Det er mange som skryter på seg at de tar kampen mot mobbing ,og at de tar mobbing på alvor. Mon det, men hvem er det som tar den virkelige kampen mot mobbing?Hvem er det som varsler, og dermed også blir utsatt for de represalier varsling gir? Jo foreldre og barn. Hvem står i front og tar støyten for mobbing? Jo, foreldre og barn. De har verken tid eller kefter til å slå seg på brystet å prale av den jobben de faktisk gjør, mens mobbetallene peker feil vei.

Hvem inviterer til fagseminar? Og hvem blir invitert? I alle fall ikke de som tar jobben. Hadde det kanskje blitt bittelitt avslørende? For de som står i kampen har ikke tid til å møte heller. De er for opptatt med å gjøre den virkelige jobben, selv om mange hadde kunne lært en lekse og to av de som er ute i krigen, de eneste som vet hvordan det virkelig er, og hva som virkelig må til.

Det er mange sandpåstrøingsorgan der ute som gjør det de kan for å virke uunværlige i kampen mot mobbing. De gir legitimitet til både seg selv, stat og kommune i kraft av å være til. At det ikke påvirker mobbetallene betyr ingenting for dem, de er jo ikke direkte rammet. Mange av dem tror fortsatt det hjelper å lage brosjyrer, og sende dem til skolene. Vi som kjemper kampen står bare å rister på hodet. Hadde brosjyrer vært svaret hadde mobbesaken vært løst for mange år siden.

Hvem tror dere sitter på landets beste mobbekompetanse? Hvem tror dere har mest kunnskap? Hvem leser lovverk, rundskriv, dommer, veiledere, forskning og mye mer? Hvem tror dere ser sammenhenger ingen andre ser? Hvem har oversikten? Hvem betaler prisen? Dette er ikke en 9-4 jobb, dette er en livsstil 24/7 i årevis. Hvem har fått krigsskadene, og bærer dem med brukket rygg? Barna og deres foreldre. At andre tør å si at de tar kampen mot mobbing er for meg en gåte. Frekkhetens nådegave er der ute i rikt monn.

Da fanden ville intet skulle skje satte han ned en komite. Jeg aner ikke hvor mange komiteer som er satt ned, men nå får det faen meg være nok. Ta frem Djupedalrapporten, og begynn å handle. Start med klageinstansen å ta det derfra. Snakk med de som har den virkelige kompetansen, og start arbeidet. Vi har ingen tid å miste nå, vi går baklengs inn i fremtiden.

Karianne og jeg var på et seminar for senskader for noen år siden, i det offentliges regi. Det var mens Barneombudet fremdeles talte de mobbeutsatte barna sin sak. Det var bare Barmeombudet og FMM som vi representerte som talte barnas sak på seminaret. Resten var mer opptatt av å profilere seg selv om sin egen organisasjon. Karianne og jeg var på kokepunktet da vi traff en leder fra en annen organisasjon som skulle tale barnas sak. Vi prøvde å få til en dialog om barna med ham, men han var bare opptatt av at han var invitert inn i det gode selskap. Å tale barnas sak var underordnet fikk vi inntrykk av. Selv om det var derfor han var invitert.

Kampen om mobbing, senskader og erstatningssøksmål er ingen andre enn barn og foreldre som tar. Det er foreldrene som taler barnas sak på dette feltet, og ingen andre, selv om de slår seg på brystet og sier så. Uten foreldrene og deres kompetanse har barna ingen sjanse. Barna er helt prisgitt å ha foreldre som går i krigen for dem, og foreldrene får også krigsskader, men ingen heiarop. Ingen møter så mye motstand og trusler som de som varsler om kritikkverdige forhold, det gjelder også for mobbesaken. Mange står på sidelinjen og tar æren, jeg blir så kvalm at jeg vil kaste opp.

Denne kampen kommer til å vinnes av de som faktisk kjemper den, nemlig barn og foreldre, for ingen tar kampen for oss. Ingen andre forstår til fulle hva dette handler om, og INGEN spør oss heller. De tror de har fasit. De har ikke den kompetansen som kreves, og de har heller ikke utholdenheten som må til for å stå løpet ut. Den har bare de som rammes direkte.

Opprøret er i gang, og har vært det lenge. Bare de som står i kampen merker dette enda. Mens vi fortsatt kjemper får andre bare løpe rundt å slå seg på brystet, å si: se på oss er vi ikke fantastiske? Vi skal fortsette kampen mot mobbing sier de, mens vi gjør jobben.

