Spiselige suvernirer👍

Vi er blitt mer og mer glade i å ta med oss spiselige suvernirer hjem. Da varer også turen lenge etter at vi har kommet hjem. Ungene våre setter også pris på å få spiselige gaver når opphavet har vært på tur. Og siden det nå har gått år og dag siden forrige tur, er forventningene høye der hjemme. Det har blitt uttrykt ønsker, i sær om olivenolje. Vi hadde planlagt å overraske dem med det, men de spolerte hele overraskelsen. Her i Spello er det mange spesialbutikker, og vi falt pladask for en av de.

Gode oljer og oster er kjøpt inn, og godene skal deles og fordeles når vi kommer hjem.

Vi er glade for at Norge åpnes opp igjen i dag. Her i Italia må vi leve med meteren og masker i to dager til.

I dag går ferden videre til Comosjøen hvor vi blir de to neste dagene. Vi gleder oss til neste eventyr.

Jakten på en annen rikdom💙

I går var den store dagen på reisen kommet. Vi skulle besøke Assisi, hellige Frans hjemby, og siste hvilested. Frans var rikmannssønnen som ga slipp på alt gods og gull for å vie sitt liv til de fattige. Han skapte det som den dag i dag er verdens største munkeorden. Fransiskanermunkenes hjemmebase er her i Assisi. Den nye paven, pave Frans, tok navnet sitt etter den hellige Frans.

Fattigdom kjenner jeg til, da jeg vokste opp med en av skammens mødre. Skammens mødre ble de kalt de enslige mødrene på 60 og 70 tallet. De mødrene og deres barn var nederst på rangstigen. Skyld, skam og utenforskap var en del av denne pakken. Vi hadde ikke mye penger, men jeg følte meg aldri fattig. Dette handler nok først og fremst om mamma som lærte oss om rikdommen det var å leve et liv i frihet. Det var ikke mye penger eller møbler i det hjemmet jeg vokste opp i. Og det er tøft å leve når man kjemper for å få pengene til å strekke til hver eneste dag. Det er dyrt å være fattig brukte min mor å si. Når du ikke har råd til en buffer, og vaskemaskinen ryker, da er gode råd dyre. Barndommen min ga meg mange verdier som jeg er takknemlig for i dag, men den var ikke enkel. En dag skal jeg skrive mammas historie, men jeg har noen andre historier jeg skal skrive først.

Jeg har alltid lurt på hvordan det føles å ha et kall i livet. Jeg har lest om det, men aldri til fulle forstått hva det innebærer, eller styrken i det. I 2003 skjedde noe som snudde alt på hodet for min famile og meg. Min sønn ble utsatt for massiv mobbing, og skadene og omfanget skulle forandre oss, og livet vi levde, for alltid. I kjølvannet av dette opplevde jeg et kall for mobbesaken, et kall som jeg aldri hadde trodd eller ønsket jeg skulle oppleve. Det er kanskje det som er er kall, hva vet jeg? Da Robert vant rettssken for åtte år siden bestemte jeg meg for å gi fem år av mitt liv til mobbesaken, som aktivist, som takk for denne seieren. Det er nå åtte år siden, kallet er der fortsatt, men har endret retning. Enn så lenge jobber jeg i det stille. En dag brytes tausheten.

I går gikk turen til Assisi for å vende blikket innover. Kvelden i forveien leste jeg bønnen til Frans for mitt reisefølge.

Vi beveget oss først opp mot festningen på toppen. Da vi skulle bevege oss mot museet på festningen, fant jeg min egen vei som ingen av de andre ble fristet til å ta. Den så veldig smal ut, men den utvidet seg mens jeg gikk på den. Et godt stykke uti forsvant stien, det ble stenere og bratt. Jeg måtte holde tunga rett i munnen, å se nøye etter hvor jeg satte foten, men jeg kom meg over kneika, og stien fortsatte. Og da var det rene plankekjøringen før jeg kom først til målet. Etterpå tenkte jeg at dette lignet litt på livsveien min. Da vi kom ut etterpå etter besøk i festningen så jeg tre nonner som kom samme veien. Da døpte jeg veien til nonneveien.

