Jan Arild Gundersen, sosiallæreren fra Mandal

I dag fortsetter jeg framsnakkingen og i dag er turen kommet til Jan Arild Gundersen, sosiallæreren fra Mandal. Jeg traff ham første gang da Robert og Kristoffer Røyseland var med på Villroser sin aften om mobbing på sjøboden scene i Mandal.

Robert og Kristoffer snakket om hvor vanskelig det er for barn når feige voksne ikke tør gripe inn å stanse det som skjer. Hvor vanskelig dette er for de som mobbes og for de som får lov å mobbe. Kristoffer var med i gjengen som mobbet Robert. Han vitnet for Robert i rettsaken og sa de fikk lov å rule skolen. De to har gjort opp og er gode venner i dag. Kristoffer var ikke blant de aktive som mobbet, men enten er du med oss eller mot oss. Og slik stilles barn i umulige situasjoner fordi de voksne ikke griper inn og stanser det de vet skjer.

Denne kvelden ble jeg presentert for Jan Arild. Sosiallæreren fra Mandal som står i skolegården og hilser på hvert barn når de kommer på skolen om morgenen. Han som vet hva alle heter og kaller dem ved navn. Han som vet hva foreldrene deres heter. Han som virkelig bryr seg. Blir du imponert? Det ble jeg også.

Neste gang jeg traff ham var på et forkningsprosjekt om senskader, i regi av Læringsmiljøsenteret. Vi hadde fokusgruppeintervjuer på Gardermoen. Vår gruppe var først ut av tre. Jeg representerte Foreldrenettverk mot mobbing. Han representerte skolesiden. Igjen ble jeg imponert, barna var i fokus. Å imponere meg i slike saker skal veldig mye til, men han klarer det gang på gang. Utav denne forskningen kom disse to rapportene:

I desember møttes vi på et oppfølgingsseminar i Oslo om denne forskningen. De som jobbet på gruppe med Jan Arild var imponert over fokuset på barna. Mange glemte dette fokuset på seminaret og var mest opptatt av sin egen situasjon i mobbesaker. Karianne og jeg skrev et langt brev og en evaluering av seminaret og sendte til Læringssenteret. For vi mente seminaret hadde feil fokus. De hadde et ekstra møte på brevet vårt og det ble videresendt til de to aktuelle departementer som har bestilt rapporten.

Vi har også snakket om mobbing på telefon og gitt hverandre nyttige bidrag til kampen og veien videre.

Jan Arild har en side på facebook som jeg virkelig anbefaler. Den heter Skyggespill.

Siden har fokus på seksuelle overgrep mot barn. Her kommer det sterke dikt om overgrep mot barn, men også voksne. Noen dikt handler om mobbing som jo også i høyeste grad er overgrep.

I går delte han et dikt på denne siden her og på sin FBvegg før han delte det på min tidslinje. Jeg vil dele det her for det handler om mobbing.

Tråkkeren

Per åpnet øynene. Sola skinte inn bak gardinet og lagde et skimrende spill over det hvite taket. Borte på veggen hang Barcelonaskjerfet over plakaten av Messi. Han smilte, men Per orket ikke smile tilbake – ikke nå lenger. Han kjente kvalmen bre seg og det veltet seg i magen. Torsdag, bare denne og en dag til, så var det helg.

Han visste at mamma snart kom opp for å vekke han. Mamma med det lyse håret, de varme øynene og det store smilet.

Per orket ikke smile så mye lenger. Han gjorde det bare når han måtte, så ikke de skulle bli lei seg eller bekymret. Han snudde seg inn mot veggen, ønsket han bare kunne ligge der, aldri stå opp mer, aldri gå på skolen mer, aldri treffe Kristian og gjengen mer.

De glade føttene i trappa fortalte at sånn kom det ikke til å bli. Per sukket på nytt, klumpen i magen ble større. Den samlet seg på en måte og gjorde seg hard, så hard at den ikke skulle briste før skoledagen var over.

Han slo dyna til side og svingte bena over sengekanten. De glade føttene nærmet seg døra. Han stirret på Messi som fortsatt smilte. Han grep etter buksene som hang på stolen og kjente på dem. De var enda ikke helt tørre etter det som skjedde i går. Han kunne fortsatt høre latteren til Kristian og gjengen og kjenne sålen på Kristians sko som ydmykende tråkket hardt og brutalt for å presse han helt ned i sølepytten.

Per skulle ønske han var mer enn 7 år, han skulle ønske han var voksen, at han var så stor som Messi. De smilende føttene sto utenfor døra. Klar til å ønske en ny dag velkommen.

Stine gikk sakte. Hvis hun stoppet nede i svingen og knyttet skolissene på nytt ville hun gå inn gjennom skoleporten akkurat når det ringte. Hun hadde god trening i å beregne tida. Den var hennes venn, og hennes verste fiende. Ikke for tidlig – ikke for sent, men akkurat. Hvis hun bare var akkurat, på alle måter, var det ikke sikkert at dagen ble så ille. Stine bar alltid håpet med seg i ranselen, men den hadde blitt merkbart lettere det siste halve året.

