I forkant av lanseringen hadde vi foretatt en rekke intervjuer. Dagbladets Magasinet hadde vært på besøk og intervjuet oss. Vi tipset dem om en ny mobbedom i Vestby. Mor og sønn ble intervjuet i det samme intervjuet. Vi har kontakt med familien fremdeles. Intervjuet kom på trykk lørdagen før lanseringen.

Vi hadde også hatt besøk av Hjemmet. Intervjuet kom på trykk samme dag som lanseringen av boken. Det førte raskt til at butikkene i Søgne ble tømt for ukebladet. Folk måtte reise til Songdalen og Kristiansand for å få tak i det.

NRK Sørlandet var til stede da vi fikk se boken for første gang. De hadde fulgt saken vår siden sommeren før rettssaken. Vi var blitt mobbekjendiser i egen landsdel. Boken kom med ekspress fra forlaget, og vi måtte vente til NRK kom før vi kunne åpne pakken. Jeg husker det var både rart, uvirkelig og spesielt å holde boken for første gang. Innslaget ble sendt på de lokale nyhetene samme dag som boken ble lansert.

Søndag ettermiddag dro vi til Oslo. Der traff vi Poden, som studerte i Oslo det året.

På selve dagen gikk det slag i slag. Vi ble mødt av redaktør Line, som fulgte oss rundt til de ulike medier. Vi startet hos God morgen Norge.,

Ferden gikk videre til TV2nyhetene.

Jeg har ofte fått høre at jeg har et talende blikk som gir klar meldingat at når det er alvor, så kødder man ikke med meg. Her kan jeg selv se det.

Vi traff også Finn Schjøll, han hadde en kommentar på lur til mammaen også💕

Så bar det tilbake til forlagshuset, og intervju med et magasin for foreldre med barn. Etter lunsj på teatercafeen,med folk fra CappelenDamm, var det klart for diverse radiointevjuer.

Innimellom slagene leste Robert til historieprøve.

Det ble også tid til signeringer av bøker til statsminister, statsråder og partiledere.

Ut av det blå kom det en telefon med en forespørsel om å stille i Torps Aktuelt samme kveld. Vi sa ja på en betingelse, vi skal rekke det siste flyet hjem. Det ble øyeblikkelig innvilget. Vi skulle få gå foran Avinorsjefen og resten av fiffen. Vi ble oppringt av en journalist derfra som lurte på om det var sant at vi ikke hadde fått unnskyldning fra kommunen enda? Nei, sa jeg, det har vi ikke fått, det kommer vi heller ikke til å få. Hun ble eitrende forbannet og ga uttrykk for nettopp det. Jeg skal få rådmannen i studio sa hun. Jeg hadde mine tvil. Han pleide å sende andre foran for å ta støyten.

Da vi kom til Marienlyst ble vi møtt av en dame som kunne fortelle at rådmannen skulle delta fra studio i Kristiansand. Vi ble rett og slett imponert. Da vi kom opp i venterommet ble vi tatt imot av Avinorsjefen og andre prominente gjester. De kunne fortelle at det var Mandelas tilgivelsesdag i dag. Vi var de eneste som ikke hadde fått med oss akkurat det, men kanskje var det et frempeik mot det som skulle komme. Alle gikk så inn i studio for en kjapp øvelse, da gikk vi nesten på rådmannen som var på storskjerm fra K-byen.

Plutselig var vi i gang og rådmannen ble kjørt hardt av Torp, så hardt at han var nødt til å be om unnskyldning. Jeg aksepterte den tvert, selv om den nok ikke var helhjertet. Det skjedde tross alt i beste sendetid, i et program med mange seere. Hvor mange i Roberts situasjon har opplevd det? Ikke mange, om noen i det hele tatt har opplevd det her i landet. Etter vårt intervju løp vi ut døren til den ventende taxien. Etter oss kom damen som møtte oss, løpende. Dere har laget fantastisk tv sa hun. Jeg er helt overveldet over at dere fikk fatt i rådmannen sa jeg. Du kan stole på NRK statskanalen, ropte hun etter oss. Vi rakk flyet akkurat, og var superfornøyd med dagen, og at vi nå skulle hjem.