Etter dette gikk vi ned til kirken hvor Frans har sitt siste hvilested. Det var ikke lov å fotografere der. Kirken er helt spesiell, og minner ikke om andre kirker vi har sett her i Italia. Den er mindre prangende, takhøyden er lavere, men den er vakker. Vi tente lys for våre døde da vi kom inn i kirken. Jeg er ikke noe kirkemenneske, jeg meldte meg ut av Statskirken i 2012. Da fikk vi en biskop som ikke ville vie fraskilte eller homofile. Jeg blir kvalm av disse menmeskeskapte reglene, og nekter å gå baklengs inn i fremtiden. Det betyr ikke at jeg ikke er et åndelig vesen, for det er alle mennesker, men vi har ulike uttrykk for det.

Da vi gikk ned i krypten satte vi oss på en benk og lot inntrykkene synke inn. Jeg er heldig som kan koble ut det som skjer rundt meg å se innover. Veldig ofte når jeg gjør det kommer det en sangstrofe til meg, denne gangen kom en hel sang. En vakker mannsstemme sang : Deg være ære. Mens jeg lyttet til teksten ble jeg fyllt med en visshet om at døden er en illusjon, at det handlet om en endring av bevissthet, og at når vi dør går vi tilbake til Kilden og blir den vi er.

Da jeg reiste meg og gikk rundt Frans siste hvilested ble jeg oppmerksom på en barbent munk, med munnbind, som lå krøllet rundt kirkebenken og ba med en inderlighet jeg aldri hadde sett før. Jeg opplevde at han ba for hele verden,og alle menneskene der. Da jeg gikk forbi håpte jeg inderlig at han skulle bli bønnhørt.

Tove sa det så fint i går. Spello og Assisi vil leve lenge i meg kjenner jeg💙

Hjertet av Italia, Umbria❤️Spello e bello💙

I går gikk ferden videre mot Umbria. Et besøk i Assisi har stått på min bucketlist i mange år. Området rundt Assisi sies å være fylt av en kjærlighetsenergi som er merkbar for alle som besøker stedet. Vi forlot Ramuse like etter frokost, og satte kursen mot fruktbare Umbria. Umbria er den eneste regionen i Italia som ikke har grenser mot et annet land, eller har en egen kyststripe. Umbria regnes som et matmekka.

Etter litt research ble vi enige om å ha base i blomsterbyen Spello, og tilbringe en hel dag i Asssisi, for så å trekke oss tilbake til Spello om ettermiddagen. Spello ligger en to timers kjøretur fra Ramuse, så det var en grei etappe vi gjorde unna i går. Vi trakk mot vest.

Vi ligger på et spahotell rett utenfor den romerske bymuren. Etter lunsj tilbrakte vi tid ved bassenget med gode bøker. Tre bøker har jeg lest til nå, og starter på den fjerde i dag.

Middagen spiste vi i den gamle delen av Spello. Jeg kunne ønske jeg kunne delt lydene, luktene og følelsen av stedets ånd med deg som leser.

Lyden av Italia

Om vi kjente kjærlighetskraften? Et ubetinget ja, her kunne vi hatt et hjem nummer to, alle fire. På vei til hotellet traff vi noen fransiskanermunker. De hadde gått pilegrimsleden fra Roma. De håpte å komme til Assisi i dag. Da kan det være vi treffes igjen, for vi skal tilbringe denne dagen i hellige Frans sitt vakre Assisi.

Lokal vinproduksjon🥂

I Italia snakker man ikke om mat uten å snakke om vin, og omvendt. Mat og vin henger sammen som sismesiske tvillinger. De bare hører sammen, og er som skapt for hverandre. Jeg har lest meg opp på vinproduksjonen her i distriktet, og vinene som produseres her ligger ikke tilbake for vinene som produseres i Piemonte, Chianti (Toscana) og Veneto. De er bare ikke så kjente. Hver dag har vi kjørt forbi en lokal produsent. I går tok vi til vett og stakk innom.

Vi traff en hyggelig dame som snakket godt engelsk. Hun fortalte oss om vinene og produksjonen.

De hadde en kunde fra Norge, men hun husket ikke hva de het akkurat da, men det skal vi nok finne ut av. Vi kjøpte med oss fire flasker som skal testes ut, en rødvin, en prisbelønnet hvitvin, en hvitvin laget på røde druer, og en sprudlende laget på muscatodruen. Alt til svært kundevennlige priser🤗

Mye kjærlighet i godt smittevern❤️

Vi ser ikke mye til den fysiske kjærligheten Italia er så kjent for. Kyss, klapp, klem, amore og passione er byttet ut med avstand, spriting, håndvask og munnbind. Og man hilser på ikke fysiske måter. Det betyr ikke at kjærligheten ikke vises, men den uttrykkes på nye måter. Avstand, håndvask, spriting og munnbind er den mye formen for omsorg og omtanke, og det ligger mye kjærlighet og omtanke bak godt smittevern.

