Mobbingens vesen.

I løpet av de snart seks årene vi har vært i medias rampelys har jeg mottatt flere tusen henvendelser som alle er besvart. Det har vært alle slags henvendelser og noen av dem er kommet i diktform. I dag skal jeg dele et av dem med dere.

Å være ho der

Å være ho der. Ho der som bare klager. Ho der som aldri e fornøyd. Ho der som alltid maser og skriver om mobbing. Koffor? Koffor gidde?

Å være ho der. Ho der som e så teit. Som ingen liker. Har hørt at ho e helt ute å kjøre, at ho klikka helt.

Å være ho der. Ho der som de sa de styggeste ting til. Ho der som de håna. Mens ho gråt. Å gråte e ikke å klikke. Heller ikke hyle av fortvilelse. Voldsomt kanskje. Skremmende kanskje. Smertefullt e det, å være så såra. Men det e ikke å klikke. Selv om det passer dem fint å si det. Ho klikka. Det va ho. Ho e sånn.

Å være ho der. Som ingen kan være sammen med. Nesten ingen tør skrive «Gratulerer med dagen» når ho har bursdag. Ho der man ikke liker. For alle sier det. Også foreldran. De støtter barnet sitt. Ja jenta mi, best å holde sæ unna. Men pass på så ikke de voksne ser det. Da blir det mye styr, ho lager så voldsomt oppstyr. Mora og, mora e helt hysterisk.

Å være ho der. Som fan ikke gir sæ. Som fortsetter å slåss for retten til å være sæ. Om retten til en vanlig skolehverdag. Ho som ikke gir sæ selv om ingen bryr sæ. Absolutt ingen sier » å så fint å se dæ igjen» når ho kommer på skolen. I stedet får ho høre » ingen like dæ»

Å være ho. Tenk å være ho. Tenk om det hadde vært dæ? Kor e medmenneskeligheita? Kor kaldt samfunn har vi egentlig? Ho e den tøffeste æ vet. Ho e den sterkeste æ vet. Man blir sterk av å stå midt i sitt personlige mareritt.

Å være ho der. Ho som vet hvorfor mobbing skjer. Ho vet at det er fordi det e farlig å stå alene. Da går man heller med strømmen. Tenke kanskje ikke over det en gang. Det va ikke vondt ment. Ho vet at dem bare e redd. Ho bærer ikke nag. Ho tilgir dem. Men ho e trist. Og sliten. Men vet det kommer en dag da det snur. En dag skal dem se.

Å være ho der mora. Ho som vet kor farlig mobbing e. Ho som forebygger skader, søker hjelp og ordner opp. Ho som vet hva man skal gjøre. Selv om ingen ser det. Alle andre tror ho e ressurssvak. Alle andre trur ho e svak, hysterisk og litt dum. Alle andre aner ikke ka som bor i ho. Dem vil ikke se. Det e lettere å dømme. Da slipper man å ta inn over sæ ka som egentlig foregår. Det e lettere å si «Det va ho. Det va dem, den familien» Men dem skulle bare ha visst.

Å være ho der som klarte det. Ho som håndterte det. Ho som klarte å åpne øyan demmes for det gode. Ho som klarte å vise verden og seg selv ka det egentlig handla om. Å være ho der som ikke ga sæ. Ho som klarte det til slutt.

Løvemamma

En god alle hjerters dag ønskes dere alle❤️💚💜

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s