Feteonsdag for den minste bukkene bruse🍟🍔

Da Daniel ble født veide han 3600 gram og var 49 cm lang. En helt gjennomsnittlig baby med andre ord. Det eneste som var annerledes var en gedigen hårmanke, som ble mer og mer rød for hver dag som gikk. Han så ut som ei Ivo Caprinodukke. Dette kom som et sjokk på de to eldste som trodde babyer hadde lite eller ingeting hår😂😂I starten var apetitten hans enorm på tross av kolikken. Den ble han kvitt ved hjelp av fotsoneterapi da han var tre måneder. Til mor og fars store glede.

Vi reagerte imidlertid på pusten hans som kom i pip, spesielt når han var forkjølet, og med to eldre brødre skjedde det ofte. Vi var innom legen som konstaterte at alt var helt fint. Ungen var jo blid og spiste godt. Dette vedvarte helt til julen da han var seks måneder gammel. Først fikk han falsk krupp som var så alvorlig at det ble sykehusinnleggelse. Heldigvis var det sykehusets dyktigste lege på feltet som tok i mot ham på akutten. Han behandlet ham det første døgnet og han var bekymret. Han sa han kom inn i grevens tid. Et kvarter til sa han, så sa han ikke mer. Jeg registrerte at han i tillegg til å gi adrenalin for å få det til å snu også ga ham astmamedisiner. Da kruppen løsnet ble vi sendt hjem og kom tilbake til akutten med en unge som var pottetett i brystet to dager etter. Igjen var vi heldig og ble møtt av samme ekspert på akutten som sist. Nå kunne han konstatere det han hadde mistenkt sist. Nemlig at gutten hadde astmabronkitt.

Til vårt hell hadde de akkurat fått inn babyhalere for utprøving og Daniel ble en av prøvekaninene som fikk tett oppfølging i dette prosjektet. Halvannet år gammel ble han erklært astmafri og har vært det siden. Det var bare en hake ved det og det var at all medisinering og det som fulgte med hadde gitt ham mye dårligere appetitt. Alt som skulle inn i munnen ga dårlige assosiasjoner. Allmentilstanden hans, utviklingen hans og aktivitetsnivået var som det skulle. Matlysten derimot var ikke den samme. Fra han var seks måneder til han var tolv måneder tok han av seg en halv kilo i stedet for å legge på seg fire ganger så mye. Etter det har han fulgt sin egen kurve som ligger godt under normalkurven.

Vi foreldre har kjørt ulike fetekurer på ham siden. Helmelk, fløte og godt smør ble lurt inn i det meste han spiste. Det gjorde i alle fall sitt til at han fulgte sin egen kurve. Han har alltid vært aktiv og da kreves det jo ekstra kalorier og vi ble svært oppfinnsomme. Det fantes få eller ingen fløteisrestriksjoner. Hadde han lyst på en fløteis da fikk han det. Ettersom han vokste opp har han selv strevd med det å komme opp i ei vekt å holde den. Han har jobbet seg mest i hjel for å komme opp i vekt. Han har trent for å bli sulten og bygge muskler. Han har spist seks til åtte ganger om dagen og drukket proteindrikker for å komme opp i vekt. De som tror at det å slanke seg er vanskeligere enn det er å legge på seg for de som trenger det. De må tro om igjen.

Like fort som han har kommet opp i vekt, like fort er det å komme tilbake til det gamle spisemønsteret igjen. Han glemmer å spise og han kjenner ikke på sult, i alle fall ikke så ofte som oss andre vanlige dødelige. I mai har jeg sett at nå begynner han å bli for tynn igjen, men har valgt å holde kjeft til eksamenskjøret er over. Det viser seg at Per Svein og Robert har gjort og tenkt det samme.

På mandag da han kom til meg og var middagssulten var det bare å smi mens jernet var varmt. Da ble det kjøttkakemiddag og han spiste så en skulle tro han ikke hadde fått mat på ei ukes tid eller så. Det er ikke det at han ikke liker mat og spesielt godt liker han varme måltider med mye kjøtt. Jeg sendte med han en gedigen porsjon med middag til neste dag. Så inviterte jeg han og Benedicte til lunsj i byen onsdag. De kunne bestemme hvor de skulle gå, men det skulle ikke være en ren vegetarrestaurant for nå skulle han fetes opp. Det måtte også være et sted hvor Benedicte kunne få god vegetarmat.

Dette bilde tok Tove av de to turtelduene på 17.mai.

I går morges meldte han at valget falt på slakter Sørensen. Per Svein og Robert og jeg har lagt hodene i bløt og skal denne sommeren gjennomføre prosjekt oppfeting. Poden er ofte innom både oss og Robert så vi skal derfor ha noe mat stående slik at han til enhver tid går foret fra oss i sommer. Jeg har også sagt at han må huske hva bestemor i Eikeheia sa om mat. Mat var kroppens bensin, det som ga oss energi til å overleve dagen, men at det var viktig å putte på rett bensin. Alt dette vet han, men av og til trenger han en kjærlig påminnelse. Skal han orke å jobbe og studere må han sørge for å spise godt så han får nok energi til å gjennomføre og nå de mål han har satt seg.

Daniel bestilte burger med ost og bacon og sauterte grønnsaker i tillegg. Han vet jo hva som trengs.

Veggisburgeren var også god sa Benedicte, mange gode smaker.

Jeg gikk for ei knallgod tapasplate. Brødet fra Bellini, også hamburgerbrøene var helt knall. Det anbefales på det varmeste👍

Mens vi spiste snakket vi blant annet om at de skulle på visning på to leiligheter om kvelden. De har fått go fra banken om å kjøpe sin første leilighet og det blir spennende for dem, men også for hele storfamilien. Mens jeg skriver dette kjenner jeg at jeg begynner å bli sulten og klar for frokost. Jeg er i den heldige situasjon at jeg ikke glemmer å spise, at jeg blir sulten og at jeg har noe ekstra å tære på om det skulle bli litt dårligere tider.

Jeg ønsker alle en super torsdag. Her varsles det regn, enda mer regn og en skikkelig blåsbortdag. Men i morgen da skinner solen igjen💦🌞