Søgne kommune og mobbing i skolen.

I dag står en mor frem i Fædrelandsvennen med en sak om mobbing i Søgneskolen. Denne er en av mange saker jeg har blitt løpende orientert om de siste årene etter at dommen i Lilandssaken falt for fem år siden. Skolen bagatelliserte og bortforklarte og satte ikke inn egnede tiltak før fylkesmannen nå kom på banen og krevde handling og tiltak som virker. Dette har ført til at alle i klassen har fått en langt bedre skolehverdag. Saken fremstilles som en gladsak, om at det nytter å kjempe. Jeg tror det er viktig å nyansere dette bildet litt og se på hvordan mobbing håndteres eller ikke håndteres både på skoler og arbeidsplasser i kommunen vår.

Mor har stått alene og kjempet i fire år mot vold og krenkelser som har fått lov å pågå i fire år. Ikke bare mot hennes egen sønn, men flere barn i samme klasse. Jeg har vært i kontakt med flere av dem. Mange tør ikke gå hardt inn å kreve det loven sier de har krav på i frykt for represalier. Dette gjelder også å melde fra til fylkesmannen. Vi har en administrasjon som liker å legge lokk på alt som heter mobbing og det blir gjengjeldelser for de som stikker hodet frem både for voksne og barn som melder fra. Dette ble kommunen også nylig dømt for i den mye omtalte varslersaken.

Altfor mange foreldre som varsler om mobbing blir av noen rektorer meldt til barnevernet uten å bli varslet på forhånd og det gjøres med kommuneadministrasjonens fulle velsignelse. Det er altfor mange saker dette skjer i og det løser ikke problemet for mobbing i skolen er skolens ansvar og skal stanses der. Barnevernet kan lite og ingenting om mobbing og har ingenting å gjøre i en mobbesak på den siden av bordet med mindre familiene selv kontakter barnevernet for å få hjelp i forhold til skolen. Da blir det noe helt annet og en helt annen tilnærming. Jeg har vært inne i flere mobbesaker i kommunen der dette er blitt gjort og sett hvilken enorm ekstra belastning dette har blitt for barnet.

I denne saken satt administrasjonen seg ned og skrev en tolv siders drittpakke om mor og meg til fylkesmannen. De prøvde å undergrave oss og min kompetanse, men til ingen nytte. Skrivet var fullt av rykter og usannheter og burde sikkert vært anmeldt, men det var klinkende klart at jeg ble oppfattet som en stor trussel. Jeg velger å ta det som et kompliment og takker for at de har skriftliggjort det. Man vet jo aldri hva slags dokumentasjon man trenger i fremtiden. Denne handlemåten fikk vi som fulgte varslersaken i retten høre mye om, det var mange flere enn oss som har opplevd lignende drittpakker. Disse mobbesakene viser helt klart at dette er en kamp mellom David og Goliat og en kamp som kan beskrives som alle mot en.

I tillegg til dette kommer bygdedyret for å ta deg . Du henger ut kommunen, husprisene går ned og jeg vet ikke hva. Det bagatelliseres og bortforklares og rykter spres om den som varsler. For det er den eller de det er noe galt med skriker bygdedyret. Det boltrer seg fritt i kommentarfeltene eller kloakkfeltene som jeg kaller det. Og det tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Det bygdedyret ikke forstår er at de med dette legitimerer mobbimg og bidrar ytterligere til å skade kommunens renome. Man tar budbringeren i stedet for å ta tak i budskapet for å stoppe det som skjer.

Det som skader kommunen er at ingenting skjer når mobbing varsles, man løper av sted i retning fremtiden og bare venter på at det skal gå over av seg selv. Mobbing går ikke over, det fortsetter langt inn i voksenlivet om det ikke stanses. Det å løfte varsling om mobbing frem i lyset for så å stanse det ville gjort at vi som kommune hadde skapt et godt omdømme. De som varsler om mobbing gjør oss alle en tjeneste. Det er først da vi kan stanse det som skjer, både på skoler og arbeidsplasser. Ved å vise at kommunen har nulltoleranse mot mobbing også i praksis, ikke bare på papiret. Da ville omdømmet vårt blitt bedre både på kort og lang sikt. I Lilandsdommen ble det slått fast at det hjelper ikke med gode planer hvis de ikke følges .

Fylkesmannen har i flere saker rettet kritikk mot vår kommune og gitt foreldre medhold i mobbesaker. Det har frem til i dag ikke hatt noen virkning. Disse sakene er blitt lagt i en skuff til etterretning og ikke for læring. Dermed har ikke barna fått det bedre etterpå heller. Vi har den samme innstillingen hele veien. Nå vet vi hva som skjer så nå må vi komme oss videre. Dermed blir ingenting bedre. Det store problemet i mobbesaker er at lovverket ikke er implementert i kommunen og det får ingen konsekvenser å bryte loven. Det er jo merkelig at vi tillater det når brudd på skatteloven, straffeloven og veitrafikkloven møtes med strenge sanksjoner . For å løse dette må vi ha på plass en uavhengig klageinstans for barn. Slik at det blir likhet for loven og vi får mennesker med spesialkompetanse inn i disse jobbene. Vi må se til Sverige som har gjort det. I Sverige bor det dobbelt så mange mennesker som i Norge og de har halvparten av mobbingen vi har. De behandler langt flere klagesaker enn i Norge nettopp fordi de er uavhengige og vi slipper habilitetsproblemer, kjennskap og vennskap. Fylkesmannen fikk fra august mandat til å bøtelegge i mobbesaker. Så langt har ingen fylkesmann benyttet seg av den anledningen. Det har vært nok av saker hvor det hadde vært riktig å benytte seg av dette. Jeg mener at dette ikke skjer fordi det er altfor tette bånd mellom klageinstansen og kommunene.

I denne saken som nå rulles opp i dag har klageinstansen etter fire år gått inn og tatt grep og iverksatt tiltak som fungerer. Det er jo veldig bra, men dette er lovlig sent. Denne saken hadde ikke fått vokse frem om kommunen hadde tatt lærdom fra Lilandssaken. Dommen falt for fem år siden og denne saken har fått pågå i fire år uten at adekvate tiltak er iverksatt.

4 år er lang tid for små barn. Til sammenligning kan det her være verdt å nevne at Robert ble utsatt for det samme som disse barna i to år. De har måttet leve i dette mobbehelvete i fire år. Roberts senskader er store, men mange har større skader enn han. Han er den med minst skader av de som har vunnet frem med erstatningssøksmål. Hans skade er varig, en 30 prosent varig medisinsk invaliditet. Senskader kommer senere det ligger i ordet. Jeg spår at om ti til femten år vil man kunne se skadeomfanget av denne offentlige omsorgssvikten. Og vi kan da vente oss flere erstatningssøksmål mot kommunen. La oss håpe vi tar lærdom innen den tid.

En gratulasjon til mamma Siri er på sin plass. At hun har tålt belastningen er ikke mindre enn en bragd. Hun har vaslet om mobbing og ikke gitt seg slik at både hennes sønn og andre barn i samme klasse nå opplever en bedre og tryggere skolehverdag. Slik de etter loven har krav på. Så håper jeg fylkesmannen henger på skolen og kommunen i lang tid fremover slik at den endringen de nå opplever blir varig.

En god torsdag ønskes alle❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s