I går prøvde vi oss på noe helt nytt, vi gikk på kino midt på dagen, vi gikk sammen med pensjonister og passionister. Vi så «Ticket to paradise» med Julia Roberts og George Clooney. Ikke nødvendigvis verdens beste historie, men veldig gode skuespillere i særdeles vakre omgivelser, og aller mest feelgood. Litt latter ble det også, spesielt da filmen var ferdig, og det ble servert en del klipp hvor det meste gikk galt🤗

Ved nabobordet satt en av Pers tidligere kollegaer med frue, naboer rett over Kilen. Da fikk vi oss en real skravlings også, og ble sittende en riktig god stund. Det er deilig med slike friminutt der en kobler ut fra resten av verden. Der man glemmer krig, strømkrise og annen elendighet. Maten var som vanlig knallgod, så den kan vi anbefale på det varmeste😍

Måtte du få en sabla god fredag💚

Mannen er kommet hjem etter en veldig travel tur i åljå. Nå er verdens beste avkopling på trappene. Rypejakta begynte mens han var ute, men eventyret er ikke over enda, det er nettopp begynt. Til helga blir det rypejakt, og neste helg begynner elgjakta. Som om ikke det var nok begynner også hummerfisket den helgen. Med ny båt blir det et eventyr dette året. Høsten byr absolutt på sine gleder, og her i huset er denne tiden å regne for hellig. Ingen ferier legges til denne tiden, det ville være helligbrøde. Så vi holder oss hjemme, eller i jaktområdet. Jeg holder meg hjemme, og han i jaktområdet😍 Resultatet av alt dette blir mange deilige måltider og sosial aktivitet, og en superfornøyd mann. Med andre ord bare vinn vinn👍

Jeg jobber med reaserch til neste bok, som vi skal skrive sammen, men det kommer jeg tilbake til.

Vi skal slå hardt ned på mobbing sier kunnskapsministeren. Det har alle kunskapsministerne sagt de 20 siste årene, men handling har uteblitt. En mobbeparagraf i straffeloven vil være en av flere tiltak for nettopp å gjøre det. Vil vi som samfunn bekjempe mobbing er det her vi må begynne, men lovverket. Det er flere grunner til dette.

Å innføre en slik paragraf i straffeloven betyr at vi som samfunn endelig anerkjenner mobbing for det overgrepet det faktisk er. Skadene etter mobbing er nå så gjennomdokumentert at jeg ikke behøver å forklare dette nærmere.

Det vil også være å anerkjenne at mobbing er en sak for politiet, og skal ikke overlates bare til skolene å løse alene. Altfor mange får sakene sine henlagt med den begrunnelse at det er en skolesak. Med en mobbeparagraf vil ikke dette lenger være mulig.

Dette vil i sin tur bety at politiet må etterforske saker der skolen bryter det vi i dag kaller for mobbeloven. En lov som i dag bare står og virker på papiret, men ikke i the real life. Det vil også bety at skoler kan anmelde å få hjelp av politiet til å stoppe mobbing.

Mange av de som mobber har fylt 15 år, de er med andre ord over den kriminelle lavalder. Det var gjennom straffeloven vi fikk stoppet mobbingen av Robert, da han ble overfalt på bussen av de som mobbet ham. To gutter på 16 år ble dømt til betinget fengselstraff og bøter. Retten fant det skjerpende ar de hadde mobbet ham i lang tid. Mobbing er livsfarlig, mobbing dreper og tar liv, og det er nå på høy tid med en mobbeparagraf i straffeloven. Konsekvenser virker. Skadene etter mobbing er like store som vold i hjemmet og seksualisert vold, som man i dag straffes for via straffeloven.

En annen ting er at det i 2018 ble registrert at over 86000 mennesker ble utsatt for mobbing på sine arbeidsplasser. Selv om dette ikke er kunnskapsministerens departement som har ansvaret for dette, forventer jeg at det tenkes helhetlig rundt det å stanse mobbing, både fra regjeing og storting. Det er en selvfølge at disse sakene skal kunne anmeldes og straffeforfølges. Så må vi innse at alt starter i barnehagen. Hvis mobbing ikke stoppes der, fortsettter den i grunnskolen, ungdomsskolen, videregående skole og til slutt på arbeidsplasser.

