En engel med boksehansker🥊

De siste fem årene har vært de tøffeste årene vi har opplevd. Jeg har sagt det før mobbingen er en ting, det går over. Senskadene er ti ganger verre for de må vi lære oss å aksptere og leve med. Håkon fra NRK Sørlandet spurte meg om jeg husket hva jeg hadde sagt til ham etter at det ble klart at dommen ble rettskraftig. Vanligvis har jeg en god hukommelse, men tiden rundt rettsaken og etterpå står i tåkedis. Han sa du sa det er nå den virkelige jobben begynner. Og jeg skulle få mer rett enn jeg ante. Det første året gikk fra vondt til verre før Robert var klar for å skape en endring. Endringsarbeid er krevende når livet ditt er et eneste stort kaos. Team Liland og sønn har jobbet livet av seg for å skape det A4 livet Robert drømmer om og den tyngste jobben har vært å få hjelpeapparatet på banen. Full trøkk ble det ikke før Per Svein gikk inn i ansvarsgruppa til Robert. Nå er vi kommet så langt at den er lagt ned, men hjelp får han fortsatt. Et godt liv er verdt å kjempe for, men det koster.

I dag bor Robert i Søgne i en leilighet som vil bli hans. Han har fått ryddet opp i alt sitt eget rot og fått struktur på dagen og livet. Han trenger fortsatt hjelp for det er høye topper og dype daler. PTSD er ikke for amatører, men det er til å leve med. Sakte, men sikkert blir det bedre. Små skritt, forventning om at man skal klare de små mål, som igjen gjør at han når de store målene. For det er viktig å drømme, viktig å bevare håpet og se de mulighetene som faktisk ligger der. Han er over halvveis i sosionomstudiet og kommer til å klare det på normert tid. Det er en stor fordel at det ikke er så mange årene siden jeg tok samme studiet for dette er teamwork. Han elsker hverdager og begynner også å like helger igjen. Og han er sikker på at han har valgt rett utdanning.

Tett oppfølging er helt avgjørende og med team Liland på nakken slipper han ikke unna. Vi har tatt tak i en ting av gangen og hatt tidenes ryddesjau. Han overtok hovedomsorgen for datteren sin i november 2014 og for sønnen sin i april 2018. Det har også kostet og krevd mye, men han er en fantastisk pappa og den store helten deres. Siden ingen av mødrene bor i bygda må vi besteforeldre hjelpe til for å få logistikken til å gå opp. Vårt felles mål har vært å få til et vanlig A4 liv og hjelpe han gjennom en utdannelse og snart er vi i mål og da er han selvberget.

Foruten om hjemmefronten har jeg jobbet for mobbesaken sent og tidlig. Jeg har våknet med meldinger og spørsmål om temaet mobbing og sovnet til det samme. Jeg har mottatt tusenvis av henvendelser, Robert har også mottatt mange. Det har Per Svein også.

Drømmen er et nasjonalt ressurs og kompetansesenter og vi har modellen klar. Den er sendt til både kunnskaps og helse departement og FMM tar nå ballen videre. Dette senteret skal ivareta alt fra forebygging, mobbing, senskader og rettslige prosesser og jeg har troa på at en dag står det der til hjelp for mange, mange tusen som trenger det.

Håpet var at Søgne kommune skulle sette seg ned å ta lærdom av dommen. Det gjorde de ikke. I kjent stil har de løpt videre og lagt det bak seg. Det mobbes ovet en lav sko i skoler og på rådhuset, men det har flertallet av våre politikere full toleranse for. Vi tar lovbruddene til orientering og ser fremover. Å ta i dritten verken vil eller kan vi og sånn går no dagan.

Etter dommen satt jeg meg ned og skrev boken: Alle mot en. En todelt bok hvor første del er historien kort fortalt frem mot rettssaken og den rettskraftige dommen . Del to er en selvhjelpsbok for foreldre om hvordan de skal gå frem for å hjelpe sine barn i mobbesaker..

Det ble et stort medietrykk i forbindelse med lanseringen i Oslo. Robert og jeg løp bena av oss. Vi startet i God morgen Norge før turen gikk til TV2 nyhetene. En tur innom forlaget for et intervju med klikk.no før lunsj på teatercafeen med redaktør mm. Deretter gikk turen til Radio Norge og tilbake til forlaget igjen og enda et intervju. Da ringte de fra Aktuelt og ville ha oss på lufta. Jeg sa ja hvis vi rekker kveldsflyet hjem. De lovte oss at vi skulle få komme på først og så bli sendt med taxi rett til flyplassen.

