Klargjøring for utreise🚂🚁

Nå er gemalen reist ut i havet igjen. Dette nordsjølivet er så visst ikke noe A4 liv. Det har sine absolutte fordeler, men det har også ulemper. For oss er fordelene flere og større enn ulempene. Det er dette livet vi har valgt å leve, og vi har levd det i 33 år. Det blir nok sånn enda noen år. I går var det tid for avreise til Stavanger og da må alt som kan og må ordnes for de neste 15 dagene være i orden. Sant og si begynner forberedelsene flere dager før han reiser. Alt vi planlegger og alt vi gjør legges opp etter Nordsjøturnus.

Siden vi har så sinnsykt mange baller i luften for tiden opererer vi nå med to dolister. Da han kom hjem satte vi oss ned og gikk gjennom listen på pc og la til litt som stadig kommer når vi er i fasen husbygging. I helgen gikk vi gjennom listen igjen og fylte på enda mer, til neste tur hjemme. Det er himla greit med lister og jeg opererer med flere. I går var det en del som skulle gjøres i garasjen for å klargjøre garasjegulver for maling når han kommer hjem igjen. Garasjen fikk en oppjustering i november og da fikk han uventet besøk av en sommerfugl.

Vi spiste lunsj/ middag på Gunders i går. Vi har ikke vært der siden de flyttet til Tangvall.

Per Svein hadde makrell og jeg hadde biffsnadder. Nydelig mat👍

Vi dro så til ranchen med litt mat til kjøleskapet. Rancheierne kommer hjem fra en drøye to ukers ferie i Uniten i dag. De har vært på fetekur i Florida. Det skal bli fint å få dem hjem i dag.

Det vokser og gror i drivhuset og ute i hagen deres. Kaninene har det også bra. De som passer dem gjør jobben sin.

Lille My ferierer også. Hun har tatt fri siste skoleuke,og ferierer med mamma på Mallorca. Bilder viser at hun storkoser seg.

Det var visst lenge siden vi vasket bilen, så turen gikk innom Esso også.

Nå er den ren og fin igjen🤗

Så har jeg lest denne boken som jeg kjøpte på mammut. Den handler om en annerledes pave, om en revolusjon i den katolske kirke, om menn og makt, om mafia, korrupsjon og seksuelle overgrep mot barn. Om gutteklubben som ikke liker forandring, om mye motstand og mye mot. Anbefales

Jeg har skummet gjennom denne også. Per Svein fikk denne etter å ha deltatt i et lederkurs for mange år siden. Kurset var visst bra, men han har ikke lest boken. Jeg tenkte jeg ville skumme gjennom før jeg pakket den ned i en banankasse,med andre bøker som er pakket ned. Jeg fant vel ut at jeg hadde vært innom alle temaer på masterstudiet i offentlig politikk og ledelse. Og det er jo bra👍

Kvelden i går ble tilbrakt sammen med bra damer som gir glede og påfyll i en travel hverdag.

Jeg ønsker deg en fin onsdag😍

Kjøkken i komminga🏡

I går sto kjøkken på menyen, hadde jeg nær sagt. Vi hadde vært innom HTH tidligere og sett oss litt rundt. Vi hadde sett reklame for dette kjøkkenet, og falt pladask på fargen.,

Fargen heter midnattsblå, og vi kunne få den fargen på alle kjøkken. I går hadde vi derfor time med Rebecca på HTH i K- byen.

Vi gikk gjennom kjøkkentegninger både i hovedetasjen og i hybelen.

Vi falt ned på dette kjøkkenet, med kjøkkenøy, i fargen midnattblå. Benkeplatene skal være sorte.

I leiligheten falt valget på denne grå med grålig benkeplate. Vi ser frem til tilbudet, og gleder oss til å få på plass enda en ting som står på to do lista vår🤗

En riktig fin dag ønskes deg💕

Siste skoleuke før ferien🤗

Vi går inn i siste skoleuken, og jeg gleder meg til to måneder med mobbeferie. Enn så lenge er det bare å holde ut sjarmøretappen også. Heldigvis fyller vi på med gode opplevelser hele tiden, for å holde motet oppe. Mandag fikk vi gått en tur, og turen gikk forbi Myrene home, som Hellvik hus bygger for familien der.