Denne saken og boken har forandret livet vårt, og ført det inn i et helt annet spor enn tenkt. Meldingene har strømmet på i kjølvannet av boken, og de gjør det fortsatt. Vi har blitt kontaktet av folk fra hele landet, også fra nordmenn bosatt i utlandet. Saken og boken har ført til flere tusen henvendelser, mange nye vennskap, og et enormt stort nasjonalt mobbenettverk, for oss som familie. Vi har gitt uttalige intervjuer, i alle typer medier, om vår egen sak, men mest om andres,og om mobbesaken generelt. Vi har vært involvert i tusenvis av mobbesaker, og har hatt en enormt bratt læringskurve. Vi innehar en spesialkompetanse svært få andre i dette landet har. Spennet på henvendelser har vært stort. Det har handlet om forebygging, selvmordsfare, selvmord, mobbesaker, undersøkelse, avdekking, tiltak, stanse mobbing, politi, fastlege, klageinstans, klagesaker, anmeldelse, lovverk, bortforklaring, uttalige meldinger til barnevernet i mobbesaker, NAV, mobbepolitikk, mobbetoppmøte, forskning, møte med politikere sentralt og nasjonalt, uttalige brev til statsminister og statsråder, foredrag, blogginnlegg, senskader, traumer, hjelpeapparat, psykologer, psykiatere, terapi, veiledning, gode råd, livredning, hjelpeapprat, sakkyndigrapporter , rettssaker og mye mer.

Det har bidratt til at Odinstiftelsen ble stiftet. Det har bidratt til at mitt hjertebarn, det nasjonale foreldrenettverket (FMM) mot mobbing er kommet for å bli. Nettverket har bidratt i høringer, til endring av lovverk i videregående skole, til forskning, til erfaringsoverføring, til møter med politikere med beslutningsmakt, med informasjonsdeling, og til å lage støttegrupper for de som skal gjennom den store belastningen en mobberettsak er. Her snakker vi om kraftig retraumatisering. Da er det godt å spille på lag med noen som har tråkket opp løypa før deg.

Vi er stadig inne i mobbesaker, selv om vi prøver å trappe ned. En sak kan fort bli en fulltidsjobb, for disse sakene er uhyrlig krevende. Teamet er høyaktuelt med avsløringen av Drangedalssakene og Grimstadsakene. Robert har gitt et intervju i høst, det kommer når det kommer. Han har også takket ja til å delta i et viktig prosjekt som avsluttes i desember. Det vil jeg komme tilbake til senere.

Boken avsluttes der dommen faller i februar 2013. Siden har mye skjedd, det føles som et helt liv siden rettsaken. Da dommen falt spurte Håkon i NRK meg om veien videre. Jeg svarte da, at det er nå jobben begynner. Da han minnet meg på dette i forbindelse med boklanseringen hadde jeg glemt det. Da han sa det, tenkte jeg, hjelpes for en innsikt. For det er nettopp det de siste fem årene har vært. Det har vært knallhard jobbing for å nå et hårete mål, ingen trodde var mulig å nå. Det har vært en helsikes kamp å komme dit vi er i dag. Vi har også fått en del andre ulike utfordringer å hanskes med i tillegg til de store utfordringene vi alt hadde.

Det vil komme en oppfølger til denne boken. Kanskje til neste år eller året etter. Akkurat nå er det husbygging, familie og noen mobbesaker som har vårt fulle fokus. Denne boken vil også være todelt. Del 1 vil fortelle resten av historien. Del 2 blir råd og veiledning i forhold til senskader, traumer, og forberedelse til erstatningssøksmål. Her mangler det mye litteratur, og vi ønsker som spydspisser å gi vårt bidrag. Denne saken har ført meg inn på en toårig traumeutdannelse, som avsluttes i oktober. Arbeidstittelen på den nye boken er : Etter rettssaken- Å leve med senskader etter mobbing. Jeg har skrevet mye allerede, all teori, forskning og research er gjort. Aktuelle dagboknotater er satt sammen i kronologisk rekkefølge. Jeg skal sy prosjektet sammen i mitt nye kontor på Langenes. Da har også familien fått den nødvendige avstanden til stoffet.

