Overveldende gavmildhet🙏

I går gikk vi ut med et ønske om å kunne gi våre nye leieboere sykler og sykkelutstyr i innflyttingsgave. Vi ønsket oss også en sofa og salongbord. I løpet av dagen fikk vi inn det vi ønsket oss og mere til. Det eneste som gjenstår på ønskelisten er barnesete til sykkel, eller ei sykkeltralle med plass til minstejenta. Vi har fått to flotte sykler og hjelmer til guttene. Mor og far har fått elektriske sykler, med lader, som leveres i dag. Det betyr at en sykkeltur til Tangvall er raskt unnagjort🤗 Begge foreldrene og jenta fikk sykkelhjelmer i løpet av gårsdagen. Folk fra kommunen var inne med nye senget til alle, kjøkkenbord og stoler.

I tillegg til dette fikk vi inn dyner, hjemmestrikkede sokker, hygieneartikler, bleier, pledd, smørbrødjern, klær, leker, med mere. Vi fikk også tilbud om lekekamerater i nærområdet. Vi er helt overveldet over responsen, og gikk rundt med tårer i øyekroken og tjukk hals i hele går. Flere takket oss til og med for at vi gav dem muligheten til å bidra. Vi takker og bukker for alt våre nye leieboere fra Ukraina har fått, og vi gleder oss til å gi dem alt dette i dag. For i dag skjer det nemlig, endelig, våre nye leieboere, representant fra kommune og tolk, kommer hit for signering av kontrakt og innflytting. Og vi sier det igjen og igjen, tusen millioner takk, dere aner ikke hva dette betyr💙

Klart for innflytting👍

Vi har innholdsrike dager her i Kilenesheia. 16. og 17. mai kom og gikk. I går kom Per Svein hjem. I dag kommer de fra kommunen og henter nøkler. I morgen flytter våre nye leieboere inn. Vi ser frem til å komme i orden, men vi ser også at kommunen er dårlig koordinert, så vi må nok trø til mere for å tale våre nye leieboeres sak. Det er et altfor rigid og regelstyrt system, og kommunen er nok ikke så på ballen som vår statsminster snakker om. Uansett vi er klar, både for våre nye leietakere og for å tale deres sak. Vi visste jo at dette ikke ville bli noe vanlig leieforhold, og har man sagt A, må man si B👍

Godt fundament🤗

Ronny er tilbake, han jobber med patioen i den italienske hagen. Nå er fundamentet på plass🤗

Hurra for 17. mai😍

Da er vi her igjen, og etter to år med korona er det godt å kunne være tilbake i normalen. Nå gleder barnebarna seg til å gå i tog, treffe venner, spise pølser og is, og ikke minst arrangementene på skolene i ettermiddag. Selv ser jeg frem til en fredelig feiring her hjemme og i skauen. Det er slik jeg foretrekker å feire denne dagen. Jeg har pølser og is om noen skulle komme innom, men jeg kommer ikke til å oppsøke de store folkemengder i dag. Solen skinner og foreløpig er det vindstille. Barnebarna er sponset med 17.maipenger og alt er bare velstand. Jeg ser frem til verandatid med en god bok.

35 år i tykt, tynt og syltynt❤️

Vi har opplevd så mye sammen at 35 år virker litt i minste laget, hvis vi legger på de to årene vi var kjærester først, hjelper det ikke mye. Uten å overdrive kan jeg vel si at disse årene har vært særdeles innholdsrike, vi kan vel trygt snakke om levd liv, i gode og onde dager. Vi har hatt mange gode dager, men også mange tøffe, vonde og vanskelige dager, for ikke å snakke om søvnløse netter. Nå er vi kommet til middagshøyden, eller som nabo Heidi sier, vi går med solen i ryggen. Det er noe trygt og godt med nettopp det, etter alt vi har vært igjennom står vi fortsatt støtt på bena, litt vindskjeve kanskje, men vi står fremdeles oppreist.