Det blir en stor og flott residens dette også.

Daniel har innkassert sin andre A dette semesteret, to karakteter gjenstår.

Daniel og Benedicte ferierer, og spiser seg opp. De glemmer å spise, men nå har de visst spist seg opp noen kilo de siste par ukene.

På fredag lunsjet vi på IKEA med Kristoffer og Synne, da vi alle hadde noen ærend i Sørlandsparken. Deretter hentet vi Amilia på skolen for årets første krabbekalas.

Det ble tid for litt labbing også, for å se på stranda rundt Kvernhus, som hadde fått påfyll av ny sand.

Lørdag var barn, barnebarn og svigerbarn i Dyreparken på årets Conocophillipsdag. De var skikkelig heldig med været. Da de forlot parken begynte det å regne, og himmelen åpnet seg.

Robert og Jhonny hadde bakt coocies som ble med i parken.

Per Svein og jeg kjøpte det spisestuebordet vi har bestemt oss for, for lenge siden. Bohus kjørte kampanje på det i forrige uke. Det har tre innleggsplater, med plass til tre til. Vi har bestilt tre ekstra så vi kan ha plass til 22 ved bordet. Det har vi ikke plass til her, men nå har vi gjort det. I går satte vi det sammen.

Da var det også gjort, men for å beskytte bordet til vi flyttet dro vi til Annas rom og kjøpte voksduk.

Det er godt for alt som er gjort.

Vi er klare for den siste skoleuken, etter et av de tøffeste skoleårene vi har opplevd. Nå trenger vi å få senket skuldrene for dette går på helsa løs. Jeg har bestemt meg for å flagge siste skoledag, det har jeg ikke gjort siden Roberts siste skoledag på Tinntjønn skole, i 2005. Skoleverden er slett ikke blitt noe bedre sted, det er det bare å konstatere, dessverre.

Til deg som sliter der ute, hold ut.

Til deg som leser ønsker jeg en riktig god dag.

Mange avtaler på plass denne uken📝

Torsdag gikk vi igjennom og skrev en avtale med Hellvik hus på Casa Amore. Da hadde vi jobbet med dette lenge og hatt avtalen til gjennomlesning noen dager. Fra før har vi inngått avtale om opparbeidelse av tomten med Repstad Anlegg. Denne uken inngikk vi også en avtale med rørlegger med alt rørleggerarbeidet, og med vannbåren varme i hele huset og leiligheten. Neste punkt på listen er å få sendt en byggesøknad på huset. Vi kommer ikke i gang før til høsten, men vi håper å være i gang i september. Det står og faller på kommunen.

I mellomtiden forbereder vi det vi kan til trekantmøte. Vi skal sørge for å ha på plass så mye vi kan før den tid. Det vil gjøre at prosessen går raskere og bedre. Vi holder også på med vår egen private kostnadsanalyse. Hvor skal vi ikke spare og hvor kan/vil/ skal vi spare inn. Heldigvis har vi bygd før og gjørt oss en del erfaringer som vi nyter godt av nå. 30 år i Lilandsresidensen har lært oss mye. Siden ikke kjøkkeninnredninger, hvitevarer, baderoms – vaskeromsinnredninger og garderobeløsninger ikke er lagt inn i huset er det mye å hente her. Det samme gjelder kledning på huset. Kledningen på deler av huset er sinnsykt dyr- her er det muligheter. Per Svein er veldig god på den slags, så han er sammen med tegner i gang med å se på ulike alternativ som vil bli vel så bra.

