Siste skoledag, skolehelvete er over for denne gang.

I dag er det siste skoledag i vårt langstrakte land. I går svømte facebookfeeden min over av glade budskap om at nå var ti års skolegang over. Det ble feiret, gratulert og takket. Skolene hadde virkelig levert varene for de som var fornøyd og for de som ikke får problemer i løpet av skoletiden vil det oppleves slik. I alle disse festtalene blir de mobbeutsatte familiene glemt for nå skal vi ha det greit.

Innboksen min var full av hjertesukk. Jeg kjenner mange familer med barn som hadde tiendeklassinger som har en helt annerledes skolehverdag og som måtte lide seg gjennom festtaler om hvor fantastisk denne klassen og dette klassemiljøet hadde vært. De ba meg sende dem styrke til å overleve kvelden. Selv fikk jeg flashback til egne opplevelser og ble fysisk dårlig. For kroppen husker det hodet og hjertet vil glemme og legge bak seg. Det er som det skjer på ny, her og nå. Det er ikke bare de som utsettes direkte for mobbing som sliter med senskader etter mobbingen.

Jeg husker da Kristoffer gikk ut av tiende i 2004. Han gikk i en klasse som må ha hatt tidenes dårligste klassemiljø. Han mistrivdes fra dag en på ungdomsskolen. Et drøyt år etter de sluttet skolen ble to av dem dømt for mobbingen av Robert i Kristiansad Tingrett. I 2013 under rettsaken mot kommunen hadde kommunens vitner glemt mangt og meget, men alle husket den klassen der. Fra avslutningskvelden husker jeg lite. Jeg husker at en av klassekontaktene holdt foreldrenes tale. Hun fortalte om et fantastisk klassemiljø og om lærere og ledelse som virkelig hadde levert varene. Fra denne dagen lærte jeg meg å hate festtaler og forbannet meg på at jeg ALDRI skulle holde en selv.

Året etter var Robert ferdig på Tinntjønn og lettelsen var enorm for at vi hadde overlevd skolehelvete.Jeg husker at Robert var en av de som underholdt og jeg skjønte ikke hvor han hentet krefter og ressurser fra. Dette skulle også bli brukt mot oss i kampen mot kommunen, men det var senere. Jeg husker ikke hvem som holdt festtalen fra foreldrene. Det har jeg nok fortrengt. Det eneste jeg husker var at sosiallæreren fortalte en historie om den døve frosken. Han hørte ikke at de andre sa at han ikke måtte prøve på det umulige for det var ikke mulig. Og siden han ikke hørte det ja så klarte han nettopp det umulige. Den historien tok jeg med meg videre og den har vært nyttig.

Da Daniel begynte på Tinntjønn i 2007 var vi nervøse. Han kom i den stilleste klasssen i Tinntjønns historie. Lærerne uttrykte sin bekymring, men team Liland jublet. Han fikk fine år, ikke alle i klassen og på trinnet fikk det. Det visste vi og vi så at de som opplevde mobbing ble møtt med den samme uforstand, bagatellisering og bortforklaring som vi. Uken før skoleavslutningen fikk jeg en uventet telefon fra Daniels lærer og en forespørsel om å holde talen til ungdommene på trinnet fra oss foreldre. Jeg ble tatt på senga der, jeg var ikke klassekontakt. Jeg hadde aldri holdt en offentlig tale i hele mitt liv, skrekkslagen hørte jeg meg selv si ja. Etterpå lurte jeg på hva jeg egentlig hadde gjort. Dagen etter skulle jeg på langhelg i Danmark med venner og kom ikke hjem før søndag kveld og talen skulle holdes onsdagen etter. Det gikk bra. Ungdommen satt framoverlent og lyttet til det jeg hadde å si og i dag vil jeg dele talen som er allmenngyldig. Den gjelder den dag i dag. Og spesielt går den til de ungdommene som har levd i et skolehelvete. Livet kan bli godt igjen.

Bare husk det: the sky is not the limit.

Tale til avgangselevene på 10.trinn (Tinntjønn skole 2010)

Jeg vil starte med å si til dere avgangselever, lærere, foreldre og famile: Gratulerer med dagen alle sammen, og hurra for dere ungdommer. Dette er en stor dag, dere legger en milepæl bak dere. 10 år i grunnskolen er nå et avsluttet kapittel.

Jeg har fått det ærefulle oppdraget på vegne av deres foreldre og foresatte å si noen ord til dere i dag. Dere er en gjeng med flotte ungdommer som avslutter skolegangen her ved Tinntjønn skole i dag. For noen av dere er nok dette en vemodig og litt trist dag. Kanskje også en litt skummel dag, fordi dere enda ikke vet hva som kommer til å skje til høsten.

For noen av dere er det sikkert en stor glede å ha kommet så langt, endelig. Og nå kan dere velge mer hva dere ønsker å gjøre selv. Mens det for andre som synes at skoletiden av en eller annen grunn har vært vanskelig, så er det kanskje en lettelse dere føler for at det nå endelig er over. Da våre to eldste forlot Tinntjønn skole for henholdsvis seks og fem år siden, hadde vi det sånn. Etter år med mobbing var det en lettelse at det hele var over, og det var grunn til å feire. Vi flagget og arrangerte grillfest for venner og kjente. Vi så alle frem til en ny start. Jeg vet at det også i dag sitter mennesker her som har det på samme måte som vi hadde det da. Men for de aller fleste av dere vil det nok være slik at dere ser tilbake på tiden her på Tinntjønn med glede. Felles for dere alle nå er at dere får en ny start.