Det å skrive en bok er hardt arbeid, og streng struktur. Det å skrive en bok som denne er ekstra krevende. Det er et enormt arbeide å skrive bok, det blir ikke enklere når man skriver om sitt livs verste mareritt. En bok skrives flere ganger, det rettes, det skrives om, det kuttes og legges til. Det flikkes, flikkes og flikkes igjen. Jeg var kvalm under hele skriveprosessen. Det er jeg også når jeg skriver fortsettelsen. Jeg visste bare at jeg måtte skrive den forrige boken. Jeg hadde lett og lett etter den boken. Jeg måtte til slutt skrive den selv. Det samme gjelder for fortsettelsen. På slutten av skriveperioden til boka Alle mot en, var jeg så lei og kvalm av å gå tilbake i tid. Jeg følte at jeg nærmest badet i dritten. Redaktør Line måtte dra meg over mållinja. Hun skrev inn de siste setningene for meg, mens jeg dikterte. Vi kom i mål, til rett tid. Det å skrive boken var en svært ubehagelig opplevelse. Da vi var ferdig var vi begge fornøyd med resultatet. Jeg skrev historien av meg. Da boken var ferdig og lansert, kunne jeg legge historien bak meg. Jeg har lukket den døren for godt, og jeg skal aldri mer tilbake dit.

Jeg kunne da se fremover mot oppgavene som lå foran meg. Nå måtte vi lære oss å leve med senskadene. Vi måtte se mulighetene, fremfor begrensningene. Hvordan vi klarte det vil jeg fortelle om i den nye boken. For vi klarte det umulige. Robert bærer håpet og lyset for de mange som har opplevd det samme som ham. De som kommer etter ham. Boken vil komme når den og vi er klar. Først skal vi virkeliggjøre prosjekt Langenes.

Med ønske om en fantastisk dag til deg og dine💕

I går hadde jeg det privilegiet å delta på avslutningsfesten for fjellgeitenes ti på toppturer. De har i løpet av våren, sommeren og høsten, tatt ti toppturer i nærområdet. Navnet fjellgeitene har de tatt/fått etter at Tove og Inger Grete i løpet av et par/ tre måneder, opplevde å brekke diverse deler i kroppen etter utendørsaktiviteter, for noen år siden. Tove sklei på fjellet, på tur i Hellevika, og tok seg for med den ene hånden. Det resulterte i brudd og gips til jul. Inger Grete var på gården og bedrev utendørsaktiviteter med barnebarna, da hun med et hopp et lakk på fjellet skled og brakk hoften. Dette medførte ny hofte og påfølgende opptrening. Vi klassifiserer skadene som de idrettsskadene de faktisk er. Derav navnet fjellgeitene. Dette er andre året de sammen med Bente og Berit deltar på ti på topp.

I fjor ble det ikke så mange turer på grunn av diverse idrettskader i gruppa, og rekordvarme. I år derimot har de fullført. De har sogar tatt en ellevte tur. En topptur til skybaren på Caledonien. Det er den eneste jeg har vært med på. Det kvalifiserte åpenbart til deltakelse på avslutningsfesten. Jeg takker ikke nei. Vi planla spleisefest, og som vanlig var det Inger Grete sin tur til å ha festen😂😂 Dette er litt intern humor, men uansett hva det gjelder er Inger Grete kjapt ute med setningene: er det min tur nå? Det er sikkert min tur nå😍

I går var det i alle fall hennes tur. Tove og jeg tilbød oss å komme en time før for å dekke bord og hjelpe til med maten. Vi hadde med vertinnegaver.

Jeg hadde funnet det perfekte kortet, og sammen med en flaske prosecco, var det nok til å sette i gang latteren. Tove bidro med selvstrikket kjærlighet, i neongult.

Siden Tove hadde vært i komiteen for klassens førtiårsjubileum for avsluttet ungdomsskole, ble det magnumflaske med bobler på deling til oss alle. Hun fikk dette i gave fra klassen og delte raust med oss alle.

Den passet perfekt i Inger Gretes cavabøtte. Jeg kaller det bøtte, for det var størrelsen.

Tove og jeg dekket bordet, og hjalp til med maten. Inger Grete var sjefskokk, og satte oss i arbeid. Selv hadde hun gjort unna det grøvste før vi kom. Det sto tapas på menyen.

Hvem kan vel motstå aperole spritz? En florentinsk ettermiddagsdrikk. Vi tok den som velkomstdrink.

Alle kvinner i arbeid.