Det vi ikke kommer til å spare på er tekniske løsninger. Per Svein skal stå for rydding selv. Her er det mye å spare, samtidig får vi en langt større oversikt over arbeidet som pågår, og det kan gjøre feilmarginen mindre. Dette med lamper er heller ikke lagt inn, og IKEA har mye bra, også her. Vi har også med malerarbeid i prisen, men vil ikke ha alt i hvitt. Derfor har vi tenkt at de kan ta hele leiligheten hvit. Så den blir helt ferdig. Så tar hele Lilandsklanen og maler to strøk med farge i huset, vi tar noen dugnadsdager. Resten blir levert ferdig. Da får alle eierskap til huset,som vi vil dele med barn, svigerbarn, barnebarn, den utvidede famile og med venner. To vegger skal tapenteseres og det fikser vi selv.

Frem til trekanmøtet skal vi ha hatt et møte med elektriker, fått orden på belysning, smarthuspakke, fått på plass alt som handler om kjøkken, bad, vaskerom og garderobeløsninger. Samtidig holder vi på å gjøre klart det huset vi bor i for salg. Vi har med andre ord ingen fritidsproblemer. Per Svein har hugget ned trærne på tomten denne uken, og da ser vi hvor diger tomten faktisk er.

I går var vi ute og inspiserte tomtene sammen med Tove og John. Vi ser frem til mange vennehelger her ute, hvor de bor i vennefløyen👍

Vi gleder oss🤗

Det kommer seg hos Herleik nå.

Etter en del om og men og makebytte blir det visning på de tre tomtene vi har for salg på torsdag.

Det er noen fantasiske tomter i alle fall😍

En riktig flott søndag ønskes deg.

Tiltakene virker👍

I går var Robert og Per Svein i nytt evalueringsmøte med skolen om skolemiljøet til mitt barnebarn. Vi har i mange måneder jobbet sent og tidlig for å stanse den umotiverte volden han har blitt utsatt for fra en medelev. Det har vært iverksatt mange tiltak forskning har vist ikke virker, likevel ser det ut til at skolene foretrekker å prøve ut dette først. Forstå det den som kan. Endelig etter mye jobbing og press har man iverksatt strenge sikkerhetstiltak mot den som utøver volden. Dette er tiltak forskning sier virker, dette er tiltak som koster mye penger, men det blir helt nødvendig når man ikke griper fatt i saker på et langt tidligere tidspunkt.

Voldsrisikoteamet er nå inne og jobber for fullt, til beste for alle involverte parter. Vi er veldig opptatt av at alle barn som er involvert i mobbesaker skal få den hjelpen de trenger. Det gjorde de ikke i Roberts sak. Resultatet er at mange unge menn i saken har fått et særdeles vanskelig liv. Noen lever ikke lenger. Det er en pris vi som samfunn ikke har råd til å betale. I går var det nok et godt møte med skolen. De aller fleste møtene vi har hatt, har vært gode. Problemet har vært det som har skjedd, eller ikke har skjedd mellom møtene. Nå er ting imidlertid på plass og tiltakene fungerer. Absolutt alle sier at de merker stor forskjell, og at gutten vår nå er trygg ,og tar til seg læring på en helt annen måte enn tidligere.

Det som var viktig i går var å forikre seg om at tiltakene videreføres til høsten. Det er vi blitt lovet at de skal. Alle sikkerhetstiltak fortsetter. Dette har hatt ringvirkninger også på skolevei og fritid. Problemet for vår del er nå eliminert. Og det SKAL fortsette. Det er også et skolemiljøtiltak vi ønsker skal fortsette. Skolen hadde tenkt å legge det ned på grunn av den økonomiske situasjonen skolen er i. Liland og sønn fikk satt en stopper for det i går. Tiltaket videreføres til høsten, og det er et tiltak som kommer flere barn til nytte. Nå er det nok brannslukning, nå må det tenkes langsiktig. Det blir billigere i det lange løp.

