I går fikk vi med oss en preformence laget og fremført av unge kunsnere i K- byen. Vår niese Lea var en av dem.

• 

Det er sørgelig at det skal være sånn, at ikke det skal være plass til oss alle under regnbuen. At noen tror de kan definere andres virkelighet. Uansett hvordan vi snur og vender på det er vår tilværelse en sosial konstruksjon, som er i endring hver eneste dag. Det som er sant og riktig i dag vil ikke være det i morgen, heldigvis. Hver gang regnbuen har vært utsatt for hærveek har man tatt noen grep for å utbedre skaden, sist med gaffateip. Jeg synes den regnbuen som nå står der er vakrere enn den vi startet med, fordi den representerer det virkelige livet, som også er fullt av feil og mangler. Regnbuen vi nå har er perfekt uperfekt. Vi må snart ta innover oss at ingen kan definere, eller bestemme hvordan andre mennesker skal leve sitt liv. Hold deg til ditt eget, du har mer enn nok av utfordringer der. Fei for egen dør i stedet.

• 

• 

• 

• 

• 

Vi er så fornøyd med å oppleve dette sammen med mammaen, pappaen og Anna.

• 

Tusen takk til Lea og gjengen for en frisk forestilling under regnbuen😍🌈

• 

Vi er i den heldige situasjon at vi har tre barnebarn. I løpet av nesten tre år ploppet de ut, en etter en. Jeg lurte på om vi hadde kommet inn i en stim. Da vi feiret sølvbryllup var alle tre til stede, den beste gaven vi kunne ha fått. Jeg sa til mine sønner at hadde jeg visst hvor gøy dette var, skulle jeg blitt bestemor for lenge siden. Jeg sa like ut at jeg skulle begynt i den enden😍Nå går jo ikke det da, belønningen for å ha oppdradd egne barn, er barnebarn. Du får jo ikke det ene, uten å ha vært gjennom det andre. Det føles ikke så annerledes enn å få egne barn. Gleden er like stor, men du har ikke hovedansvaret. Det er det andre som har. Du får for det meste moroa, selv om du bekymrer deg sjuk når livet butter i mot for dem.

Vi har tilbrakt enormt mye tid med dem, det har vært en bevisst invistering. Når livet har vært litt trått har vi lånt en av dem, og etter samvær med dem har humøret steget mange hakk. De ble fort det vi kalte for: avdelingen for pur glede. Det er de fortsatt. Kontakten er tett, selv om venner og interesser nå er viktigere enn bestemor og bestefar. Og sånn skal det være. Rett som det er kommer de på besøk. Og ikke sjelden booker de inn i Casaen. De gir beskjed om når de ønsker å overnatte,og det passer stort sett alltid. Hvis ikke finner vi en dag som passer bedre.

Nå har eldstemann vokst bestemor over hodet. Pandora og jeg er like høye, men hun leder med et skonummer. Hun som alltid har likt seg i mitt skoskap må snart se på det som lite hensiktsmessig. Enn så lenge er minstejenta kortere enn bestemor. Hun har heller ikke så høye foreldre som de to eldste, så vi får se om hun vokser seg høyere enn bestemor.

Samværet med barnebarna endres jo eldre de blir. Samtalene blir mer avanserte, og jeg blir stadig slått av hvor kloke og reflekterte de er. Jeg lærer stadig noe nytt, og åpenheten deres er grenseløs virker det som. Sønnene mine har gjort en strålende jobb med dem, barna stoler på at de blir møtt, og kan komme med alt, smått og stort. Tabuer er det lite av. I går da vi gikk tur i skogen ringte Pandora. Jeg rakk ikke ta telefonen, og måtte ringe opp igjen. Hei, sa jeg, du ringte? Ja, jeg har funnet ut hva jeg vil arve av deg når du dør. Ok sa jeg spent, og hva er det? Krystallene dine, jeg vil arve dem. Jeg måtte le, for ikke lenge siden sa faren hennes at jeg vil gjerne arve den krystallampen du arvet etter bestemor( min mamma). Så at eplet ikke faller så langt fra stammen er sikkert. Denne familien er steingale, det er ikke bare bestemor som elsker krystaller i all verdens farger. Når barnebarna har vært på besøk finner jeg dem overalt.