Nyere forskning viser at det ofte er de populære som leder an i mobbingen. Det betyr ikke at det er de som er best likt, men de er populære, de fleste vil henge med dem. De som mobber vet godt at det de gjør er feil viser forskningen, men det gir dem så mange fordeler, og makten de får er så berusende at den kveler empatien. De som får lov å holde på med dette mistet sin evne til empati og blir gode manipulatorer fordi denne atferden skaffer dem så mange fordeler. På sikt fører dette til at de får store problemer med å skape gode vennskapsbånd, få gode kollegaforhold, eller kjærlige kjærlighetsforhold. Den fordelen mobbing gir kan man ta fra dem ved å lage en mobbeparagraf i straffeloven.

Vi må få slutt på mobbing, men da må det få konsekvenser også for dem som mobber. Det skjer ikke så lenge de oppnår fordeler av å mobbe. Mobbedommene er helt tydelige på dette. Tiltak må iverksettes mot den eller de som mobber. De som utsettes for mobbing har krav på å gåi fred. Da må vi lage et lovverk som sørger for at fordeler av å mobbe fjernes på permanent basis.

Slik vi har det i dag får det større konsekvenser å bryte veitrafikkloven enn å ødelegge barn og gi dem varige skader på grunn av mobbing i skolen. Det er enda en grunn for å få en mobbeparagraf i straffeloven. Vi trenger en anerkjennelse og en forståelse av at mobbing er overgrep vi som samfunn ikke skal ha, og at rettsstaten er villig til å bekjempe dette med lovverk og handling. For handling uteblir i disse sakene. Det er vårt store problem. Vi må ta inn over oss forskningen som forteller oss hvor skadelig dette er. Hvordan mobbing fører til at det lages nye spor i hjetmen, og fører til en skjevutvikling som kan ende i rus, psykiatri og kriminalitet. Og det kjære kunnskapsminister koster den enkelte, familiene og samfunnet milliarder av kroner. I Norge har vi ikke tallfestet dette enda, men look to Sverige sier jeg da.

Jeg reagerer veldig når kunnskapsministeren sier st flere får hjelp. Gjør de egentig det, stoppes mobbingen selv om flere klager? Tallene peker feil vei, så svaret er ikke at flere får hjelp, flere utsettes for mobbing. Det gamle lovverket var bedre enn det nye, for ikke å snakke om rundskrivet, det viser mobbedommene og bøtene fra politiet. Bøtene forsvant da enkeltvedtaket som er hjemlet i forvaltningsloven forsvant. Disse ble erstattet med en aktivitetsplan som et så diffus at man kan bli så syk at det gjør vondt. Det er disse aktivitetsplanene det klages på og gis medhold i. Spør du meg har vi gått fra vondt til verre. Vi ble lovet handling, men handling uteblir. Vi står på stedet hvil, eller rettere sagt vi går baklengs inn i fremtiden, fordi politikerne sover på sin mobbevakt.

En annen ting vi må snakke om kunnskapsminister er avvergeplikten. At absolutt alle i dette land har plikt til å avverge vold mot barn, men det gjelder ikke vold i skolen, for alle er enige om at dette er et skoleproblem som skal løses nettopp der. Da er det på høy tid å minne om det afrikanske ordtaket; It takes a village to raise a child. Har du noen eksempel på dette sier du sikkert? Haugevis svarer jeg da, jeg kan ta det som ligger nærmest meg selv. I 2018 ble mitt eldste barnebarn utsatt for mobbing, vold og krenkelser på skolen og skoleveien. Du kan spørre Røe Isaksen om dette for han ble løpenede orientert om hvordan det nye lovverket og den gamle klageinstansen ikke virket i den saken heller. Du kan lese mer om det i den nye boken min, ellers har jeg en ringperm liggende med all nødvendig dokumentasjon. Mitt barnebarn ble utsatt for mobbing, vold og krenkelser uten opphold i ti måneder, uten at noen grep inn og stanset det, dette er virkelighetens verden for mobbeutsatte familier. I løpet av disse månedene fikk min mobbeskadde sønn tre medhold fra fylkesmannen på tre klager skrevet av bestemor. Verken skolen eller fylkesmannen løftet en finger for å stanse det.