Selv om vi nå får den hjelpen vi trenger, vet vi at mange ikke får det på skolen. Vi vet at flere barn som står i lignende saker som vår, ikke får den samme oppfølging. Flere barn flyttes ut av Søgneskolen til andre skoler utenfor bygda. Det er en skremmende utvikling vi ser. Skole og hjelpeapparat anser da sakene som løst, noe de ikke er, men sakene avsluttes for Søgnes del. Vi blir koplet på, og eller informeres om ekstreme saker, og hjertet blør for barn og foreldre. Denne uken har vi vært inne i en av de mest alvorlige og akutte saker vi har vært involvert i. Det har tatt fra oss deler av nattesøvnen. Vi har også vært involvert i det som omtales som Grimstadsakene. Det er noe jeg skal komme tilbake til i et senere blogginnlegg. Det er på høy tid at slike saker løftes til retten. Så lenge politiet ikke tar i disse sakene med ildtang en gang, uansett hvor ekstreme sakene er, er det godt at noen med godt dokumenterte saker, satser alt de eier og har for å få satt søkelyset på galskapen som får pågå i skolen. Ingen tar ansvar for det som skjer, og denne saken kommer til å gi gjenlyd over hele landet. Dokumentasjonsmengden er overveldende god.

Vi er nå glad for at det går så bra som det gjør med vår gutt. Vi er glad for at skoleåret og skolehelvete snart er over for denne gang. For dette helvete ødelegger alt for mange barn og familier. Til alle som lever i og med dette helvete vil jeg si: Hold ut, snart kommer sommerferien og redder oss💕

En riktig god lørdag ønskes deg❤️

Når det umulige blir mulig💪

I går ble det klart at Robert kan titulere seg som sosionom. I går falt sensuren på bacheloroppgaven. Robert fikk oppgaven godkjent med karakteren C.

Vi som har fulgt ham tett disse årene vet hva dette har kostet, ikke bare Robert, men hele den nærmeste familien. De som har fulgt oss tettest vet også hvor nær han var ved å snuble i sine egne ben på oppløpssiden. Det ligger i sakens natur. Fire stykker fikk strykkarakter i går, andre fikk F og noen fikk D. Robert klarte en C. For fem uker siden var ikke oppgaven påbegynt. Ved hjelp av mentor fra studier med støtte og en utsettelse på to uker for innlevering klarer han altså for egen maskin å dra i land en C. Det sier noe om ressursene og kapasiteten. Dette forteller også noe om senskaden, sabbortøren eller jokeren som Robert kaller den. Den har gitt oss utfordringer mange ikke aner omfanget av, men altfor mange familier lever med denne utfordringen.

For disse ungdommene representerer Robert et håp. Først står han frem i media og bryter ned tabuet og skammen mobbingen og senskadene representerer. Deretter kjører han en rettsak mot egen kommune, hvor hele sjelen hans brettes ut ,og deles med hele landet. Deretter går han igjennom et år med kraftig retraumatisering, før han bestemmer seg for å ta grep, å skape seg et godt liv. Han begynner på en utdannelse ,og tar et skritt av gangen, små skritt, som til slutt blir sjumilssteg. Han begynner med et fag, samtidig som han har en stor ryddejobb i eget liv. Han overtar hovedomsorgen for sin datter. Året etter tar han norsk, mens oppryddingen stadig pågår. Deretter tar han fatt på sosionomstudiet, og fullfører på normert tid. Og for to år siden overtok han også hovedomsorgen for sin sønn. Ingen som kjenner oss eller saken ville trodd at dette var mulig for fem år siden.

