Søndagstur😍

I går fant vi ut at vi skulle ta en søndagstur rundt Tjomsevannet. Det var lenge siden sist.

Da var vi tilbake og traff mange på vei innover i skogen.

Måtte du få en god start på uken og en nydelig dag😍

En god latter forlenger livet🤣

I går var der dags for årets pinnekjøttaften, et åt forsinket, enda en gang, takket være korona.

Vi takker vertskapet en heil haug, og kommer tilbake med invitasjon til casaen når det blir litt mer vår her ute på Langeneset.

Jakten på soloppgangen.

I går da vi sto opp skjønte vi at soloppgangen kom til å bli blant de spektakulære.

Fremtidsfullmakt på plass👍

I går tok vi turen til Kjærvik for å få på plass en fremtidsfullmakt. Vi hadde med yngstesønn og bankmann, som i verste fall ender opp som fullmektig om vi begge skulle bli demente. Vi er hverandres fullmektig så lenge det er mulig. Det tok ikke lang tid å få dette på plass, en halv time. Vi hadde tenkt og drodlet litt på forhånd, men Kjærvik hadde laget en egen mal som hørtes perfekt ut for oss. Mens vi satt der fikk jeg det for meg at jeg skulle spørre ham om de hadde en fremtidsfullmakt, siden vi er jevnaldrende. Da begynte han å vri seg i stolen, det hadde de ikke. Det må dere få gjort sa jeg, ja, sa han, men det er jo så mye som skal bli gjort, svarte han. Så begynte jeg å snakke om mamma som overhodet ikke var samarbeidsvillig da hun ble dement, og at hun aldri vedkjente seg sykdommen, selv da diagnosen endelig kom. Da hadde vi vært helt sikre i ti år, men hjelpeapparatet nektet å lytt til oss. Det satte oss i en umulig posisjon, og fortsatte jeg, om det kommer til å ramme en av oss kommer ikke vi til å være samarbeidsvillige. Nei, sa han det kommer ikke jeg til å være heller . Så lo vi alle sammen. Off nå fikk jeg dårlig samvittighet sa han. Dårlig samvittighet hjelper ingen svarte jeg, det er det bare handling som gjør. Vi var på kontoret en halv time, og det siste jeg sa før jeg gikk var nå må du få på plass en fremtidsfullmakt. Det er jo fort gjort.

Før vi kom til Samsen hadde Kjærvik gjort alt ferdig og lurte på om han skulle/kunne sende det på mail til oss. Ja svarte vi i kor. Vi er for en åpenhetskultur vet du, sa jeg. Så for meg kan du legge det ut i Fædrelandsvennen. Så lo vi igjen. Ikke personnummerene da svarte min påpasselige safetyfirstmann. Deretter ble forslaget sendt til oss. Nå skal vi bare inn å underskrive, så får Daniel en kopi, og deretter kan vi glemme hele greia. Og før jeg går derfra etter å ha skrevet under skal jeg minne Kjærvik på det med å få laget en selv, det tar jo ikke lange tiden👍

Godt over målstreken👍

I går hadde jeg siste skrivedag på kontoret for denne gang. Manus til bok nummer tre er ferdig.

Denne skriveprosessen har vært annerledes enn de to forrige. De besto av konstant klabbeføre, kvalmebølger og oppforbakker i motvind. Denne prosessen har vært annerledes. Det har vært silkeføre hele veien, og medvind. Æ tror jammen mæ også det har vært fønvind. Forskningsrapporter, diskurser, debatter, rettsavgjørelser, rundskriv, NOUer med med mere har formelig landet i fanget mitt. Visst er det jobb å skrive bok, men det er et hav av forskjell når jeg ikke trenger å bruke familiehistorien for å få frem poengene.