Det var da jeg ba min sønn spørre fylkesmannen om ikke avvergeplikten gjaldt for dem. Svaret var at jo den gjelder for oss alle. Min sønn svarte så, jeg bare lurer for sønnen min utsettes for vold hver uke uten at noen griper inn og stamser det. Vet du hva kunnskapsminister jeg tror en mobbeparagraf i straffeloven kunne betydd at avvergeplikten også snart kunne gjelde i skolegården. Eller er det andre lover og regler som gjelder ved offentlig omsorgssvikt?

Mobbing i skolen ligger under kunnskapsministerens departement, og slik må det også være, men de andre departementene har også ansvar for å bekjempe mobbing. Det må et felles løft til. Vi må klare å ha mange tanker i hodet samtidig. Det er komplekst, men ikke vanskelig slik jeg ser det. Det krever dog mobbekompetanse og god oversikt, men det er tusenvis av eksperter der ute som kan hjelpe til, de har erfaringskompetanse på flere tiår. De har lest seg opp på lovverk, rundskriv, dommer, forskning og mye mer. De har god oversikt og ser hvordan ting henger sammen, og hvordan det kan løses.

Siden vi lever i en rettsstat er det gjennom lovverket vi forsndrer verden. Har jeg sagt det før siet du? Jeg har sagt alt dette før, mange mange, mange ganger. Så mange ganger at jeg er kvalm bare jeg tenker på det. Har du prøvd å snakke til veggen noen gang? Utrolig frustrerende vil jeg si, men vi kan ikke gi oss nå. Nå er det bare å gønne på. Vi må kunne straffeforfølge de over 15 år som mobber og utsetter andre mennesker for mobbeskader og varig uførhet, på lik linje med de som begår voldtekt eller andre overgrep i eller utenfor skolegården. Så jeg gjentar det enda en gang, la oss få en mobbeparagraf i straffeloven. Det kan være forskjellen på liv og død for mange familier der ute.

Høsten er vakker her sør, og været og temperaturen er upåklagelig.

Skolevegring eller ufrivillig skolefravær er en trend som brer om seg i den vestlige verden. Det handler ikke om skulk, men om at barna ikke klarer å være på skolen. Årsaken til skolevegring ligger i skolemiljøet. Barnet fungerer utmerket på alle andre arenaer enn i skolen. Ufrivillig skolefravær er utelukkende en påkjenning for de barn ogforeldre som rammes. Tre kategorier utkrystalliserer seg. Det handler om barn med diagnoser som ADHD eller Tourettes til autismespekterforstyrrelser. Det handler om barn som sliter med angst og/eller depresjoner, som kan bli så alvorlige at de kvalifiserer til diagnoser. Den tredje gruppen er de barna som opplever mobbing og dårlig skolemiljø. For noen barn gjelder alle tre punktene.

Alle tre gruppene opplever manglende hjelp og tilrettelegging i skolen, skolevegring handler om utfordringer i skolemiljøet. Skolevegring handler om 25% fravær i løpet av to uker. Problemer med å delta i timene i minst to uker, eller minst 10% fravær av 15 uker i et skoleår. 85% opplevet skolen som et utrygt sted å være. 59% av disse barna har opplevd mobbing. Halvparten har ingen trygge relasjoner til noen voksne på skolen, og 40% har ingen venner på skolen.

Synes virkelig noen at det er rart at disse barna vegrer seg, og ikke klarer å gå på skolen? Ville du som voksen hatt en slik arbeidsplass? Selvfølgelig ville du ikke der? Du hadde funnet deg noe annet og bedre å gjøre. Det kan ikke barn, de er låst i et system som ikke fungerer for dem, et system som er farlig for deres psykiske helse, et system som skaper tapere. Hvorfor lever så mange voksne i den villfarelse at barn skal tåle det de aldri hadde tålt selv? I dette systemet finner vi også private aktører som vil sko seg på foreldre og barns ulykke. De skal vi passe oss vel for.

Når problemet ligger i system og struktur er det her vi må sette inn behandlingen. Vi må behandle årsaken, ikke symptomene. Eksponeringsterapi brukt mot traumatiserte barn og foreldre vil gjøre problemet større. Nyere forskning på traumer viser at dette vil føre til retraumatisering og at debrif også er skadelig for de som allerede er traumatisert. Hvorfor skal barn og foreldre behandles når feilen ligger på et helt annet nivå?