Jeg tror ikke Robert heller hadde trodd det. Jeg hadde aldri trodd han skulle klare det på så kort tid, men jeg var sikker på at han ville klare det. Han har overrasket oss alle, men aller mest seg selv. For mange er Robert en helt og et idol. Han bærer håpet for mange unge mennesker som har opplevd lignende av det han har opplevd. De forteller meg det, han gir dem håp om at de også skal klare det som i øyeblikket synes umulig. Han får dem til å strekke seg ut etter egne drømmer. Det er jo ikke mindre enn en gave bare det. Det har vært en lang og humpete vei. Vi har stått i alarmberedskap i 16 år. Nå kjenner vi på en lettelse, men også et antiklimaks. I går ble jeg spurt om jeg ikke var glad, gleden kommer nok sigende på, men vi har lært mye om ikke å glede seg på forskudd. I går sa jeg at det kjennes mer ut som om jeg er blitt overkjørt av en trailer. Jeg verker i hele kroppen, men jeg kjenner så absolutt at jeg lever.

I dag samles vi til årets første krabbefest og da tenker jeg det begynner å gli inn. At vi nå faktisk har nådd et av livets viktigste mål. Nå kan vi meisle ut nye mål, å leve et annet liv enn vi har gjort de siste 16 årene. Akkurat det ser jeg frem til. Her er et lite tilbakeblikk på årene som har gått.

Vi har møtt sinnsykt mye motstand fra vår egen kommune.

Til slutt vant vi frem, og det var da den virkelige jobben startet.

Opplevelsen frem til rettsaken ble en bok, og del to av boken ble til gode råd om hvordan foreldre best kunne hjelpe sine barn i lignende saker.

Den viktigste jobben vi har gjort er å knuse tabuet og skammen,og skapt en større åpenhet rundt dette temaet. Mye gjenstår dog, men aldri har så mange barn og voksne reist seg og kjempet for denne viktige saken. Vi står fremdeles og slår mot en mur av fordommer om hva barn skal og bør tåle i skolen.

Jeg er enig med denne damen. Det er veldig mye festtaler og skryt over egen fortreffelighet blant de som jobber med dette i systemet. Det er sørgelig lite handling. Vi står på stedet hvil og sakene vi blir presentert er ikke mindre jævlige enn den vi selv sto i. På mange måter er det blitt verre. For motstanden foreldre og barn møter når de varsler om mobbing er kolossal. Det er mange som jobber med å snu denne trenden, men vi har langt igjen, dessverre.

I går var det tid for feiring. Barnebarna var opptatt på annet hold i går. Daniel og Benedicte ferierer. Vi andre feiret med et godt måltid mat i går.

Feiringen fortsetter i dag❤️

Jeg håper du får en vakker fredag🌸

Når dagen snus fullstendig på hodet.

I går var det dagen for politikk og formannskapsmøte. Vi i gjør Søgne greit igjen satt ringsides da telefonen min ringte. Jeg lot den ringe ut, men så poppet det inn en melding om jeg kunne ringe øyeblikkelig.

Midt under ekevombudets redegjørelse om tilstanden i Søgneskolen gikk jeg på gangen og tok en telefon. Den var til en av mine venner i mobbenettverket. En lærer som står på sent og tidlig for å hjelpe barn. I mitt mobbenettverk er lærerne som yrkesgruppe overrepresentert i forhold til andre yrkesgrupper. Dette er jeg både glad og takknemlig for. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten denne viktige yrkesgruppa. Lærerne har etter min mening verdens viktigste jobb. De ivaretar vår felles fremtid, nemlig barna.

Denne læreren er involvert i flere skolemiljøsaker, og han er fra en nabokommune. Han ringte fordi han var involvert i en sak i Søgneskolen. Og det var en skikkelig krise der nå, som krevde øyeblikkelig hjelp. Selv hadde han ingen mulighet til å komme i fra. Han spurte om jeg kunne rykke ut, og da er det kritisk. Såpass skjønte jeg. Per Svein og jeg dro umiddelbart til den aktuelle skolen. Vi traff far,og fikk raskt et overblikk over den komplekse situasjonen. Det er utrolig vanskelig og krevende å stå i slike saker. Det vet alle som har prøvd. Situasjonen krevde øyeblikkelig hjelp, også utenfor skolen. Hele hjelpeapparatet måtte kobles på. Her var det behov for et utstrakt tverrfaglig samarbeid.