Til maten ble det servert bobler.

Vi åt og vi åt og vi åt. Det var fantastiske smaker. Da vi var sprekkferdige, var det fortsatt mye mat igjen. Vi lagde derfor til et aldri så lite fat, for ikke å si brett, til naboen, Inger Grete og Berits mor.

Smuler fra de rikes bord.

Mens mørket senket seg lo vi oss halvt fordervet, mens skravla gikk nonstop. Vi klarte til og med å avtale en ny spleisefest. Disse toppturene skal visst feires flere ganger. Jeg får være med på alle fester, for en bonus. Neste gang skal vi til Berit på ost og kjeks, for vi er ikke ferdig med å skravle. Vi begynte tidlig i går, og det betyr at vi var tidlig hjemme også. Før midnatt, just som Askepott.

Med ønske om en strålende lørdag. Her i sør har vi fått indian summer, den skal nytes🌞

Uken har vært fylt med planer for hus og husbygging. Det går i finansieringsbrev, komfyrvakt, fakturaer for saksbehandling, påkopling til vann og kloakk, og belysning. Det er en endeløs rekke med detaljer som krever oppmerksomhet. Denne uken ble den nye veien til Zimmermanns ferdig. Det kommer bilder i bloggen etterhvert. Vi har fått greie på at de er veldig fornøyd med den nye veien. Det er bra siden vi skal sprenge i stykker den veien de til nå har brukt. Tomta vår går nemlig over den veien. Vi eier veien, men de har hatt veirett på den. Nå har de fått en ny og bedre vei, og vinnvinnsituasjoner kan vi like.

I går kom meldingen om at avgravingen av tomta var ferdig. Det kom som en stor overraskelse på oss, og sikkert også på Arne, vår primærkontakt hos Hellvik hus. Han er for tiden på vandringstur, med gode kompiser, langs caminoen til Santiago. Han aner fred og ingen fare, og tror nok at vi har tiden for oss. Han er ikke tilbake før midt i skolens høstferie. I dag begynner boringen, og på mandag begynner sprengingen. Vi har ikke rukket å ha trekantmøte enda. Ja, ja sånn kan det gå😱enten tar det evighet av tid, eller så skjer alt samtidig.,

Nå er de i alle fall informert. Dette går i rekordfart. Nærmest en flying start vil jeg si. Gemalen i Nordsjøen går rundt seg sjøl der ute på plattformen. Det meste med offshorejobbem setter han pris på. Det er noen få hederlige unntak. Det er når det skjer ting hjemme, som han gjerne skulle hatt med seg. Det er nummeret før han avlyser elgjakta. Og det har aldri skjedd før. Det han gjerne vil ha med seg kan handle om både gode og dårlige opplevelser. Det kan være når helvete koker hett her hjemme, eller det kan være gladsaker som den her. Jeg sier til ham at det ikke er mye han kan få gjort likevel. Han ville bare gått i veien uansett. Han hører ikke på det øret. Han går da aldri i veien😱

Herleik var ute i området i går, han var ute og sjekket. De begynner å reise huset hans i dag. Selv var jeg opptatt på annet hold i går. Herleik tok til Per Sveins store glede bilde av tomten. Da slapp Daniel å ta turen ut for å dokumentere. Jeg er familiens dokumentør, for øyeblikket er jeg i tregeste laget for gemalen😂😂Nå gleder jeg meg til å ta med meg Pandora ut å sjekke området på søndag. Det er altfor lenge til for han i Nordsjøen, men han får bare smøre seg med tålmodighet🤗

Med ønske om en riktig god dag til deg som leser😍

Vi har noen utrolig vakre høstdager her i sør. Det har blitt mange fine turer de siste dagene.,

Høsten er fremdeles full av knallfarger.

Selv om turistene nå har forlatt Høllen, viser Høllen seg fra sin beste side.

Høsten er her, dagene blir kortere.

Vakre Langenes har mye å by på om høsten også.

Løypa rundt Kvernhusvannet er like fin å gå om høsten🍂

Høllestranda bader i sol, men det frister ikke å bade.

Livet ved havet er godt å leve.

Det kommer stadig nye påminnelser om at vi går den kalde årstid i møte. Mulig jeg må forberede meg? Jeg får gå inn å kjøpe et fargerikt, varmt skjerf, neste gang jeg går forbi her💕

En riktig fin høstdag ønskes deg, her fra Lilandsresidensen.

