Etter ei travel uke var det deilig med litt søndagsfred. Vi fikk orden på huset etter festen, og sett litt på TV. Det var mye mat igjen, selv om ungene hadde fått med seg det de ville hjem. Vi trengte derfor ikke lage noe mat i går, for alt sto klart på serveringsklare fat.

Vi fikk hentet julekaker vi hadde bestilt, de skulle rett i fryseren. Og vi fikk levert gjenglemte ting. Vi var også innom Lillian med et fat med snitter. Og så sank vi sammen i godstol og på sofa. Jeg la meg grytidlig og sov i ti timer, hvilket var helt fantastisk💙

I går var dagen kommet for å feire 60åringen, eller sexyåringen som han også kaller seg.

Og jubilanten fikk mange fine gaver, fra hjemmestrikket genser til lordetittel i Skottland.

Jubilanten er strålende fornøyd med festen og med gavene, og nå er han klar for de glade 60 årene🤗🤗

Dagen i går begynte veldig bra, alt gikk etter planen👍Vi fikk stelt gravene til jul.

Vi fikk handla inn til helgens jubleumsfest, og polferden før jul ble også unnagjort. Alt dette før lunsj🤗

Etter lunsj fikk jeg meg en tur ut, før det verste snøkaoset startet. Kvelden startet med Sisselkonsert. Endelig kan vi gjøre dette igjen, selv om vi måtte bruke maske til tider.

Årets tema var kjærlighet, enda litt mer kjærlighet, og det å hjelpe hverandre, og ta imot hjelp. Det handlet om å ønske barn og barnebarn velkommen hjem til jul, og alt dette er jo fint å ta innover seg en kveld i adventstiden. Hun snakket også om å være positiv til den vakre hvite sneen som lavet ned. Her sliter jeg litt kjenner jeg, men da hun sang optimist tenkte jeg, jeg får ta frem optimisten i meg, for den ligger rett under overflaten et sted. Ute snødde det noe veldig. Vi kom nesten bort til bilen da vi så at Happy donuts var åpen.

Vi skulle nemlig ha prinsessebesøk i natt. Det var ikke brøyta ned bakken til huset, men vi gønna på. Da vi skulle opp igjen begynte marerittet, vi kjørte oss fast. Ved hjelp av Kristoffers kompis, og oss selv klarte vi med et nødskrik å komme oss opp på veien. Det tok en drøy halvtime. På høye hæler dytta jeg bil. Da jeg var nesten i mål, i siste pustepause, mista jeg fotfeste. Jeg rulla skikkelig rundt og havna i grøfta. Jeg fikk flashback til gamle dagers snødøyping. Denne gangen klarte jeg det helt av meg selv, det ble ikke gøyere av den grunn. Til slutt kom vi oss opp på veien, og fortsatte hjemover på Langenesveien. Det var dårlig sikt og dårlig føre. Vi var sjeleglade da vi kom hjem i hele stykker.

Det lå en melding fra Tommy i leiligheten om at han var klar for å hjelpe oss å måke gårdsplassen. Jeg svarte at vi var på vei hjem, at vi hadde fått vår dose snø denne kvelden, men i morra da er vi klare for det.

Da vi så at det ble advart mot å kjøre i går da vi kom hjem, og holde seg hjemme, var vi hjertens enige alle tre❄️🤗At det kommer masse regn tirsdag kveld, og at det skal pøsregne resten av uken, orker vi ikke ta innover oss nå. Det er slik vinteren er her på Sørlandet. Vi får ta det kaoset når det kommer. Vi er gått i hi.

I går gjorde vi en hederlig innsats, og fikk gjort unna de siste julegavene, og det kjennes helt ubeskrivelig deilig👍

Sola skinte fra nesten skyfri himmel i går, og dagens tur gikk som bestilt. Snøen har gjort at nye løyper må velges, men ut kom jeg.

I går våknet vi opp til snø, og i løpet av dagen skulle det komme enda mer. Jeg fikk meg en tur på glattisen, og det var en blandet fornøyelse, men jeg kom meg i alle fall ut👍❄️

Uansett hvordan jeg har det, liker jeg å telle velsignelser, og det tenkte jeg skulle bli min adventskalender denne julen. Gårsdagens frokost og lunsj besto av leftovers fra verdens beste leieboere.