Tilbake til samtalen. Nå har jeg ikke tenkt å dø helt enda da, svarte jeg. Du tror ikke du skal ønske deg litt krystaller til jul, og bursdager og sånn, mens du venter, svarte jeg. Jo, sa hun det var en god ide. Jeg vil heller ha krystaller enn kjoler sa hun. Før ønsket hun seg bare kjoler, men vinden snur. Livet forandrer seg. Jeg kan jo først se hva jeg finner når vi skal på tur til Italia, sa jeg. Der har de noe som heter alabast, kanskje jeg kan finne noe fint i det. Ja, gjør det, svarte hun. Så da har vi en deal vi to.

• 

• 

Vi har av- og på-vær denne uken, men fredag skal det snu å bli stabilt med sol igjen. Det blir tur hver eneste dag, uansett vær. Det var vindstille og sol da jeg gikk i går, men på hjemveien kom regnet og dusja meg blaut.

• 

• 

• 

Vi skal gjøre ferdig annekset denne turen, men mest av alt skal vi feriere. Neste uke braker Camp Langenes løs her på Kilenestangen. Barn, svigerbarn og barnebarn booker inn for ei uke med sommerleir. Noen aktiviteter er planlagt, noen er under planlegging, mens andre tas på sparket. Vi gleder oss alle sammen. Uken etter der venter vi feriegjester fra Stokke på langhelg. Vi skal også fortsette planleggingen av Italiaturen i september, sammen med MacLeods. Danskeferja er booket, en overnatting i Tyskland, to i Verona og sju i Marcheprovinsen. Da er vi klare for å få unna de siste bookingene før vi bare kan glede oss vilt og uhemmet🤗

• 

Tove får siste vaksine i dag. Og da er vi klare for å bevege oss nedover kontinentet med god margin👏👏

• 

• 

• 

• 

På mandag døde kaninen Lola etter en nødvendig operasjon. Lola hadde hatt en del helseutfordringer de siste månedene, og Benedicte og Daniel gjorde alt de kunne for at dette skulle bedres. Det var mange bekymringer knyttet til dette. Hun var gjennom en siste avgjørende operasjon på mandag, men ettersom hun var blitt svakere den siste tiden, ble det for mye for den lille kroppen. Lola kunne fått mange gode år til på ranchen, men slik ble det ikke. Benedicte og Daniel gjorde alt som sto i deres makt for at dette skulle skje. De går nå inn i ferien med et familiemedlem for lite, og sorgen er stor, naturlig nok.

De hentet henne hos dyrlegen etter operasjonen mandag. Hun skal gravlegges i hagen, og det skal plantes et epletre på graven hennes, for eplegrener var det beste hun visste. Livet gir, og livet tar, og det er viktig å gripe øyeblikket. Lola vil aldri bli glemt på ranchen💙

• 

I går hadde de to eldste barnebarna booket rom for overnatting. De skulle komme utover når Robert var ferdig på jobb. I mellomtiden fikk jeg vasket hovedetasjen👍

• 

• 

Det er veldig gøy at de har blitt så store. Det blir mange flotte samtaler. De har mye å fortelle og de snakker om hva det skal være. I går lagde vi pizza sammen. Det er gøy å lage mat sammen, viktig er det også. Nå var det kokken som snakket🤗🤗

• 

• 

• 

• 

Det er veldig stille i feltet nå, ingen byggevirksomhet, så helgefølelsen er der hele tiden nå. Været er blitt mer ustabilt, selv om regnet ikke er kommet, enda. Det er veldig varmt fortsatt, for ikke å si lummert. Vi tar det været vi får, sommervarmen er her uansett👍

• 

• 

Jeg begynte på rengjøringsarbeid i går. Det har for det meste ligget brakk. Det løper jo heller ikke av, og kan tas når været ikke viser seg fra den beste siden. Det blir litt vasking i dag også.