Vi trenger et nytt ord i stedet for skolevegring, ordet indikerer at det er barnets feil, hvilket det ikke er. Skoleskrekk hadde vært et mye bedre ord tenker jeg. Jeg skriver om skolevegring i den nye boken min «Etter rettsaken», som handler om å leve med senskader etter mobbing. En av konsekvensene etter mobbing i skolen er naturlig nok skolevegring. Elevombudet i Kristiansand har i sin siste rapport skrevet om dette fenomenet som har eksistert i mange år allerde. Hun skriver at dette er en stille epedimi, og dermed bommer hun på målskiven, og bidrar til pulverisring av ansvaret. Skolevegring er ikke en epedemi, skolevegring er ikke et smittsomt virus som rammer vilkårlig. Skolevegring har en felles årsak som handler om skolemiljøet. Ansvaret skal og må plasseres der løsningen er å finne. Løsningen og årsaken ligger hos skolen og systemet, barnet er bare en symptombærer.

Vi må altså se på skolen og hva som skjer der, men kanskje aller mest på hva som ikke skjer, for handling uteblir også her. Det er mange foreldre som har stått på og jobbet med dette temaet i mange år, jeg tar av meg hatten for disse foreldrene. De sitter med en erfaringskompetanse og en faglig kompetanse ingen andre har. De har lest seg opp på forskningen og satt den inn i et system, og vi bør lytte til dem, for her ligger også løsningen på problemet.

I stedet har man i flere år hatt rutiner for å stoppe disse varslerme ved å melde dem til barnevernet. Mange kommuner har hatt en ulovlig praksis med å sende alle saker om skolevegring til barnevernet. Det handler om å slå motstanden ned, det er veldig effektivt, og det handler om å outsorce et problem som skolen selv eier. Dette er ulovig praksis og er makt og myndighetsmisbruk. Det offentlige har bare lov til å melde foreldre til barnevernet om de tror barnet utsettes for vold eller grov omsorgssvikt. Vurderingen rundt dette skal tas av den som melder, ikke barnevernet. Privatpersoner kan melde ved den minste bekymring, men det kan ikke det offentlige. Her gjelder legalitetsprinsippet, alle inngrep fra det offentlige skal hjemles i lov. Når man går utover disse fullmakter er man inne på makt og myndighetsmisbruk.

Jeg kjenner godt til fire av sakene i boken. To av sakene har jeg vært inne og jobbet i som frivillig. Jeg skriver om denne ulovlige praksisen i boken min « Alle mot en» som kom i 2014, den er blitt oppdatert med nytt lovverk i år, og gitt ut på ny.

Jeg har også skrevet om denne praksisen i min nyeste bok, da koplet opp mot skolevegring. Dette kan da ikke være riktig eller foregå i et så stort omfang tenker du kanskje? I løpet av de siste åtte årene har det blitt henlagt 20000 saker meldt fra det offentlige, det blir 2500 saker per år. Når disse sakene har tre måneders undersøkelsestid snakker vi årsverk. Hvem tror dere denne praksisen går ut over? Jo, de barna som virkelig trenger barnevernets hjelp. Det har vært en enorm økning av meldinger til barnevernet de siste åtte årene.

Hvorfor skjer så dette? Mange sier at det handler om Christophersaken, og mye henger nok på den. Det var aldri meningen at det skulle meldes mange saker som etter loven ikke skal meldes fra det offentlige. Det var meningen å treffe de riktige sakene og melde dem inne oftere, for i Christophersaken var det mange som visste noe, men som unnlot å melde. Når det offentlige melder inn saker som ikke omhandler loven bryter de taushetsplikten og sprer informasjon og dokumenter til etater som ikke skal ha dem.

Selv tror jeg at mange av meldingene fra skolen handler om høyesterettsdommen i Kristiansand i 2012. Deretter kom vår i 2013, Vestby i 2014, Malvik i 2015 osv. Det begynte med andre ord å brenne under bena på kommunene, og angrep er som kjent det beste forsvar. Djupedalrapporten og Barneombudet har også snakket om denne praksisen uten at noe har skjedd. Nå står vi ved et gjennombrudd, flere kommuner har måtte endre på sin praksis om å melde til barnevernet i saker som omhandler skolevegring, flere vil følge etter.