Fra forrige jubileum, for 5 år siden, har det skjedd veldig mye. Vi har landet prosjekt Langenes, som vi har jobbet med siden 2006. Vi har landet prosjekt « Få Robert på bena igjen» som vi har holdt på med siden 2003. Vi takler godt prosjekter med lang varighet, sammen blir vi en uovervinnelig bulldoser, med en tålmodighet og utholdenhet som ikke ligner grisen. Vi har fått høre og hører stadig at det vi kaster oss ut i er umulig, at vi orker i vår alder? Hvilken alder? Vi bruker ikke alder som unnskyldning til ikke å kaste oss ut i nye og vanskelige utfordringer, så lenge hjertet er med. Vi vet etterhvert mye om det å gå utenfor komfortsonen, vi har lært at vi klarer mer enn vi tror, og at vi er sterkere enn vi noen gang kune drømme om. Vi har også lært det vi alltid har trodd, at det umulige er mulig, det tar bare litt lenger tid, og at vi holder helt inn til og over målstreken.

Vi har bestemt oss for å feire jubileet, ikke bare en dag, vi snakker om jubileumsåret. Og vi kommer til å feire det på mange vis. Per Svein er i Nordsjøen på selve dagen, han er hjemme igjen på onsdag. Da blir det privat feiring. Vi begynte året med å starte et familieforlag, sammen med sønnene våre. Jeg har også fått høre litt om at vi tør i denne sammenheng, men hva er det å tørre, dette er jo bare gøy, og med liten risiko. Du vinner ikke mye om du aldri tør satse, men du skal ikke satse mer enn du har råd til å tape. Vi tenker langsiktig, er gode strateger, fornuften er med oss i alt vi gjør, det er også hjeret, og for oss er det en vinneroppskrift.

Vi startet feiringen med en avslappende tur til Granca, i en av ConocoPhillips sine leiligheter. Det ble en fredelig og rolig oppladning til bryllupsdag. Da vi lå på solsengene og leste en dag sa min bedre halvdel, du er min livsledsager, og måten han sa det på fikk meg til å forstå at det var han riktig så fornøyd med. Vi er et utrolig sterkt team, og livet hadde sett helt annerledes ut om vi ikke hadde hatt hverandre. Vi utfordrer hverandre, og om vi ikke selv kaster oss ut over hoppkanten, står den andre klar til å gi et kraftig dytt.

I jubileumsåret har vi mange planer. Søndag blir det familiemiddag, styremøte og bassengåpning. I juli reiser hele storfamilien på oval korallbryllupshelg til favorittlandet Danmark. Samme måned har vi innvielsesfest i casaen, kraftig utsatt på grunn av corona. I august har vi lansering av to bøker, og lanseringsfest her i casaen. Vi er i planleggingsfasen. Vi planlegger å få tid til en tur til Roma i oktober, ellers skal vi ta livet litt mer som det faller seg. Hvordan har vi kommet så langt? Ved å holde solid tak i hverandre, gjøre ting sammen som får oss til å le, og finne tilbake til hverandre når livet raser av sted med oss. Det å reise bort har vært og er en viktig faktor for oss. Her henter vi krefter og finner hjem til hverandre igjen.

Familien er viktigst for oss, gagner dette familen? Er svaret ja, da gønner vi på👍Og når vi gønner på, ja da kan allting skje.

Gratulerer med dagen der ute i havet, nå skal flagget ut her i heimen, og når du kommer hjem skal vi feire og feire og feire. Jeg er så takknemlig og glad for at du er min livsledsager, og det vet jeg at resten av storfamilien også er. Superglad i deg klippen min❤️

Bursdagsfeiring i byen🌸

I dag var dagen for å feire vårt yngste barnebarns 10 årsdag. Hennes høyeste ønske var å feire dagen med hele familien samlet på et brett. I dag var dagen, ti dager etter selve bursdagen.

Ladelørdag😍

I går var finværet tilbake, og turen gikk til Tangvall🤗

I går var vi bare tre som stilte på cafeen, det er mye annet som skjer nå i mai. Tove og jeg gikk også hjem i går.

