5 år siden dommen falt💪

I dag er det nøyaktig fem år siden dommen i Lilandssaken falt. Det startet som en helt klassisk mobbesak som skolen overhodet ikke håndterte og den endte opp her:

Dette var vårt første møte med pressen. To av de som ledet an i mobbingen av Robert ble i en straffesak dømt til betingede fengselsstraffer og bøter for vold mot Robert på bussen og for mobbingen av Robert. Det var Fvn som ringte oss og kunngjorde dommen. De lurte på om vi ønsket å stå frem i avisen. Det avviste vi blankt, vi var slitne og ville bare ha fred. Vi var også redde for Roberts sikkerhet om vi sto frem. Vi gikk med på å komme med en uttalelse etter litt betenkning og Per Svein fremførte den.

På dette tidspunktet tenkte vi at det snart ville være over. Hvis vi fikk et par år på oss da ville vi kunne legge det bak oss. Helt feilaktig trodde vi at det verste var over. Lite ante vi om traumer og senskader og at vi hadde fått med oss en uønsket blindpassasjer videre i livet. Vi skulle snart få merke ringvirkningene av dette, men det tok tid før vi forsto at det var nettopp det. Etter mange vanskelige år gikk Robert på en stjernesmell i november 2011. Da først forsto han at dette hang sammen med mobbingen han ble utsatt for. Han holdt dette skjult for oss til januar 2012. Da begynte vi å jobbe. I februar 2012 faller høyesterettsdommen i Kristiansand og vi kontakter advokat Kjærvik. Denne statusen legger jeg ut nøyaktig et år før dommen faller i vår sak.

I 2012 jobber jeg i et prosjekt via LEVE som heter Leve Videre et prosjekt som handler om selvmordsforebygging blant unge. På samme tid skal Håkon og Kim i NRK Sørlandet jobbe med et prosjekt om levekår på Sørlandet og får stukket i hånden en lapp om vårt prosjekt. Dette fører til at Robert står frem i media med sitt selvmordsforsøk som fjortenåring. Innslaget får navnet: øyeblikket da greina knakk. Det blir satt seerrekord på innslaget. I en bisetning forteller vi at vi forbereder rettsak mot kommunen og at vi venter på svaret av sakkyndigrapporten. Dagen etter sier de at de har snakket med sjefen og at de gjerne vil følge saken videre. Det sier vi ja til, Kjærvik er betenkt, men etter saken berømmer han oss for forbilledlig bruk av media.

Først sendes et erstatningskrav mot kommunen. Det blir avslått, blant annet sier oppvekstsjefen til NRK at så store skader som vi hevder han har fått ikke er mulig å få på to år. De hevder hardnakket å ha gjort alt uten å gå mer inn på hva alt er. Mens vi venter på rettsak er jeg blant annet ute i media med ønske om en mobbetelefon, en grønn linje for foreldre som trenger råd og veiledning i mobbesaker. Det ønsker jeg meg fortsatt.

Første dag i retten begynner med en hersketeknikk fra kommunens representant. Målet er nok å sette oss ut, men det får motsatt virkning. Vi er klare til vårt livs kamp. Per Svein og jeg tilbringer dagen på gangen utenfor rettsal 10.

Lille My kommer på besøk og er en fantastisk lynavleder. Hun sjarmerer alle inklusiv dommeren i senk der hun krabber rundt på gulvet i gangen.

Dag to var den store dagen da Per Svein og jeg og alle våre vitner skulle forklare seg.

Da vi var ferdig var det helt på det rene at vinden var i ferd med å snu og blåse vår vei.

I en av pausene på dag to tok jeg til orde for en erstatnigsordning utenom domstolen i mobbesaker. En ordning etter mal av pasientskadeerstatningen. I disse dager starter arbeidet med å utrede en slik.

Etter dette fortsetter vitneføringen vår med tre vitner til. Flere trenger vi ikke foruten dokumentasjonen. Det er ikke så viktig med mange vitner sier Kjærvik. Det viktige er at de vi har er gode og det er de.

Å avslutte med et vitnemål fra en av de som var med på mobbingen er helt klart med på å senke kommunen. Også en som ble mobbet av samme gjeng fortalte sin historie for første gang i åpen rett. Respekt👍 Og vi gjør oss klar for siste dag. Kommunens vitner og sluttprosedyrer.

Dagen ble som forventet, kommunens vitner bekrefter det vi hele tiden har hevdet. De behandlet mobbingen som en konflikt selv om det var skriftlig dokumentert flere ganger at vi hadde meldt fra om mobbing.

Det var en vannvittig lettelse da det hele var over. Nesten ti års mareritt var dratt frem på tre dager. Og da var det bare å vente på dommen. Vær så god bli nervevrak.

Så var den store dagen der og så brøt jubelen løs. Deretter var det tid for en privat feiring.

Dagen etter kom kunnskapsministeren på banen.

Vi satte i gang å jobbe med en gang for å forhindre anke. Mailen var skrevet og lagret for lengst. Vi ba der om at kommunestyret fratok administrasjonen ansvaret for om saken skulle ankes og at politikerne tok ansvaret. Hvert medlem og varamedlem av kommunestyret mottok mailen med dommen vedlagt. Dette ble fulgt opp av en telefon fra Per Svein til alle gruppeledere med tilbud om at vi kom på gruppemøtene og la frem vår sak. Alle han snakket med sa det ikke var nødvendig.

Saken ble tatt av formannskapet som enstemmig stemte imot å anke mot rådmannen og kommuneadvokatens råd og ønske om at saken skulle ankes. Endelig kunne vi legge den delen av det bak oss å konsetrere oss om senskadene. Robert og jeg sier dette i et intervju når dommen er rettskraftig:

Da dommen falt i vår favør bestemte jeg meg for at jeg skulle gi fem år av mitt liv til mobbesaken. Jeg visste at vi med en dom i ryggen ville kunne si og gjøre ting andre ikke kunne. Vi skulle bruke dommen til det beste for alle mobbeutsatte og deres familier. Både Robert og vi fikk oppreisning av dommen. Dommen har hatt en helbredende kraft på hele familen. Jeg skal skrive mer om det som har hendt de siste fem årene i bloggen i morgen. Robert uttaler dette til Gatemagasinet Klar etter at dommen er rettskraftig.

Hadde noen for 15 år siden fortalt meg hva vi skulle igjennom de neste femten årene hadde jeg lagt meg ned for å dø. Jeg hadde ikke trodd det var mulig, men vi mennesker besitter langt større krefter enn vi aner. Jeg vil avslutte med noen glupe ord jeg aldri hadde trodd jeg ville stå inne for, men det er først det siste året det har vært mulig for meg å tenke slik. Livet har stadig utfordringer å by på, men det livet vi lever i dag er langt mer ekte og ærlig enn det vi levde før dette skjedde. Vi inngår ikke lenger kompromisser med det som er viktig for oss og for at vi skal kunne leve det gode liv. Koste hva det koste vil, vi skal kunne leve med oss selv. Så får bygdedyret leve sitt eget liv å gå sine egne veier. Jeg sier som Per Fugelli gi litt mere faen du får et bedre liv. I dag inviterer jeg gubben på lunsj på et spisested han kan få velge for vi skal feire livet❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s