Vi er kommet til et sted i livet hvor det handler mer om å gi, ennå få. Det står skrevet et sted at det er ved å gi at du får, og det kan vi underskrive på. Mens bestefar sørget for at Jhonny fikk juleklippen, hos Marie, dro Pandora og jeg for å shoppe varme vintersko til henne.

Jeg fikk til og med kjøpt litt smågaver, og da er jeg strålende fornøyd. Det er godt med alt som er gjort. Vi møttes på Frk. Lyng da vi var ferdige med det vi skulle gjøre🤗

Nå er vi spente på hva luke nummer 2 kommer til å inneholde, den som lever får se🤗

Da jeg flyttet til Langenes, og Kileneset/ Gulltoppen, i januar 1974, var Daniel en av de jeg først ble kjent med. Jeg begynte ganske umiddelbart å leke med hans datter, og vi hang sammen som erteris. Jeg ble med dem overalt. På søndagsmiddager, turer og jeg var på overnatting støtt og stadig, det halvannet året vi bodde på Langenes. Daniel ble søndagsskolelæreren vår, han var leder i barnekoret og hobbyklubben, som mine brødre og jeg ble rekruttert inn i. Vi hadde det veldig bra på Langenes.

Mamma var enslig mor, og det var ikke så enkelt på 60 og 70 tallet, da ble man uglesett, eller fritt vilt som jeg kaller det. Vi ble utsatt for mye uforstand, og verst var de rett-troende. Og de var ikke vi i blant. Da vi flyttet til Langenes, midt i det sørlandske Bibelbeltet, skulle man kanskje trodd at det skulle bli enda verre. Slik ble det ikke, i stedet for å kjenne på at Bibelbeltet strammet til,ble vi formelig omfavnet av det. I ettertid har jeg forstått at det kunne vi nok takke Daniel og hans kone Lillian for. Men også den innsatsen mamma gjorde for to gutter som virkelig trengte det, bidro nok også sitt til det, men det er en annen historie enn den jeg skal fortelle nå.

Da vi flyttet lenger inn i Søgne, ble kontakten mer sporadisk. Det varte helt til Robert begynte i barnehagen, på Kileneset, i 1992. Der jobbet Jytte og Lillian. Barnehagen lå i det huset vi bodde det første huset vi bodde på Langenes i Søgne. Det var litt som å komme hjem. Robert knyttet seg raskt til Lillian. Når han ble redd eller lei seg, var det hennes fang han søkte til. Fra da startet et vennskap mellom Per Svein og meg, og Lillian og Daniel. Jeg anbefaler varmt et vennskap som går på tvers av generasjoer, både opp og ned, det er utrolig givende.

Vi var på besøk, vi hjalp til med selskapeligheter, og var en støtte i hverandres liv. Vi løste utallige verdensproblemer, og hørte haugevis av historier fra livet på Langenes, og vi lo og vi lo. Daniel var en historieforteller av rang, slik mange er det her på Langenes. For her er fortellertradisjonen levende. Daniel var en gudryktig mann i hele sitt liv, på en forbilledlig måte. Per Svein og jeg er ikke noen trofaste kirkegjengere, men Daniel og Lillian var ikke opptatt av det. De var like glade uansett når vi kom. Det nyttet ikke bare poppe innom et kvarter. Hadde du først kommet innenfor dørene fikk timene fly. Ingen ville høre på at vi hadde dårlig tid. Så vi lærte fort at når vi skulle besøke de gamle på Langenes , da skulle vi ha god tid.

Da jeg i 1993 ble gravid igjen, bestemte vi at om det skulle bli enda en sønn, så skulle han hete Daniel. På ultralyd i februar 1994, ser Faber Swenson på meg og sier: Du blir kjerring, hvis du skjønner hva det betyr? Han var selv gift med en kjerring, sa han. Jeg visste hva det betydde, og fra den dagen het babyen i magen Daniel. Det vet jeg Daniel syntes var stas, selv om det ikke var direkte oppkalling. Det var lurt å kalle babyen for Daniel. For vår Daniel har den samme roen og utstrålingen som gamle Daniel hadde.