Hun fomlet litt med skolissene i svingen. Demi Lavatos stemme fløt gjennom øreproppene og prøvde å hviske ut meldingene fra i går, men de poppet bare opp på nytt som en film uten ende: Hvorfor kan du ikke bare gjøre det slutt? Det er ingen som kommer til å savne deg likevel. Du har alltid vært, og kommer alltid til å være en taper! Gjør oss alle en tjeneste. Gå og heng deg!

Skolissene skalv en tanke da hun reiste seg. Hun begynte å bli vant til disse meldingene. De kom så ofte nå. Samtidig ble hun aldri vant til dem, spesielt ikke om natten når hun lå og ikke fikk sove.

Hun hadde gått ned i karakter i de fleste fag. Læreren sa det var fordi hun ikke jobber like godt med fagene lenger. Det var sjelden leksene ble levert, og de hjemme skjønte ikke hvorfor hun ikke bare likevel kunne gjøre dem når hun likevel satt på rommet hele ettermiddagen og kvelden. Hun gikk sakte ut av svingen og håpet Karsten hadde vakt i dag. Han pleide å si god morgen til henne på en måte som gjorde at hun følte han mente det. Hun kunne ikke se han, og gikk usikkert mot skoleporten. Et kaldt vindkast fikk huden til å nuppe seg. Det ble ettefulgt av tråkkende føtter, et hånlig flir og et kast med hodet. Demi Lavatos stemme nådde ikke fram til de harde ansiktene og føttene som tråkket fram over skoleplassen: Do you have to make me feel like there’s nothing left of me? Stine prøvde å gjøre seg usynlig, men det var allerede for sent.

Jonny hang fra seg jakka på knaggen helt til venstre i garderoben. Det var ingen andre som hang jakken sin der, eller de nærmeste knaggene. Han sto et øyeblikk å lurte på om han skulle gå rett til arbeidspulten sin, men stålsatte seg og gikk mot lyden i pauserommet. Stemmene der inne steg og sank som en melodi han gjerne skulle ta del i, men det var ikke han som bestemte melodien.

Stemmen til avdelingssjefen kunne høres over alle andre. Det var hans melodi de spilte, og Jonny var blitt så vant til at hans toner ikke passet inn. Det hadde avdelingssjefen bestemt. Melodien av stemmer fløt ut over rommet og blandet seg med lukten av nytraktet kaffe. I det Jonny satte foten på pauserommet var det som om dirigenten senket taktstokken og melodien i moll. Ingen så mot Jonny. Likevel kjente han alle blikkene, i et glimt på vei mot kaffemaskinen så han dirigenten smilte.

Jonny angret på kaffen. Halvveis over gulvet snudde han og gikk ut av rommet. Avdelingssjefen tråkker med taktfoten og like fort fløt melodien lystelig ut av rommet igjen. Den smøg seg bortover gangen etter Jonny og snudde ikke før han krympet seg i ensomheten ved arbeidspulten borterst i hjørnet.

Du har kanskje møtt tråkkeren på skolen, blant venner, på fritiden eller i arbeidslivet? Tråkkeren trør over ei grense, plukker ut sine offer og ser det som sin oppgave å definere hvem som er inn – og hvem som er ut. For tråkkeren betyr det ingenting hvem du er, hva du gjør eller om livet ditt blir vanskelig eller vondt. Tråkkeren tar ikke hensyn til trivialiteter. Du er jo bare et menneske – og tråkkeren er tråkkeren.

Tråkkeren har makt til å bestemme, og det er nettopp det tråkkeren gjør. Tråkkeren tar fra deg muligheten til å være deg selv, til å bli godtatt som den du er, til å være en del av et fellesskap – for Tråkkeren bestemmer. Det godtar både du og jeg, for det er vi som er med på å bestemme Tråkkerens makt. De fleste av oss godtar det som skjer i stillhet, for vi er redd for hva som skal skje hvis vi går mot Tråkkeren og sier det vi mener – innerst inne.

Vi forer Tråkkeren med næring hver dag og snur ryggen til for å ikke møte blikkene til de som ligger igjen i Tråkkerens fotspor. Kanskje er vi redd for refleksjonen av våre egne svik. Noen må gjøre noe med Tråkkeren, noen må si fra- og noen – det er du og jeg. Vi skal ikke tråkke på Tråkkeren, da er vi ikke bedre enn Tråkkeren selv, men vi skal si ifra. Vi skal vise, med omsorg og respekt, at vi bryr oss om andre mennesker, og at vi ikke godtar det Tråkkeren gjør. Det største sviket er gode mennesker som velger å ikke gjøre noe, som ikke sier ifra når Tråkkeren krenker andre mennesker.

Du har alltid en ny sjanse til å si fra, en ny sjanse til å vise at du ikke godtar å bli tråkket på. Det kan være på skolen, blant venner, på fritiden, på arbeidsplassen. Den nye sjansen heter i morgen- bruk den med kjærlighet og visdom. Mennesker med empati, omsorg og innsikt tråkker ikke på andre!

Jan Arild Gundersen 2018

En god onsdag ønskes alle🐥🐣

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s