Takket være foreldre med et «ståpåmot» av det sjeldne slaget har vi nå fått en offentlig unnskyldning, og beklagelse på dette feltet. Barneministeren har gått ut offentlig og beklaget denne uheldige praksisen, og hun sier hun forstår hvilken uheldig belastning dette har vært for barn og foreldre. Hvor stor belastningen har vært vet bare de som er direkte rammet. Selv slapp vi unna da vår mobbesak i skolen gikk fra 2003- 2005. De som kom etter dommen i vår sak var ikke like heldige. I saker jeg selv har vært inne som frivillig og jobbet, i Søgne kommune, var det mer regelen enn unntaket å slå ned all motstand med en melding til barnevernet. Det var kommuneledelsens lærdom etter Lilandsssaken, forstå det den som kan.

Jeg håper og tror at beklagelsene fra barneministeren vil føre til en ny praksis. Makt og myndighetsmisbruk er ingen av oss tjent med. En ting jeg lurer veldig på er hvor er kunnskapsministeren er oppe i alt dette? Hvorfor beklager ikke hun for denne ulovlige praksisen som skjer under hennes departement, og som avsløres med all sin skrekk og gru på hennes vakt? Hun har tross alt det øverste ansvaret for skolen i dag.

Når skal vi slutte å skylde på foreldre og barn for et problem som handler om skolemiljø. Når skal vi slutte å rette tiltak mot symptombærer, og ta fatt på årsaken til problemet. Når skal vi slutte å eksperimentere og sykeliggjøre barn og foreldre som melder fra om kritikkverdige forhold i skolen, og i stedet ta fatt på den lovpålagte oppgaven om å bedre skolemiljøet slik at skolen blir en trygg arena for absolutt alle barn? Det er den ikke i dag.

Her i sør nyter vi fortsatt deilige sommerdager, og at det nå treffer en helg gjør at flere kan nyte sensommeren. I går gikk turen til Frk. Lyng. Syv stykker var vi i går. Det er ikke verst selv om mange er bortreist akkurat nå.

Sol, avslapning og en god bok var det som sto på programmet i etter cafeen går. En skal ikke jobbe bort sensommerdagene, spesielt ikke i helgene.

Flott solnedgang med fantastisk himmel ble sjenket oss i går, før mørket overtok. Måtte du få en deilig søndag🤗

Vi har indian summer her på Sørlandet, noen dager til nå så er høsten her for fullt. Vi har kortere dager og kaldere netter. Med unntak av litt klesvask og husvask ble hvildagen holdt hellig i går.

I sommer har jeg lest mye feelgod, men har nå lest et par norske romaner og en faktabok.

Linn Skåber løfter dagen igjen, dette er den tredje og siste boken i serien om de unge, de voksne og de gamle😍Hver alder har sin sjarm.

Det var deilig å sette nesa i en krimbok igjen. Denne damen har seilt opp og blitt en av mine krimforfatterfavoritter. Det begynte med en bok i et ukeblad før påske et år, og så en til det neste året. Nå leser jeg min tredje bok med Københavnerkrim. Det ligger to til på vent.

Måtte du få en steike bra lørdag🤗

Etter de famøse uttalelsene til kunnskapsministeren som svar på mitt intervju med P1Dagens, skrev jeg i går et blogginnlegg om hva jeg mente om dette. Gemalen, min bedre halvdel og manager sendte innlegget rett til kunnskapsministeren.

I mars 2021 skrev jeg et blogginnlegg som het « Bak fasaden- mobbing», etter å ha sett et meget sterkt innlegg om mobbing der. Jeg etterlyste handling, gemalen sendte dette innlegget til K-dep. Svaret han fikk var mildt sagt provoserende. Jeg ble nødt til å svare på det, og det gjorde jeg.

De bruker samme argumentasjon hele veien. De kommer med en lang skryteliste over det de har gjort, men mobbetallene viser at dette er ren symbolpolitikk.

I går ble Robert oppringt av NRK for en uttalelse om det kunnskapsministeren svarte meg. Han sparte ikke på kruttet. Resultatet blir å se i en nettsak. Det var nok noen som feilaktig trodde at familien hadde lagt mobbesaken på hylla da jeg trakk meg fra ledervervet i FMM. Saken var den at engasjementet har vært like stort hele veien, men vi hadde prosjekter vi måtte få fullført. Vi snakker prosjekt Langenes, prosjekt Robert ut i arbeidslivet igjen, og bokprosjekt om senskader. Nå er vi tilbake igjen med nye prosjekter, som omfatter mobbing, i aller høyeste grad. Vi har rett og slett ligget på lading. Nå kommer vi sterkere tilbake enn noen gang, til glede for de fleste, og til ergrelse for noen. Å endre verden betyr at du må tåle å stå i dritt og motgang, for det er mange som ikke liker endring, og som opplever dette som skremmende.