Da er vi i gang med husbygging. I går begynte Repstad anlegg på arbeidet med å grave av tomta. Nå kommer det til å skje mye nytt fra uke til uke.

Gemalen er ute i havet, så jeg fikk streng beskjed om å ta turen ut for å dokumentere.

Lenge før jeg kom frem, både hørte og så jeg at det ble jobbet både på vår tomt og andre steder i området. Det skal snart asfalteres der ute.

Team Liland ligger som vanlig et hestehode foran alle andre. Vi har begynt å planlegge kranselaget👍 Nå er det bare å glede seg til søndagsturen ut på tomta. Denne søndagen får jeg selskap av Pandora. Det er viktig at barnebarna får eierskap til prosjektet💕

Med ønske om en strålende høstdag til deg som leser🌻

Noe av det beste med det nasjonale foreldrenettverket mot mobbing, er at vi deler erfaringer og informasjon. Noe av dette kommer i form av forskningsrapporter. Når forskningsrapporter stemmer med de erfaringene mobbeutsatte familier har, blir det ekstra interessant. Rett før sommeren fikk jeg tilsendt en dansk rapport, fra Jan Arild Gundersen, sosiallæreren fra Mandal. Han gjør en ekstraordinær innsats for barn og familier med store utfordringer. Han er en av de mange kontakter, som jeg har fått via dette nettverket. Han ønsket å dele denne rapporten med meg, og at jeg skulle dele den videre.

Rapporten stammer fra en dansk Phd- avhandling, som viser vei til en bedre dialog med foreldre, slik at man unngår at skoleproblemer ender med skolebytte. Eksklusjon er en ulykke for barn og foreldre som ekskluderes, samt for skolens lærere og pedagoger. Det er slitsomt å ta del i, og å være fanget i dette nettet. Det er den danske forskeren Gro Emmertsen Lund som står bak denne rapporten.

Hun har intervjuet en rekke foreldre, hvis barn var fanget i samspillsproblemer med skolen. Mange foreldre var etter dette plaget med skam og frustrasjon for å ha blitt fanget inn i denne spiralen. De fortalte om opplevelser som hadde vært umyndiggjørende. Vi snakker her om sosiale eksklusjonsprosesser i skolen. Hun har laget en modell i 6 trinn som forklarer prosessen. Jan Arild har laget et norsk modell.,

Det starter med at skolen utpeker eleven, eller et par elever som problemet. Denne historien legges frem og «bevises» for foreldrene. Det ER barnet som er problemet. Når så foreldrene kommer med andre perspektiver, eller andre fortellinger, avvises, underkjennes, eller overhøres disse. Foreldrene gjøres så ansvarlig for problemet. Det er noe galt med foreldrene eller familien. Foreldrene pålegges å løse dette. Situasjonen fører til en tilspissing mellom skole og foreldre, og kanskje brudd på kommunikasjonen. Dette igjen fører til en fullførelse av eksklusjonen. Når foreldrene ikke ser noen annen mulighet enn å bytte skole for barnet. Dermed fullføres eksklusjonsspiralen.

Dette er en gjenganger i mobbesaker. Derfor rømmer folk kommunene rundt om i landet, og de bytter skole for sine barn. Ikke alle klarer å stå i en slik situasjon. Dette er en forferdelig opplevelse for de familer som opplever dette. Noen flytter barna i håp om at situasjonen skal bedres, andre familier lever med dette i årevis, uten å bytte skole. Dette er ikke hensiktsmessig for noen, ikke for de andre elevene heller. De tas som gisler, og som vitner til det som foregår. Det er også uheldig for skolens lærere og pedagoger. Det er slitsomt og nedbrytende å ta del i, å være fanget i et slikt negativt samspill. Det finnes alternativer. Skolen kan velge en annen løsning.

Skoler ekskluderer middelklassebarn, det viser denne undersøkelsen. Felles trekk i denne undersøkelsen er at det rammer nettopp velfungerende middelklassefamilier, i jobb, og uten indikasjon på sosial marginalisering. Altså, dette kan i virkeligheteb ramme hvem som helst, det er også min erfaring. Ressurssterke familier brytes ned av dette mønsteret vi her ser.