Team Liland nektet å forlate skolen før et apparat for øyeblikkelig hjelp ble igangsatt. Vi fikk er møterom og satte i gang. Per Svein ringte kreti og pleti,og fikk satt i gang flere prosesser. Det samme gjorde rektor. Vi vet av egen erfaring, og andres erfaring hvor vanskelig det er å få på plass skikkelig hjelp, og hvor vanskelig det er å få hjelpeapparatet til å gjøre det de er ment å gjøre. Med telefon på høytaler snakket vi med flere. Vår viktigste oppgave var å få familien til å føle seg ivaretatt i krisen som var oppstått. Det er ikke alle i hjelpeapparatet som bidrar positivt til det. Noen er mer opptatt av å bruke utdannelsen sin til å slå foreldre i hodet med, enn til å hjelpe dem.

Vi opplevde at en sentral person i saken gjorde det for åpen mikrofon. Personen overkjørte foreldrene og bortforklarte og bagatelliserte den akutte situasjonen familien sto i. Team Liland ble beskyldt for å hause opp saken og ringe kreti og pleti for å stresse opp alle involverte personer, og at dette gikk utover barnet. Vedkommende ble over telefon forsøkt stoppet flere ganger, men vedkommende satt med fasit, selv om vedkommende ikke var til stede. Jeg sa ettervert til vedkommende at personen var gått langt over streken. Det var vedkommende slett ikke enig i. Jeg sa at foreldrene og vi opplevde det slik. Da lurte personen på hvem jeg var. Jeg sa navnet mitt og et øyeblikk var det så vi kunne hørt den berømte knappenålen falle. Det ble ikke stilt flere spørsmål.

Rektor kom til og fikk fortalt at stuasjonen opplevdes like akutt for rektor som oss andre. Personen roet seg da, men det var åpenbart at personen hadde bestemt seg for å vinne samtalen. I samme slengen kastet personen vrak på barnets beste. Det er til barnets beste at foreldre behandles med respekt og forståelse i en så vanskelig situasjon. Personen burde også vært mer løsningsorientert, men dette var som å være tyren i en tyrefekting. Du har ingen sjanse til å vinne. Vi ble tausere og tausere før personen i andre enden endelig skjønte at ingen hadde mer å hente av denne samtalen.

I løpet av de fire timene vi var der fikk vi hjelpeapparatet i gang, og i alle fall to personer med hjertet på rett sted forstår nå alvoret og tar saken videre. Team Liland var helt kjørt da vi kom hjem. Jeg tok en labbetur til frisøren og fikk klipt bort litt stålull før jeg labbet hjem igjen. Siden ingen av oss klarte å komme over samtalen med den overkjørende personen i hjelpeappratet satte Per Svein seg ned med datamaskinen. Mens jeg lagde middag skrev han en klage på behandlingen denne personen utsatte familien for i sitt livs verste krise. Han skrev at vi opplevde det som et overgrep. Og at personen i stedet for å gi familien hjelp og positiv energi for å klare dette, nå hadde tatt fra dem alt håp. Han skrev videre at vi var helt rystet av opplevelsen, og at han ikke orket å tenke på hvordan dette nå føltes for familien i kveld.

Etter dette måtte vi sette på en komedie for å riste av oss den fæle opplevelsen. Dette går inn på oss, selv om vi har spesialkompetanse på dette, så tåler vi ikke så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det har vært ei dårlig natt, og tankene går til familien uten stans. Man et da medmenneske tross alt, og man skal reagere på urett. Vi kommer til å følge med fra sidelinjen, for det er ikke mulig for osd bare å slippe dette. Som medmennesker har vi et ansvar. På telefonen min nå lå en melding fra far: Dere er fantastiske mennesker. Jeg svarte at det var de også. Mitt håp er at de skal få treffe et eller flere fantastiske mennesker av de som nå er på saken. For vi vet av erfaring at det redder familer, og det redder liv❤️

Med ønske om en medmenneskelig dag til alle som leser.💕