Vi ønsker endringer i mobbepolitikken, og før det skjer går ikke mobbetallene ned. Og går ikke mobbetallene ned fortssetter vi å produsere senskader i flere mannsaldre til. For traumer går i arv i generasjoner har forskning bevist. Spesielt om det knytter seg skyld og skam til disse traumene, slik det gjør med mobbing og senskader. Forskning har også vist at den eneste og beste måten å bøte på dette er åpenhet. Vi må snakke om traumene og årsaken til dem. Da er det ikke bare vi selv som får det bedre, det får ringvirkninger også for de kommende generasjoner. For oss har åpenhet vært en superkraft.

Så ja, vi er tilbake med fornyet styrke og kraft. The Lilands har bare så vidt begynt. Innad i familien har vi et motto vi stadig har repetert: Du kødder ikke med Lilands💪. Ballen har begynt å rulle, vi ligger fortsatt bare i startgropa og lurer. Vi ser frem til alt det spennende livet har i vente for oss. Hver eneste dag og uke bringer oss muligheter til å skape et bedre liv for oss selv, men vi skal også gjøre vårt til å skape en bedre verden for alle. Vår kampsak er mobbesaken, andre har valgt andre viktige saker. Og sammen skaper vi en bedre plattform for kommemde generasjoner. Meningen med livet er for oss å gi livet mening.

En alldeles nydelig septemberdag ønskes deg. Vi har blitt lovet en 19 graders sommerdag her på Palmekysten, og den har jeg valgt å nyte med å ta helt fri👍

I går ble intervjuet jeg hadde med NRK P1 Dagens sendt, og jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg fikk satt søkelys på mye viktig mobbepolitikk, journalisten stilte gode og relevante spørsmål som gorde at jeg kunne gi klare og tydelige svar.

Jeg fikk 5 minutter på å forklare hovedproblemene når det kommer til mobbing. Det gikk veldig greit. Mobbing er et samfunnsproblem som i skolen rammer mellom 40000- 60000 familier i året. I tillegg har vi i alle fall 100000 som rammes på ulike arbeidsplasser. Mobbing angår oss alle, alle kjenner vi noen som er rammet av denne fornen for overgrep. Slik jeg ser det burde alle være interessert i problematikken. 50% av barna som behandles i Bup- systemet har opplevd mobbing, en av tre har opplevd vold i nære relasjoner. Skadene til disse barna er identiske. Det viser seg imidlertid at de som har oppevd mobbing har lavere selvfølelse enn de som utsettes for vold i nære relasjoner.

Selv om mobbetallene står på stedet hvil og tiltakene ikke treffer målskiven, mener statsråden at det fungerer. At det å beholde klageinstansen ikke har ført til handling, slik vi ble lovet, bryr ikke kunnskapsministeren seg om. Flere klager og får medhold hevder hun. Det at mobbingen fortsetter med uforminsket styrke mens Statsforvalter og skole sender papirer seg i mellom, går henne hus forbi. At flere klager og får medhold viser at ordningen fungerer hevder hun. Alt fungerer som det skal, i alle fall for henne. Det er det samme ovenfra og nedpratet de mobeutsatte familiene er blitt foret med de siste tyve årene.

Seriøst, sier nå jeg. Her har vi en statsråd som overhodet ikke lytter til de som har skoen på, men som går i forsvar og så til angrep uten å forstå at hun driter på draget. Det er å håpe og ønske at vi snart får en kunnskapsminister som skjønner hvor invalidiserende mobbing er for familer, og som ønsker å stanse overgrepene som skjer i skolen hver eneste dag. En kunnskapsminister som ikke sover i timen, og som har nulltoleranse for at tusenvis av barn går ut av skolen med krigsskader hvert eneste år. Skader de må leve med resten av sitt liv. En kunnskapsminister som ønsker å gjøre det som skal til for å stanse mobbing, og lette byrden for familier som holder på å gå under.