For meg og min familie har disse tre årene på Tinntjønn skole vært gode, og vi er svært takknemlige for det gode samarbeidet vi har hatt med skolen denne gang. Det har vært en flott opplevelse.

Dere skal nå snart få utdelt vitnemålene deres. Noen kommer til å bli superfornøyde, andre sånn passe fornøyde, mens noen blir direkte misfornøyde. Da skal dere vite at dere ikke er karakterene på vitnemålet deres. Det er feil å si at det ikke betyr noe , for de er en døråpner til veien videre. Det karakterene sier noe om er hvor gode dere er i teori, eller hvor interesserte dere er i de ulike fag. Karakterene sier lite om de praktiske ferdigheter og deres kreative evner. De sier heller ingenting om deres verdi som mennesker og hvilke flotte og omtenksomme ungdommer dere er, hver og en av dere. Dere er unike og hver og en av dere har deres helt spesielle talenter som bare dere kan utvikle. Det er bare dere selv som vet hva dette spesielle talentet er, og hvordan dere best skal utvikle det.

Det er ikke så enkelt i dag, hvor dere har så mange veier å velge mellom. I tillegg gjør vi foreldre, lærere, famile og venner vårt til at det blir en del bakgrunnsstøy. Vi har mange meninger og tanker om hva dere kan passe til og vi durer i vei med det. Da er det ikke alltid så lett å kjenne etter hva dere egentlig vil og hvilken vei dere ønsker å gå. Vi voksne gjør selvfølgelig dette i aller beste mening, for vi vil hjelpe, selv om dere ikke har bedt om hjelp en gang. Og for å være helt ærlig så har vi ikke peiling, det er bare dere som vet hva som er riktig for dere. Det betyr at dere må kjenne godt etter å velge den veien hjertet viser dere. Følg gleden og den gode følelsen i alt dere gjør. Da har dere størst sjanse til å havne på riktig hylle.

Hvilken vei skal jeg velge?

Så vil jeg si til alle, gi aldri opp på første forsøk. Hvis du ikke klarer det du har bestemt deg for første gang, så prøv igjen, og igjen, helt til du klarer det du har bestemt deg for. Våg å drømme store drømmer, våg å sette dere store hårete mål. If you can dream it, you can do it, sa Walt Disney, å se hva han fikk til👍Aldri hør på de som sier: det går aldri, det er umulig, dere klarer det aldri. Ha selektiv hørsel, det vet jeg dere kan være gode på, å høre det dere vil høre. Lukk ørene når noen forsøker å knuse drømmene deres. Omgi dere med mennesker som har tro på dere, tro kan flytte fjell. Det har mange bevist før dere. Kan de så kan dere også.

Det er ikke de som innretter seg etter andre eller de som følger mengden som forandrer verden. Nei det er det de besværlige menneskene som gjør. De som stiller spørsmål til de vedtatte sannheter, de som våger å tenke nytt, de som har god nok selvfølelse og integritet til å følge sin egen vei. Det er de som gjør verden til et bedre sted for oss alle. Se dere omkring, det finnes mange av dem, flere enn man kanskje tror.

Vår eldste sønn Kristoffer har flere store mål han skal realisere i livet sitt. Et av dem er at han skal være med på å kolonisere Mars. Hvis noen klarer det er jeg sikker på at det er han. Jeg er med i heiagjengen hans. Ikke visste jeg at det forskes så mye på Mars og at det gjøres så mange forsøk på at vi skal nå dit. Sånn er det med unge mennesker. De lærer oss å se verden med nye briller.

Han vil også være med å forandre verden sier han. Og det er jeg sikker på at han klarer. Av den enkle grunn at han tør velge sin egen vei, å tro på sine egne drømmer. Nylig kom han hjem etter en fem måneders dannelsesreise alene i Sentral – Amerika. Da han kom hjem hadde han fått seg en tatovering i Nicaragua, hans andre hjemland. På latin sto det skrevet på hele underarmen hans: per aspera ad astra, som på norsk betyr noe sånn som : gjennom vanskeligheter mot stjernene.

Så det jeg ønsker for dere er at dere tør å sikte mot stjernene for å bli den beste utgaven av dere selv. Dere er alle unike. Jeg vil lese et dikt av Phil Bosman for dere som sier noe om dette.

Hurra for deg selv og andre. Det finnes ingen annen som deg. Du er enestående, original og uforlignelig. Du tror det ikke, men det har aldri eksistert noen annen som deg, ikke i noe århundre. Når du er glad i en annen, er den andre ikke lenger et alminnelig menneske. Da først merker du hvor enestående han er, hvor fascinerende og full av overraskelser. Du blir selv annerledes! Da kan du si: For meg trenger du ikke være fullkommen og feilfri, for jeg er glad i deg.

Med dette diktet vil jeg på vegne av alle foreldre og foresatte ønske dere ungdommer all mulig lykke til videre i livene deres. Vi er utrolig stolte av dere og veldig, veldig glad i dere.

Jeg vil med dette ønske alle en riktig god torsdag og en sykt bra skoleferie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s