Jhonny kom på overnatting i går, og han bringer alltid med seg en fantastisk energi. Vi koste oss med spareribs til middag, vi måtte prøve noe annet enn taco, og dette vil han ha mer av😀

Jeg snakket med en fornøyd redaktør i går, jeg har gjort jobben lett for henne, sier hun. Hun kom med et par gode forslag i går som vi går for. Om noen få strakser er hun ferdig. Det går fremover👍

Kommunal fart😱

Vi venter fortsatt på at kommunen skal få fingeren ut, og at leieboerne skal flytte inn. Da kommunen kontaktet oss for halvannen uke siden sa de at nå kom alt til å gå fort. Ingenting har skjedd og vi står på stedet hvil. Flyktningene som verken kan norsk eller engelsk er helt avhengig av at vertskapet og vi som eier leiligheten maser. Vertskapet har prøvd å få tak i kommunen hele uken, og lykkes på torsdag. Da fikk de beskjed om at leiekontrakt skal undertegnes førstkommende fredag, men ingen lovnad om innflytting. Per Svein sendte purring på SMS på torsdag etteemiddag. Fredag fikk han svar om at innflytting skulle skje den 20, og at han skulle få en telefon på mandag. Vi ser ingenting til at det nå skal gå fort, alt svever i det blå, og infoflyten er særdeles dårlig. Dette går i den vante farten vi kjenner fra offentlig sektor. Det er bare så synd med alle leilighetene som nå står klare for at flykningene kan flytte inn å få trygge rammer, ikke blir fylt opp i er raskere tempo, slik regjeringen lovet. Om de får møbler, tolker for kontraktskriving, se alt det svever i det blå. Det virker helt umulig å få tempoet opp i dette systemet, byråkratiet er definitivt ikke bygget for fart.

Vi får se hva som skjer på mandag, om vi må legge hele tyngden vår på for å få ting til å skje. Det blir i så fall ikke første gang, og vi kan bli utrolig tunge om det kreves👍Nå er det helg, og tempoet blir deretter. Uansett hva kommunen sier på mandag har de bare med å sørge for at våre nye leieboere får flytte inn til helgen, og sånn er det med den saken.

Spa- uken fortsetter🤗

Spa-uken fortsetter i rolig tempo med små prosjekter som har ligget på vent en stund. Prosjekter jeg koser meg med.

Det ble et nytt besøk i Salongen i går, neglene på hendene fikk oppgradering i grønt, turkis og bling bling.

Hvordan jeg er blitt så heldig? Jo, invisterer du tid i dine barns venner i oppveksten, da kan du ende opp med slik levering på døren mange år senere😀

Ellers venter mine fremtidige leieboere og jeg på kommunen. Forrige onsdag fikk jeg beskjed om at dette nå skulle gå fort, men det merker verken de eller jeg noe til. Min fart er betraktelig høyere enn kommunens. Leiligheten har stått klar i to måneder nå, men vi har møtt flere flaskehalser så langt, og vi sitter visst fortsatt der, men æ har troa. Ting tar tid.

Når føttene smiler🤗

I går var jeg til fotbehandling for første gang på over ti år. Og det var sårt tiltrengt, Pablina sa jeg hadde mishandlet føttene mine. De trengte stell, spesielt den ene lilletåen hadde fått kjørt seg. Etter at jeg brakk den for noen år siden, har den aldri blitt den samme. Det skjedde dagen etter nyttårsaften, da jeg skulle sjekke utetempen. Jeg skled på ullsokkene og klarte å kyle lilletåen og tåen ved siden av på hver sin side av hjørnet i lettveggen til barløsningen. Jeg satte i et hyl, og gemalen satte i å le. Han elsker situasjonskomikk med meg i hovedrollen. At det innimellom kan føre til at han kan risikere få seg en på tygga, har han ikke forstått. Da jeg fikk av sokken sto lilletåen ut til siden, da satte han latteren i halsen. Han fikk meg rett på legevakten, hvor legen fikk tåen på plass, og konstanterte at jeg hadde brukket den. Den ble teipet sammen med sidemannen, og de holdt sammen i ukevis. Formen og fasongen ble aldri den samme igjen etter møtet med veggen.

Dette medfører en slitasje og belastning av annet merke enn før. Så jeg bestemte meg for at føttene skulle tas bedre vare på i fortsettelsen, for de har båret og bærer meg gjennom livet på en fantastisk måte. Da Pablina var ferdig så de helt annerledes ut, og de skal få både stell og massasje flere ganger i året, i fortsettelsen. Det er godt for både kropp og sjel, og anbefales for alle føtter🤗