De lurte på om vi hadde fått en unnskyldning fra kommunen, men det hadde vi aldri selv om rådmannen senere sa de hadde beklaget flere ganger i media. Noe som er ren løgn, men åpenbart innafor. Hun jeg snakket med var rasende på våre vegne og sa at hun skulle ha rådmannen direkte på det var helt sikkert. Jeg tenkte bare lykke til for han er flink til å sno seg unna som en ål å la andre ta støyten og skylda. Det hadde vi opplevd helt fra starten. Da vi ankom studio snakket de andre om at det var Mandelas tilgivelsesdag den dagen og det burde gitt oss et frampeik om det som kom. Da vi kom inn i studio for prøver gikk vi nesten rett på rådmannen på storskjerm. Torp kjørte knallhardt på for å få frem en unnskyldning. Rådmannen skjønte det selv, han var nødt til å komme med en beklagelse, men sa de hadde gjort det flere ganger i media. Det er viktig å bevare fasaden. Da vi løp ut for å rekke drosjen kom hun som møtte oss da vi kom, løpende etter oss. Jeg må ha en klem sa hun. Det var fantastisk tv dere lagde sa hun. Jeg er overrasket over at dere klarte å få rådmannen på banen sa jeg. Da stakk hun tommelen i været og sa: du kan stole på NRK statskanalen.

Etter boklanseringen var jeg med å starte Odinstiftelsen hvor jeg satt i styret i et år. Da var jeg klar for å starte mitt eget hjertebarn. Et landsomfattende foreldrenettverk. Et nettverk som ikke ville være avhengig av kun en person, men et nettverk hvor foreldre kunne ta en stafettetappe for så å levere stafettpinnen fra seg til en ny. Slik skulle vi holde på til våre 18 kampsaker var i boks. Da kan vi legge det ned for da har myndigheten overtatt den oppgaven de har lovpålagt seg selv. I 2016 startet jeg sammen med en gjeng likesinnede FMM Foredrenettverk mot mobbing og vi har klart å markere oss solid på kartet i antimobbearbeidet. Vi regnes med. Sjekk oss ut på våre hjemmesider på http://www.fmmnorge.com og legg deg til i gruppa vår på facebook om du vil.

Jeg trakk meg som leder i styret i mai, men har fortsatt som mentor for styret. Det kommer jeg til å være frem til loven blir evaluert i mai 2019. Vi jobbet hardt for å stanse det nye lovforslaget som vi mener svekker barns rettssikkerhet. Det eneste positive med lovverket er at det er lettere å komme i kontakt med klageinstansen.

Jeg har holdt appeller, fordrag med mere både alene og sammen med Robert. Robert og jeg skal i aksjon igjen 18.mars i sofaprat om senskader for FO- studentenes i deres samling der på Ernst hotell i K-byen. Det gleder vi oss til. Jeg har troa på de unge. Det er de som kommer til å gjøre verden bedre, ikke min generasjon.

Jeg har vært med på forskningsprosjekter, seminarer og snakket om mobbesaken i medier over hele landet. Folkeopplysning er viktig og det er også brukermedvirkning.

Jeg har truffet altfor mange feige voksne i mobbesaker, både i vår og andres sak. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle bli som dem. Altfor mange sier de står på barnas side, mens de i handling viser noe annet. Jeg er lite opptatt av snikksnakk og festtaler. Ingen kommer til å få høre meg bedrive noen av delene. Jeg handler og det bør alle gjøre. Jeg har skrevet haugevis av brev til de som sitter med beslutningsmyndighet og det oppfordrer jeg flere til å gjøre. Det er ikke plass til å skrive om alt jeg har opplevd disse fem årene i et blogginnlegg.

Jeg holder på å stake om kursen. Jeg har begynt på en traumeutdanning, startet en blogg og begynt på et stort skriveprosjekt. Prosjekt Langenes og de fire tomtene der vil kreve oppmerksomhet, men det er jo bare moro.

Min samiske søster Elin Magga sendte meg et bilde av en engel med boksehansker. Per Svein og jeg falt pladask og gikk inn på kunstner Elisabeth Helvins hjemmeside og bestilte en av dem omgående. Den skulle være en femårsgave til oss selv etter dommen falt. Et symbol på en snart 15 år lang kamp i det godes tjeneste. En engel som skal få en hedersplass i det nye huset på Langenes.

Om englene skriver kunstneren selv: Noen ganger skjer det ting som forandrer livet radikalt. Du mister noe eller blir rammet av hendelser som setter dype spor. Dette oppleves kanskje som å miste en del av seg selv. Det kan hende at tapet erstattes av noe nytt eller det har vokst nye ting frem i tomrommet tapet skapte. Nytt og unikt og kanskje mere ekte, noe som bærer med seg en erfart historie som kan få gyldne kanter.

Her er vår engel, et symbol på at vi klarte det. At vi fikk sønnen vår tilbake og er evig takknemlig for nettopp det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s