siste stellet var gjort for natta og lyset var skrudd av satt vi rundt senga og sang for mamma. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Vi sang Coat of many colors som vi senere sang i begravelsen og in the arms of an angel og mange fler. Klokken seks om morgenen slapp mamma taket fredelig og dro. Et øyeblikk var det som hun sendte meg en følelse av frihet som jeg aldri har kjent før. Det var ikke mitt for jeg var helt tom. Jeg følte meg tygget og spyttet ut igjen og kroppen sto i full alarmberedskap. Men min mamma hadde funnet fred. I dag er det to år siden og ikke forstår jeg hvor tiden har blitt av. Mamma fikk en verdig slutt, en slutt vi alle lever godt med.

En god fredag ønskes alle der ute❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s