Forskerne har sett på hvordan denne marginaliseringsprosessen i skolen foregår. Målet er ikke en konfliktfri skole, men en bedre håndtering av konflikter som oppstår. Målet er at skolene ikke utviklet praksiser som fører til eksklusjon. Og det er heldigvis mange muligheter for å unngå nettopp det. Eksklusjonsspiraler har det til felles at det er barnet og foreldrene som er problemet, i stedet for at det er feil og mangler, i stedet for å se styrker og muligheter. Hvert trinn i spiralen er resultat av et valg, hvor skolens profesjonelle kunne valgt å handle annerledes.

Det vesentlige er at skolen inviterer foreldrene inn i dialogen, som kunnskapsrike, respekterte og kloke. Dialogen skal handle om hvordan skolen kan avhjelpe problemet, som eleven har på skolen. Eleven skal ikke oppfattes som poblemet. Foreldrene skal få mulighet til å bringe sine gode erfaringer, og ideer til bords. Skolens profesjonelle skal lytte til, og verdsette eleven og foreldrene. Da utvikler man et godt samarbeid, med fokus på ideer og handlingsmuligheter, som skal iverksettes for å avhjelpe problemet.,

Inkluderingsspiralen hviler først og fremst på de profesjonelle som jobber i skolen. Inkludering er et samfunnsanliggende. Det er vår plikt i et demokratisk samfunn. Ved å ekskludere fra felleskap, taper alle på det. Både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Det vil være en vinnvinnsituasjon å inkludere. Skolen har ansvaret for å løse samspillsproblemer som kan medføre eksklusjon, og kjøre inkluderingsspiraler i stedet.

Inkluderingsspiralens seks punkter.

1. Skolen forstår at eleven befinner seg i en vanskelig situasjon, og at de må gjøre noe for å løse dette.

2. Skolen ber foreldrene om hjelp til å finne løsninger , som skolen iverksetter, for å hjelpe eleven.

3. Elev og foreldreperspektiv ønskes velkommen, det lyttes inngående, utforskes og påskjønnes.

4. Skolen påtar seg ansvaret for å løse problemet.

5. Skolen arbeider med å hjelpe eleven og styrke samarbeidet mellom skole og foreldre.

6. Inkludering. Familien kan se en vei frem mot noe bra, og beholde håpet for fremtiden.,

Dette er samfunnsmessige problem som SKAL løses. Løsningen og ansvaret ligger hos skolen.

Med håp om en inkluderende dag, for alle som leser💕

Denne uken solgte vi den første tomten. Kjøperen har vært på ballen et par måneder. Det har vært tegnet hus, kalkulert, tegnet nytt hus, vært ferie og mye mer. I forrige uke ble det salg. Det er bevegelse på de andre tomtene også.

Jeg var ute og kikket i går. Det blåste fantekjerringer. Det merker du i 100metesbelte.

På vei urover ble jeg stoppet av de som har flyttet inn i det svarte huset. De gledet seg til vi kom flyttende ut. Det gjør vi også. Vi håper på et levende nabolag, hvot folk bryr seg om hverandre, og følger med. Nedenfor tomta vår er det er friområde ved havet. Det håper vi skal bli en samlingsplass for naboer i alle aldre. Vi har allerede kjøpt inn bålpanna. På garasjeveggen mot veien kommer vi til å bygge en vennebenk. Der kan naboer og andre slå seg ned for kaffe når de likevel skal hente posten eller tømme søppel.

Tomtene bak Herleik gjøres klar for grunnmur.

De gikk tom for plank hos Herleik forrige uke, men denne uken blir den milelange terassen ferdig, og huset skal reises.

Det kommer å skje ting hos oss denne uken. Stolper skal fjernes, stolper med strøm og telefonlinjer. Så skal veien ned mot Zimmermanns ferdigstilles. De har flyttet pausebua opp fra tomta vår ved havet. Først blir det vei i vellinga, så sprenger de tomta vår.

Her er litt av utsikten fra tomta ved siden av Herleiks. Det var den som ble solgt. Når de får fjernet litt trær, så blir den like fin som Herleiks tomt. Det tar nok ikke lang tid før de er i gang med å bygge her også👍

Jeg håper du får en fin start på uken💕