Vi var på leting etter et keramikkverksted som vi ikke fant. Det skulle ligge i denne spøkelsesbyen. De få menneskene vi så var utstyrt med munnbind. Det var vi også. Den siste dagen i Marche tilbrakte vi på stranden. Det ble nok den siste stranddagen vår dette året. Det ble en fantastisk avslutning på besøket i denne vakre regionen.

Fra cash- land til kort- land🤗

Vi har feriert mange ganger her i Italia i løpet av de siste ni årene. En ting som alltid har vært klinkende klart var at Italia er og blir et cash- land. Det er nok mange grunner til det, blant de viktigste er den manglende tillit til myndighetene og bankene. Sist vi ferierte her for to år siden var det også slik, alle foretrakk kontankt betaling med cash. Etter at covid19 kom ser det ut til at situasjonen er helt snudd på hodet. Italia er blitt hardt rammet av pandemien, og krisen. Det er helt åpenbart at store endringer har skjedd, og skjer her i Italia. Krise betyr mulighet, og her ser det ut som om Italia har benyttet muligheten for å gå inn i fremtiden med mindre cash for hånden.

Vi har jo også endret oss i denne perioden. Vi har tatt i bruk teknologien som ligger der på nye måter. Teams, hjemmekontor og hjemmeskole har endret vår verden og tankemåte. Verden er stadig i endring, men den som går fra dag til dag merker vi lite til. Det er når de store krisene rammer at endringene går raskere. For oss turister i Italia er endringen fra cash til kort utelukkende positiv.

I går sto shopping på programmet. Vi er ikke de eneste som bor på Ramuse lenger. Et par fra Tyskland er her også. Kvinnen som bor her snakker italiensk, og det er utelukkende en fordel for dem. I går fikk vi også nyte godt av hennes språkkunnskaper. De har vært her over tjue ganger. Ramuse er deres annet hjem, her i Italia. De kjenner alt her i nærområdet. I går tok de oss med til en liten fabrikk hvor de lager håndlagde sko, og til en kashmirfabrikk med alskens strikkevarer.

Her fikk vi også mye historie. Vi befinner oss i et jordskjelvområde. I 2016 hadde de jordskjelv her, og mange pakket sammen og dro, de ville begynne på nytt på et tryggere sted. Etter fabrikkbesøkene tok vi farvel med våre tyske guider, og prøvde lykken på egenhånd. Det resulterte i gaver til alle barnebarna. Vi har god kontakt med hjemmebanen. Der går dagene til jobb og skole. Hjemme er nabotomta sprengt, og det jobbes med maskiner dagen lang. Lille Oline sover seg gjennom bråket, heldigvis. Vi gleder oss alle til grunnarbeidet er gjort👍I dag er vår siste dag i Marche, og den skal nytes ved havet. I morgen fortsetter vi til nabofylket Umbria. Men først skal denne dagen nytes.

Castelfidardo- trekkspillets hjemby.

Jeg har fulgt med på den italienske kokken Ginos mat og reiseprogrammer fra Italia. Jeg blir aldri lei av dem. Her presenteres mat og reisemål med humor og humør. Da noterer jeg det ned. Det var i et av hans programmer om Adriaterhavskysten at trekkspillets hjemby dukket opp. Siden Tove har trekkspill var dette et naturlig stoppested, selv om museet var stengt for dagen, da vi tok turen opp etter lunsj i går.

Her ble det tid til kaffe og litt trekkspilltitting. Her gikk folk med masker hele tiden, og overalt, så da gjorde vi det også. Vi gjør det vi kan for å blende inn i dette fantastiske landet. Vi er tross alt gjester her.

En spennende dag ønskes deg og dine😍

I grevens tid👍

Fra Ancuna i nord langs kyststripen til Marcheregionen finner du 18 mil med fantastiske blå strender. Langs disse strendene finner du strandbarer og restauranter, hvor du kan leie solsenger og parasoller dagen lang. Vi har betalt fra 20- 24 euro for fire senger og to parasoller. Dette er siste uken de har åpent, søndag stenger de ned for sesongen. Så man kan vel si vi kom i grevens tid.

Sjømaten som serveres her ved kysten anbefales på det varmeste. Den er en fryd for øyet, lukter utrolig godt, og smaker fantastisk. Det er bare å teste det ut. I går hadde gutta friterte små fisk og koste seg rått.