Vi diskuterte veien videre med boken, jeg sa nå har vi jo god tid. Og da svarte han det er ikke noe å vente på, det er bare å kjøre på. Sånn er det alltid, en av oss sier vi har god tid. Den andre sier bare se å få det gjort. Så setter vi oss i bulldozeren og kjører flatt. Fra mandag gønner vi på👍Nå er solen i ferd med å stå opp, og ingen skal på kontoret💙☀️

Hjemreisedag😍

I dag er det hjemreisedag for Per Svein. Det ser hele familien frem til. Disse 15 dagene har flydd av sted og jeg kommer i mål med min lange todoliste i dag. I dag settes punktum for skrivearbeidet i bok nummer tre. Jeg er i rute, og det kjennes helt topp. I går fikk jeg gjort unna veldig mye, så det blir ikke så lang dag i dag. Neste uke begynner pirkearbeide med å legge inn lenker og kildehenvisninger, og ferdigstillelse av litteraturliste. Så går vi gjennom ord for ord og setning for setning for å gjøre alt klart for redaktør og korrektur. Vi har god tid, vi skal ikke stresse. Det som kommer nå av bokarbeid kan vi, det er enklere enn folk tror, og alt er lett når du kan det.

Gemalens selvfiskede hummer ligger klar, proseccoen ligger på kjøl, her i huset feires alt som feires kan. Litt frokost nå så er jeg klar for siste skriveøkta, for denne gang.

Æ drømmer om forskningsrapporter.

Jeg skjønner jeg er i avslutningen av et bokprosjekt. Jeg drømmer om forskningsrapporter, møter med rektorer som nekter å godta at barn mobbes, og nå også elevundersøkelsen. Her i K- byen har mobbingen nesten doblet seg. Det vi nå ser er ikke uventet, det vitner om feilslått mobbepolitikk. Det var dette FMM og andre forutså ved lovendringen og bevaringen av klageinstansen. Da sa vi at dette er tidenes mobbemageplask, og at tiden kommer til å vise det, nå er vi der. Nå prøver man å skylde på pandemien, de er ikke alene om det, det virker som om alle gjør det. Pandemien er den perfekte syndebukk og det klages på alle kanter. De med mobbekompetanse og oversikt over mobbesituasjoen i det ganske land, vet bedre. Dette handler om at vi som samfunn nekter å iverksette de tiltak som er nødvendig for å få ned mobbetallene. De tallene vi ser nå er sørgelige, men som forventet.

Nå nærmer det seg slutten på skrivingen av bok nummer tre. Denne handler ikke om familiehistorien, men blir en faktabok unnfanget og skrevet på grunn av familiehistorien. I siste liten eller i grevens tid har det kommet artikler, forskning og avgjørelser foretatt av domstolen, som må inn i boken, og jeg skriver for livet. Og det begynner å holde nå. Jeg kan ikke fortsette å drømme om dette om nettene. Nå må det stå litt hyggeligere filmer på nattens drømmemeny, tenker jeg. Nå skal det spises frokost så jeg får energi til å avslutte prosjektet. Fra torsdag er det langhelg😍

Sjarmøretappen👍

Denne helgen har jeg fått unna resten av ryddinga og nedvasken. Det kjennes fantastisk, alt som ikke er i bruk går videre til de som trenger det. Nå blir det lenge til neste gang. Jeg har fått gått tur hver dag, men solen som var lovet i går holdt seg borte.

Jeg er inne i sluttapurten på bok nummer tre. Jeg ligger i rute til å bli ferdig på onsdag. I dag skal det skrives inn en del ekstra, på grunn av stigende mobbetall. Alt ligger kladdet ferdig, det er bare å føre det inn i manus. Det har vært en aktiv helg for å si det slik. Sånn er det alltid når en bok skal gjøres ferdig. Bokarbeidet og pirket begynner neste uke.

Solrike dager☀️

De siste dagene har solen og lyset vist seg her på Sørlandet, og det er helt fantastisk å kjenne på hvor godt det gjør.

Mobbetallene flyr til himmels👎

Det har vært en intens uke, jeg holder på å sy sammen manus til bok nummer tre. Det blir den siste i min mobbetrilogi. Og det viser seg at mens jeg sitter og skriver blir denne boken mer og mer aktuell for hver dag som går. Hva den handler om og hva den heter kommer vi tilbake til når omslaget er ferdig, men tittelen på boken er selvforklarende. Manus er ferdig og klar for pirkearbeid,og bokarbeid når Per Svein kommer hjem på onsdag. Da elevundersøkelsen kom i går satte den prikken over ien for denne ukens arbeid. Dette skal inn i forordet, banna bein.

