Fortellingen om gutten som ble svart over natten.

I oktober 2005 skjedde det så mye med Robert. Mye jeg ikke forsto for ingen hadde fortalt oss om senskader og posttraumatikk. På et eller annet vis skjønte jeg at alt hang sammen med mobbingen. Hva som skjedde og hva det betydde ante jeg ikke og de som skulle hjelpe oss visste det heller ikke. Får å få frustrasjonen ut av kroppen skrev jeg i oktober 2005 noe jeg kalte:Fortellingen om gutten som ble svart over natten og vil nå dele denne i bloggen for det er nok mange som vil kjenne seg igjen i deler av historien.

Det var en gang en gutt som hadde det vanskelig. Det var ikke så rart for gutten hadde blitt mobbet og plaget noe helt forferdelig. Det hadde vært rettsak og det som verre var. Alt dette hadde gjort gutten usikker på seg selv. I tillegg var han blitt ganske redd for å oppleve det samme igjen.

Han hadde lovet mammaen og pappaen at han skulle komme til dem å prate når noe var vanskelig. Akkurat det var ikke så lett for gutten. Så i stedet fant han på de merkeligste ting for å få oppmerksomhet. Han skjønte ikke at han selv og familien ble helt slitne av dette og at det da lett ble misstemning i huset. Han hadde så mye å streve med at det gikk ham hus forbi.

Dessuten var han tenåring og dette med jenter ble vanskelig. Du må jo ha tro på deg selv i en sånn situasjon. Det å date damer fra hjemstedet ble en umulighet. Det kunne han ikke ta sjansen på. De hadde jo hørt alt det stygge som ble sagt om ham.Derfor trodde de nok på det og de ville helt sikkert bruke det mot ham. Nei da var det mye bedre å satse på jenter fra langtvekkistan. Det var det denne gutten gjorde.

Det gutten ikke visste var at jentene på hjemstedet likte ham veldig godt. Noen var til og med var forelsket i ham for gutten var en usedvanlig vakker gutt. Dette visste ikke gutten for han tenkte bare på det som var vanskelig.

I hele mobbeperioden hadde han stått oppreist og kledd seg fargerikt og friskt. Det gutten ikke visste var at farger betyr mye for hvordan du har det og hvordan du får det. Farger påvirket oss mennesker veldig mye, men det visste ikke gutten. Han skjønte ikke at fargene gjorde ham sterk og synlig. De hadde hjulpet ham å holde humøret oppe og livet i gang. Dessuten kledde fargene denne guttens personlighet. Gutten har alltid vært en fargerik og svært elsket person blant familie og venner. Det de satte mest pris på var hans gode humør, hans kosete vesen og at han hadde en sterk empati for sine medmennesker. Dette satte de alle stor pris på.

Det at han selv var så snill gjorde det nok vanskeligere å forstå at noen kunne være så grusomme mot ham. Han skjønte ikke at det var en bølge på gang, en bølge ingen turte å stoppe, en bølge som skulle slå bena under den flotte gutten. En livskrise som snudde opp ned på alt det gutten hadde lært.

Mammaen og pappaen syntes det var helt forferdelig det gutten deres opplevde. Alle foreldre vil gjerne skjerme sine barn for slike kriser. Men det er umulig, før eller siden kommer livskriser til oss alle. Det mammaer og pappaer kan gjøre er å være til stede å støtte barna gjennom disse krisene. Det er vanskelig for hele familien, men det viktigste er at de snakker sammen. Det gjør alt mye enklere og hyggeligere. Det finnes ingen tankelesere i denne verden. Det skjønte ikke gutten han trodde alle kunne se hva han tenkte. Da ingen så det fant han på flere merkelige ting for at de skulle se det.

Gutten ble større og begynte på videregående skole. Det var skikkelig skummelt, nytt og fremmed. Mange av de som hadde mobbet gikk der også. Alt det vonde kom tilbake med dobbel styrke. Gutten ble vanskelig hjemme. Mamma skjønte ikke helt hva som skjedde først. Gutten hennes var blitt tenåring og da er det normalt med gnisninger. Det er en del av løsrivningsprosessen. Mamma syntes det måtte ha vært tøft for gutten at han hadde vært så avhengig av hennes hjelp så lenge og derfor kom sent i gang med løsrivningsprosessen. Det naturlige hadde jo vært at gutten fløy ute til langt på natt og koste seg med venner. I denne familien var ingenting naturlig lenger. Ikke når det gjaldt ungdomstid i alle fall. Denne gutten hadde en bror som også hadde blitt mobbet. Denne broren hadde fått hjelp av psykolog til å komme seg videre. Kanskje gutten også trengte det? Mammaen og pappaen begynte å lure på det.

I alle fall gutten fant seg til rette på skolen, men var fortsatt redd. Han trivdes i klassen men han var redd for at de som hadde mobbet skulle merke hvor redd han var for dem. Han bestemte seg for at han skulle ikle seg en tøff rolle. Over natten ble gutten helt svart. Gutten visste fortsatt ikke at farger betydde noe. Han visste ikke at svart var depresjonens farge. Mennesker som sliter med livet sitt kler seg ofte i svart. Han burde visst det for han hadde deprimerte kompiser som kledde seg i svart. Før hadde han ledd og sagt at så kjedelig var ikke han, nei han var klassens fargeklatt. Nå tror gutten at han kler seg i svart fordi det står i stil med hans persomlighet, men grunnen er at det står i stil med hans følelser som er litt svarte for tiden.