Vi pleier å si at vennskapet med Daniel og Lilian begynte med at vi skulle leie en båtplass, og så ballet det på seg. De ville selge oss en tomt, men de måtte utvikle området først. Per Svein hjalp dem i starten. Før de fant ut at dette var de for gamle til. De spurte først familie om de ville kjøpe det. Da de sa nei, kom de til oss. Og for å gjøre en veldig lang historie veldig kort, kjøpte vi området sammen med noen vi inviterte inn, i 2006. Det ble et langt lerrett å bleke. Endelig i oktober 2020 flyttet vi inn i drømmehuset på Langenes. Da Daniel hadde fått de to obligatoriske vaksinene, etter nyttår, kjørte Per Svein over veien, og hentet Daniel og Lillian. Daniel ble plassert i godstolen, og var strålende fornøyd. Både med stolen og med huset.

Det ble det første og det siste besøket. Han fikk heldigvis se det ferdige resultatet før han reiste. Det siste året ble helseproblemene verre, men han var klar i hodet til det siste. Da vi traff nevøen hans to dager før han døde, skjønte vi at vi fikk ta turen over veien samme ettermiddag. Det var noen inne hos ham da vi kom. Så vi gikk inn i stua til Lillian. Deretter kom hjemmesykepleien, da hun skulle gå kom hun inn i stua og sa: han sier han har besøk, og at dere må komme inn. Så fikk vi en liten stjernestund med Daniel før han sovnet inn. Daniel døde på min gode bestefars gebursdag, hvilket betyr at jeg for alltid kommer til å huske datoen.

I går deltok vi på avskjeden, først i kirken, og så på minnestund i Arbeidskirka her på Langenes, en kirke han var med på å få på plass. Han var også kirketjener her i ti år. Og minnestunden varte i mange timer, helt i Daniels ånd. Både i gamle kirken og i arbeidskirken ble det sunget salmer. Salmer Daniel selv hadde valgt, salmer av det gode slaget. Salmer uten skyld, skam og moralske pekefingre. Salmer som « Jeg er i herrens hender» , « Å leva det er å elska», « Så ta da mine hender», og da vi sang « Deg være ære», fikk jeg flashbacks til den fantastiske opplevelsen jeg hadde i fødselskirken til Frans av Assisi, i september. Jeg har skrevet et blogginnlegg om den opplevelsen. Det har jeg kalt for « Jakten på en annen rikdom». Det tar jeg ikke mer om nå, men jeg hadde gåsehud over hele kroppen mens vi sang sangen i går.

I minnetalen hans gikk ordene, tro, håp, kjærlighet, trygghet og omsorg igjen mange ganger. Det er slik vi vil huske ham også, så lenge vi lever. Daniel var et helt spesielt menneske som vi har vært så heldig å kjenne, og han vil fortsette å bo i hjertene våre. Og den dagen jeg selv står på dødens terskel er jeg helt sikker på at han vil være der for å følge meg over💙

I går landet Per Svein på fastlandet, før togturen hjem fikk han snust litt på julestemningen i Sandnes⛄️

Nå blir han hjemme til den 28. desember, og får feiret sin aller første jul i casaen🤗💙❄️

Vi har fått et dryss med snø her på Sørlandet. Nå må jeg pakke meg inn i tjukke klær, hansker og vintersko, når jeg skal ut på min daglige tur. Glatt er det også, så jeg må se hvor jeg setter bena mine. Det er dette jeg liker dårligst med vinter og snø. Ute derimot, der er det postkortvakkert, og barnebarna digger det, og er det noe jeg virkelig unner dem, så er det denne gleden. Her på Sørlandet blir snøen sjelden liggende mange dager av gangen, før regnet og slapset kommer, men enn så lenge, gleder jeg meg over de som gleder seg, siden æ sjøl ikke lier det no særlig. Så jeg leter etter de skjulte velsignelsene, og glade barnebarn er den beste bivirkningen av snø.

Før jeg tok en testopp hos Tove i Årosskogen, og så hjem igjen. Da var det begynt å blåse opp, og da var det godt å komme inn i stua igjen🤗

I går var tiden kommet for å pynte juletrærne🤗Siden Jhonny skulle overnatte fikk jeg god hjelp, både til å sette sammen trærne, og pynte. Vi startet med treet i biblioteket.

De siste dagene har støvuger Eros og jeg fått orden i hus og heim, og er klare for julepynting. Det er ikke snakk om noe i nærheten av nedvask. Bare en god helgevask.