• 

• 

• 

Denne uken har både Kristoffer og Robert fått første vaksine. Fredag kom en gladnyhet om at alle som hadde fått tolv uker mellom de to vaksinene nå får seks uker i stedet. Innkallingen skjer automatisk. Om seks uker er hele familien fullvaksinerte. Vi håper pandemien går mot en ende snart, og at vi kan få gjenoppta vårt normale liv, slik vi kjente det i 2019.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

I løpet av dagen kommer regnet inn på Sørlandet, enn så lenge nytes solen. Måtte du få en super dag🤗

• 

Jeg skulle bare innom en tur med en gave og en liten kjas, men endte opp med å bli sittende å le og skravle sammen med de to bursdagsbarna, og Magne, og etterhvert også Anne Grete. Det ble hele to bordsetninger med kake før jeg kom meg hjem igjen🍰

• 

• 

• 

• 

• 

Denne sommeren har så langt vært en drømmesommer her i sør. Mine dager er delt inn i ulike perioder. Først ei kontorøkt, så tur i skogen og deretter basseng og sol😍☀️

• 

Isabel Allende er en av mange favorittforfattere. Da jeg fant fire brukte bøker, som jeg ikke hadde lest, skrevet av henne, var lykken gjort. Hun er rett og slett helt rå, her er ingen feelgood, men livet rått og brutalt. Første bok er ferdig lest, den er fra midten av 1800 tallet,og handlingen utspiller seg i Chile og California, stikkord: gullfeber.

• 

• 

• 

• 

Det går litt tid til vanning, men husarbeid er utsatt til mandag. Da får vi en regnværsdag. Markens grøde trenger det nå, etter mye sol og vind.

• 

• 

• 

Det er artig å treffe søstrene sisters. De er spredd for alle vinder til daglig. En i K-byen, en i Bergen og en i Esbjerg. Anna (kjæresten) var der også, hennes eldste datter og barnebarn stakk også innom. For en gjeng med trivelige folk💙

• 

• 

• 

For nøyaktig ti år siden var Per Svein, Daniel og jeg på en tre ukers sommerferie i USA. Vi tok en forskuddsfeiring på Per Sveins 50årsdag med denne turen. Kristoffer og Lisa flyttet hjem og passet huset mens vi var borte. Dette var siste dagen før hjemreise. Vi hadde hatt en fantastisk ferie, som startet i NY, videre til Orlando noen dager, før vi dro på en ukes cruise i Karibien, før vi dro videre til fantastiske Key West. Vi satt i leiebilen på vei for å besøke Per Sveins tremenning,som hadde sommerhus i West Palm Beach Miami. Vi ante fred og ingen fare da Kristoffer ringte meg.

Han kunne fortelle at en bombe hadde gått av i regjeringskvartalet. Det var helt vilt, vi trodde nesten ikke det vi hørte. Da vi kom frem til familien visste ikke de noe om det som hadde skjedd. Nettbrett, PC og TV kom på. Overalt var det som skjedde i Norge hovedoppslag. Det var helt surrealistisk. Mens vi satt og fulgte med på skjermer begynte massakeren på Utøya. Sjokkert er er altfor mildt ord for å beskrive følelsene. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi sett for oss et slikt angrep på vårt demokrati, rettet mot våre barn og unge, vår felles fremtid. Og en av våre egne sto bak det hele.