Han har ikke skjønt det selv enda, men det er fordi han har det vanskelig. Han har heller ikke sett at mobben ler litt bak ryggen hans og sier;hva var det vi sa, han er jo rar. Dermed rettferdiggjør de mobbingen for seg selv. Foreldrene til gutten er bekymret for de ser hva som skjer, men det skjønner ikke gutten. Han sliter med ettervirkningene av mobbingen og er ganske så forbanna. Det er lettest å ta det ut over foreldrene og det er helt naturlig. Foreldrene skjønner dette svært godt.

De ser også at gutten er sin egen verste fiende for tiden, men det skjønner ikke gutten. På denne fortellingen finnes det to slutter. Det er en veldig trist slutt og en skikkelig happy endinghistorie. Vi tar den sørgelige først og avslutter med den gode. Det er tross alt hyggeligst med en happy ending.

Det sørgelige er at gutten mistet jobben sin fordi han skremte bort kundene med utseendet sitt. Han kledde seg som det noen kalte for en satanist og resultatet av å ikle seg en slik rolle er at du blir oppfattet som en satanist. Dette skjønte ikke gutten, han var jo ingen satanist, men det kunne ingen se. Det folk så var en satanist og folks holdninger og fordommer kunne ikke gutten gjøre noe med. Dermed mistet gutten jobben. Han ble en skikkelig trassigpeis. Ingen skulle få bestemme over ham. Det var egentlig der problemet lå, for mobben hadde fått bestemme over hans bevegelser og nå var det nok. Det hadde egentlig ikke noe å gjøre med guttens personlighet, men det skjønte ikke gutten.

Guttens personlighet var som den alltid hadde vært, men gutten følte seg svart inni og det kom til uttrykk gjennom klærne. Foreldrene klarte heller ikke formidle til gutten at de skjønte. De sto bare rådville på sidelinjen og så gutten ødelegge sitt eget liv. Vennene ble skremt av alt det svarte. De hadde lært å elske fargeklatten. De kjente ham ikke igjen. De skjønte ikke at gutten var deprimert. Det skjønte ingen, aller minst gutten.

Han trodde han hadde det bra, det var i alle fall det han sa. Det sa han forresten alltid selv når han ikke hadde det bra. Han hadde glemt avtalen om at han alltid skulle si i fra å være ærlig. Gutten mistet til slutt alle vennene for de kjente ham ikke lenger. Til slutt var det noen i det svarte miljøet som tok kontakt å ville ha ham med. Gutten droppet ut av skolen. Deretter ble han med i gjengen og endte som leder der. Nå ble gutten respektert og folk var redd han. Han pinte og plagde folk med stor fryd og hadde for lengst glemt den fargeglade gutten han en gang var. Historien er sørgelig for gutten døde av en overdose før han fylte 25 år. Hjemme satt foreldre og søsken helt knust og lurte på hva de hadde gjort galt. De kom aldri over tapet av fargeklatten sin.

Den gode slutten på historien er at gutten blir klar over hva han strever med og får hjelp til å komme seg videre og til å finne tilbake til seg selv. I denne historien forstår gutten at det er han som må ta ansvar for at livet hans skal bli bra. Gutten ber mor og far om hjelp og er tydelig på hva han trenger. Han skjønner han har lov til å være seg selv uten å kle seg ut. Han blir igjen fargeklatten. Han beholder jobben og stortrives for han har skjønt at alle må innrette seg for at alle på jobben skal ha det bra.

Dette gjelder også i familien og ellers i livet. Når man ser hvor greit ting glir da er det ikke så vanskelig å inngå kompromiss. Vi gir og vi tar. Det vi sender ut får vi tilbake. Gutten tjente gode penger på jobben og de var utrolig fornøyd med ham. Det var ikke så rart for han var utrolig godt likt av kundene, hjelpsom og høflig som han var. På skolen fikk han toppkarakterer. Han reiste til Trondheim for å studere og stortrivdes. Gutten kunne nå se tilbake på den tragiske perioden i livet å se at han faktisk hadde lært noe av dette. Det var ikke forgjeves. Mobben vant ikke for han var sterkere enn dem. Han var blitt et bedre menneske. Han var opptatt av rettferdighet og tolererte ikke at noen ble dårlig behandlet.

Han var nå blitt en høyt elsket og ansett mann. Han visste hva han sto for, han viste han var elsket og at han fortjente alt sammen. Alle mennesker fortjener å bli elsket for den de er. Det hadde mobbehistorien lært gutten som nå var blitt mann.

Som du ser er det opp til gutten å velge fortsettelsen på historien for snipp snapp snute da var eventyret ute.

I ettertid ser jeg at jeg i denne historien har belyst temaet PTSD og postteaumatisk vekst uten å ha den ringeste anelse om at det var det jeg gjorde.

Da er det bare å ønske alle en super tirsdag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s