Jeg ble egentlig ikke det spor overrasket da svarene på undersøkelsen kom i går. Vi fikk en indikasjon i høst. Da var tallene på vei oppover, og både Robert og jeg uttalte oss til NRK Dagens og til NRK. no. Vi var tydelige på at det var handling som manglet.

Kunnskapsmimisteren sa hun var fornøyd, selv om pilene pekte feil vei, og at hun tok mobbing på alvor. Det gjør jeg også, men jeg gjør det på en helt annen måte. Alle kunskapsministere jeg har hørt på har sagt det samme som Brenna de siste tyve årene. Ingen har vist med handling at de mener det de sier. Det Brenna var fornøyd med var at stadig flere familier klagde og fikk medhold fra statsforvalteren. Ni av ti fikk medhold og det var jo bra mente hun. Men er det egentlig så bra at stadig flere må klage til statsforvalteren? Det er jo flott at folk får medhold, men grunnen til at de klager er jo brudd på lovverket og at handling uteblir. Det viser at selv med nytt lovverk klarer ikke klageinstansen å implementere lovverket i kommuner og skoler. Vi er mange som har sagt dette før, men jeg gjentar: La oss få på plass en ny uavengig nasjonal klageinstans. Det er der vi må begynne. En instans med spesialkompetanse på utdanningsrett. En instans som er villig til å gå den ekstra milen sammen med barna. En instans som handler og sanksjonerer på hvert eneste lovbrudd, en instans som i verste fall tør å stenge skoler som er helsefarlige for barna. Det er slik vi får implementert lovverket. Ingen hadde fulgt veitrafikkloven om det ikke hadde fått konsekvenser å bryte den.

I stedet for handling kjøper vi inn dyre programmer fra forskere, selv om forskerne har har forsket på og funnet ut at antimobbeprogrammer ikke virker. De får heller ikke mobbetallene ned. Her ligger det mye penger for de som lager programmene, og de gir kommunene et skinn av at de faktisk gjør noe. Og de som helt unødvendig blir eksperimentert med er elevene, barna våre. Jeg er møkka lei.

Mens vi venter på at handling skal skje skyter mobbetallene i været. Her på Agder har vi i grunnskolen nå 14% elever som sier de blir mobbet mer enn to til tre ganger i måneden. Vi topper hele driden for å si det på håndballspråket, men dette er det ingen grunn til å være stolt av. Det øker over absolutt hele landet, og vi ser at vi enda en gang har satset på feilslått mobbepolitikk. Vi trenger et salig og solid foreldreopprør over det ganske land, en revolusjon. Størst økning er det av elevmobbing, men det er ingen overraskelse når handing mangler. Det mest bekymringsfulle er at lærermobbingen også øker. Jeg tror likevel at dette henger sammen på en måte. Lærermobbing legitimerer mobbing mellom elevene. Vi snakker igjen om eksempelets makt. Vi trenger ingen flere utvalg eller komiteer. Vi trenger handling, er det for mye å be om? Vi har blitt lovet handling fra alle kunnskapsministere i tjue år, når skal denne handlingen foregå? I det neste århundre?

Heldigvis er det mange foreldre som skjønner hva som skjer, foreldre som jobber dag og natt med å flytte fjell. Vi foreldre har bevart troa om et mobbefritt samfunn, men det vil kreve noe av oss alle sammen. Det virker som om politikerne har gitt opp mobbesaken, de bare repeterer om og om igjen: Vi tar mobbesaken på alvor. De lider i av beslutninsvegring og berøringsangst, og vil i alle fall ikke lytte til de som har skoen på. De vil ikke før de må. Jeg er likevel hellig overbevist om at endringer vil skje, og at de vil tvinge seg frem. Som han jeg bor sammen med stadig sier: Det umulige tar bare litt lengre tid👍