Hun henviser til mobbeombudene som ofte har mindre kompetanse enn foreldrene selv, og inget mandat til å få skolene til å følge lovverker. De fungerer mest som sandpåstøingsorgan, som de smykker seg med for å vise at de faktisk gjør noe. Virker det? Mobbetallene går ikke ned, mobbeombudene kan ikke gå inn i de tusenvise sakene for å bistå, en mobbesak er fulltidsjobb, også for hjelper. Har noen spurt barn og foreldre om det er dette de vil ha, dette de trenger? Mobbombudene var KRF sin kjepphest, den de forhandlet med Høyre og FRP med slik at de blå kunne beholde den klageinstansen som ikke virket, og som Djupedalrapporten hevdet aldri ville virke. For all del hvorfor skal de som bestemmer lytte til de med skoene på, politikerne vet jo best, i alle fall virker de å tro det er slik.

Jeg vil påstå at de med mest kompetanse på feltet er foreldre og barn som lever med mobbing og senskader. Det er ingen som er så opplest på lover, regler, rundskriv, saksdokumenter og forskning som dem, de ser også hvordan ting henger sammen, på en måte ingen andre kan se. De har en unik erfaringskompetanse som de har tilegnet seg på tøffeste vis, over mange år. En kompetanse samfunnet kunne brukt i et nasjonalt kompetanse med en gratis hjelpetelefon, slik de har i mange land, men ikke i Norge. Her har vi både pinnsvinhjelpen og kaninhjelpen, men hjelp til mobbeutsatte og deres familler er ikke å oppdrive i velferdsstaten Norge. I løpet av de siste ti årene har flere tusen mennesker tatt kontakt med meg, som er en privatperson for å få hjelp og veiledning. Min oppgave har vært å gi dem gode nok verktøy til å hjelpe seg selv, og få dem til å føle seg bedre når de har vært i kontakt med meg, enn de var før de tok kontakt. Dette er mennesker i den ytterste nød. Dette er en nasjonal oppgave, og altfor stor jobb for meg. Når staten svikter og barna våre utsettes for offentlig omsorgssvikt i skolen, er det minste de kunne tilby en hjelpetelefon med kompetente mennesker i andre enden, og fortrinnsvis mennesker med erfaringskompetanse i tilegg til fagkompetanse, for å bøte på noe av skaden. Mobbeutsatte og deres familier trenger å snakke med noen som har levd i mobbehelvetet, og kommet seg ut av det, mennesker som har overlevd det, mennesker som kan gi dem håpet og troen tilbake.

Så snakker hun om at vi har chattetjenester og det er da hun virkelig går skoene av seg. Hvilke chattjenester da om jeg tør spørre, og til hvilket bruk? Og tror hun seriøst dette hjelper? Mobbetallene står som kjent på stedet hvil. Når vil statsråden ta innover seg at mobbing er overgrep og gir senskader som koster den enkelte, familene og samfunnet milliarder av kroner. Mener hun en chattjeneste som ikke er spisset og rettet mot problemet, skal løse det? Går det an å være så naiv i jobben som kunnskapsminister? Er hun i det hele tatt i kontakt med virkeligheten til disse familiene? Hvor lite mobbekompetanse er det lov for en kunnskapsminister å ha?

Det var på høy tid at boken min nå kom ut, for der står det svart på hvitt hva som ikke fungerer, og det er godt dokumentert at det ikke gjør det, og hvorfor. Opplæringsloven er en kvasilov som ikke håndheves av noen, verken politiet eller klageinstansen. Klageinstansen sanksjonerer altfor sjelden, selv når lovbruddene er grove. Rettsikkerheten i skolene er blitt dårligere med det nye lovverket. Enkeltvedtaket ble fjernet, skolene slipper nå unna så lenge de dokumenterer at de iverksetter tiltak, fra å ha et rundskriv som sier at tiltak skal iverksettes til mobbing stanses, har vi nå fått inn den populære setningen «at skolene har gjort det man rimelig kan forvente», for så å stoppe der. Fra å være uaktsom til grovt uaktsom når de voksne forsømmer seg er enda en endring som har gjort barns rettssikkerhet dårligere i skolen. Enda har ingen begynt å ta tak i lærermobbing, så vi befinner oss i realiteten fortsatt på steinalderstadiet hva mobbing angår.

Vi må ha på plass en egen mobbeparagraf i straffeloven. Dette skrev jeg om allerede i boken «Alle mot en». Jeg er enda mer overbevist om at det er det som skal tll i dag. Det skal bli slått hardt ned på mobbing sier kunnskapsministeren. Når da lurer jeg på? Det har alle kunnskapsministere sagt de siste 20 årene, uten at handling følger ordene. Vi har ikke råd til å vente i 20 år til.