Dagen etter dro vi hjemover mer eller mindre sjokkskadd. Fra flyplassen i Miami dro vi videre til Washington DC, vi hadde mange timers venting på flyplassen, før vi skulle fly videre til Oslo. På alle storskjermer utspilte de mest vanvittige scener fra Norge seg. Det var helt uvirkelig. Fredrik Gresvik dukket også opp, han skulle med samme fly som oss. Han skulle hjem å rapportere om terroren i eget hjemland.

Jeg skrev reisebrev hver dag på denne turen, og postet dem på FB. Reisebrevet fra 22. juli ble veldig annerledes. Jeg skrev om opplevelsen fra USA. Jeg skrev også at i vårt lille land ville vi nok alle bli berørt av at vi kjente noen som kjente noen. Da vi endelig kom hjem søndag morgen kunne Kristoffer fortelle at hans venninne Pamela Ardam var savnet. Jeg fikk en sykt dårlig magefølelse. Per Svein gikk og la seg, han skulle ut i Nordsjøen dager etter. Han måtte ha søvn, safety first. Daniel for også til sengs. Jeg holdt meg våken for jeg ventet på dårlige nyheter. Utpå ettermiddagen sa jeg til Kristoffer at han måtte forberede seg på dårlige nyheter. Han trodde også det, for han hadde vært i kontakt med venner, og ingen hadde hørt fra henne siden torsdag kveld. Den dårlige nyheten kom, Pamela var en av de drepte. Kristoffer forberedte seg på begravelse. Ny dress ble kjøpt inn for anledningen, og sorgen var stor.

Ingen kom upåvirket gjennom disse dagene. Jeg håpte at vi som nasjon kunne lære noe av dette i ettertid, slik at dette ikke fikk skje igjen. At vi skulle få et rausere og mer inkluderende samfunn, at vi skulle behandle hverandre med respekt og kjærlighet. I ettertid ser jeg at debattklimaet er blitt tøffere, nettrollene flere, og tankegodset til gjerningsmannen lever i beste velgående. Det er på høy tid å ta et oppgjør med dette tankegodset. Vi har et ordskifte som ikke ligner grisen. Det florerer av nettroll, personangrep og trusler.

Vi er vel alle for ytringsfrihet, i alle fall de fleste av oss, men kan vi ikke være mer saklige? Det florerer av løgner, manglende kildekritikk, fake news og konsperasjonsteorier. Hatet er lett å få øye på. Det at noen slår politisk mynt på denne tragedien er bare trist. Vi har et ordskifte som er polariserende. Vi snakker om De og Dem, vi mot dere, dere mot oss, og er du ikke med oss så er du imot oss. Hvor ble det av nyansene og respekten for andres meninger, og sakligheten i debatten? Jeg ønsker meg et mer inkluderende samfunn hvor vi snakker om vi og om oss. Vi er i denne båten sammen.

Det å ha ulike meninger er sunt, da kan vi lære noe av hverandre. Lære å se saker fra en annen synsvinkel. Vi må så gjerne debattere det som skjedde 22. juli. Hva gikk galt? Hva kunne vært gjort annerledes? Hva med beredskapen? Hva kan vi gjøre for å unngå at dette skjer igjen? Vi trenger en debatt som er løsningsorientert, en debatt om hva vi kan lære. Hvor kan vi forbedre oss nasjonalt og lokalt som samfunn? Hvor må vi sette inn støtet? Vi trenger en debatt om hvordan vi som samfunn kan dra lasset sammen for å unngå at noe lignende skjer igjen. Da må vi ha frihet til ytre våre meninger uten å bli utsatt for personangrep og hersketeknikker.

Jeg ønsker meg mer raushet og kjærlighet i ordvekslingen mennesker imellom, mer enn det vi har sett de siste årene. Vi mennesker er supersosiale flokkdyr som trenger hverandre. Og da må vi ha respekt for hverandre, og respekt for at vi er ulike, og at dette faktisk er vår styrke. Tross alt vet vi at at størst av alt er kjærligheten, også i vårt lille land💙

•