Vi har et eget lite gårdskjøkken inkludert i leien, der spiser vi kveldsmat hver kveld. Fire retters middag hver kveld klokken 20.00 blir i overkant heftig for oss. Vi står opp tidlig og legger oss tidlig.

Carabinieri.

I går da vi hadde forlatt Ramuse for dagens utflukt ble vi stoppet av politiet, ikke det lokale, men av Carabinieri. Politistyrken i Italia er delt opp, og Carabinieri er en av to politistyrker som styrer både over de sivile og millitære styrker. Den andre poltistyrken som har samme mydighet er fimanspolitiet. Jeg hadde ikke tenkt tanken på at vi kunne bli stoppet en gang. Gemalen hadde gjort det, og i går hadde han på følelsen at han kunne bli stoppet, og kjørte deretter. Ikke at han kjører villmann uansett, for vi andre merket ikke noe. Så langt unna folkeskikken ble vi stoppet av politiet. Førerkort og vognkort måtte frem før han forsvant og ble borte i en halv evighet. Heldigvis hadde vi fylt ut både innreisepass, og hadde koronapass og passene i orden. De ble ikke sjekket, men vi regner med de kunne sjekke alt på nett, og hadde alle tilganger. Etter en lang stund kom han tilbake og leverte Per Svein sertifikat og vognkort, og ønsket oss en god dag.

Jeg tenkte å si litt om koronasituasjonen her i Italia. Folk bruker, og har med seg munnbind overalt. Kyssing, klemming og klapping av den itslienske sorten ser vi lite til. Italia er blitt hardt rammet av koronasituasjonen, de hadde Europas eldste befolkning. De tar ikke lett på situasjonen. Munnbind er med overalt og brukes innendørs på kjøpesenter, cafe, bensinstasjoner mm og der man ikke kan holde meteren. Spriting og sprit er en del av den nye normalen, og overalt finner du bruksanvisning over hvordan hendene skal vaskes. Dette har de kontroll på. Beveger du deg inn er sted uten maske får du passet ditt påskrevet. Italienerne går ikke stille i dørene.

For øyeblikket bor vi langt unna turistområdene. Marche er italienernes sted for å feriere. Det har alt man kan ønske seg, Italia i et miniatyr, men masseturismen har ikkeoppdaget denne perlen enda. Det betyr at vi har milevis av strender for oss selv, og her er uhorvelig med plass til alle. Det eneste som er litt dumt er at de ikke snakker mye engelsk i denne regionen, men det er utrolig hva man kan få kommunisert med armer, ben og noen få italienske gloser. Her er fortsatt sol, sommer og fantastiske badetemperaturer. Vi er også utenfor sommersesongen nå da skolene har startet opp igjen her i Italia. Vi holder oss stort sett for oss selv og lader batterier. Vi koser oss i disse vakre omgivelsene, og har nå vært på loffen en uke. Vi nærmer oss halvveis i turen, men tar en dag av gangen🤗

Al mare- ved havet☀️

I går startet dagen med at dusjhodet knakk, og falt av mens Per Svein dusjet. Det er greit å ha med egen vaktmester. Og da vi gikk til frokost fikk Per Svein nytt dusjhode av Paulo, og et par tenger til å få ut det som satt igjen inni.

På hjemveien dro vi innom et sted for å kjøpe med oss litt olivenolje. Tove og jeg hadde plukket ut noe og lagt i kurven, da Per Svein fikk den gode ideen å høre med en annen kunde hva hun anbefalte. Både hun og moren tok saken alvorlig. Før Per Svein rakk og blunke ble oljen vi hadde lagt i kurven plukket ut og satt tilbake, og en ny oljeflaske lagt i kurven. Per Svein holdt på å le seg fordervet. Jeg la merke til at mor og datter hadde kjøpt med seg samme olje som de la i kurven vår👍

På vei tilbake til Ramuse kom vi rett etter en MC- dødsulykke, og måtte finne en alternativ rute hjem. Vi snudde bilen med søkk i magen, en ung mann var gått ut av tiden. Det har vært mange dødsfall den siste tiden. Flere av mine fb- venner har just mistet noen som som står dem nær. Tre fb- venner har dødd, to ikke så uventet, og en veldig uventet. I går fikk vi nok en påminnelse om hvordan livet kan endres fra et sekund til et annet. Ta vare på hverandre folkens💙