Med pai på menyen🤗

I går sto pai på menyen. Jeg hadde tenkt på det en stund, at jeg skulle få brukt opp litt rester. Jeg hadde rester av alt mulig, og en paideig liggende på fryseren. Jeg forvarmet ovnen til 200 grader, la deigen i en paiform og pakket den ut. Deretter tok jeg en gaffel og stakk små hull i bunnen, før jeg forstekte bunnen i ti minutter. Jeg hadde googlet meg frem til en oppskrift som jeg brukte som mal.

Mens den sto i ovnen freste jeg opp grønnsaker som skulle i. Det ble rene restefesten. Vi snakker rødløk, paprika, halvvissen vårløk, rester av brekkbønner, brokkoli og blomkål, og noen tomater som sang på siste verset. Jeg hadde også rester av ost og skinke jeg skulle bli kvitt.

Jeg lagde en blandig av fire egg og to dl med fløte, som jeg pisket, og krydret med salt og pepper, etter den mye omtalte slumpmetoden.

Deretter senket jeg temperaturen til 180 grader, og stekte paien i 30 minutter til. Det ble veldig god og smakfull middag i går. Det blir lunsj i dag, og resten er fryst ned i dertil egnede lunsjporsjoner, som kan serveres med salat. Alldeles kjempegodt. Restepai anbefales🤗

I never promised you a rosegarden🌹

Da er helgen over, og jeg er klar for kontoret. I dag skal jeg krype inn i 2016. Det var mye bra som skjedde dette året, men det var også mange små og store kriser som skulle løses. Og vi hadde fortsatt en alarmknapp hengende langt utenfor kroppen. Den minste ting kunne få den til å gå. 2016 var også året for mange fantastiske reiser. Det var også det året mamma døde. Etter en drøyt tjue års reise inn i demenståken. De siste ti årene var preget av mye ventesorg. Nå skal ikke boken handle om henne, men hennes død må nevnes.

Mamma er den modigste damen jeg noen gang har møtt. For et vanskelig liv hun fikk, det har jeg tenkt på mange ganger. Vi fikk tidlig lære at livet ikke var rettferdig, men vi sto i det. Å velge å være alenemor på 60-70 tallet var bare for spesielt interesserte. De var skammens mødre, og måtte tåle å ta imot mye dritt. Jeg ser rester av dette mønsteret i de sakene jeg har fått innsyn i den dag i dag. Det er lettere å kjøre alenemødre hardt,når systemet viser seg fra sin verste side. Jeg vil også påstå at terskelen er lavere for å melde dem til barnevernet. I alle fall i de sakene jeg har sett. I sakene er det gjennomgående at alt som skjer er mor og barns feil. Det skjer også i saker der man er gift eller samboer. Skyld på mor og barn, slik vi alltid har gjort. Det er som den reneste arvesynden.

Mamma og pappa gikk fra hverandre året etter at jeg ble født. Da var min eldste bror på vei. Senere skulle jeg få nok en bror, født utenfor ekteskap. Det gjorde du ikke ustraffet i 1968.

Jeg skulle ønske mamma hadde fått oppleve hvor bra det har gått med alle ungene hennes, og at alle som dømte henne og oss nord og ned tok skammelig feil. Vi så og opplevde mye urett. Noe som i sin tur førte til en overutviklet reddferdighetssans hos alle fire.

Vi vokste opp med mye musikk og sang. Her skulle det synges med det nebbet man hadde. Det har vi fortsatt med. I lystig lag drar Herleik frem gitaren, og så er det flat pedal. Vi er flaska opp på Countrymusic. Og i mammas begravelse sang vi for henne en siste gang. Vi sang «Coat of many color»for det var slik det var. Og vi sang «I love you because» fordi mamma elsket den. Jim Reeves var hennes absolutte favorittartist, både før og etter hans død. Mamma og jeg hadde også et par andre favoritter. Den ene var Fru. Johnsen, og er ganske selvforklarende. Den andre var Rosegarden med Lynn Andersen. Jeg aner ikke hvor mange ganger mamma og jeg har skrålt etter den sangen, hver for oss, og sammen, men det er mange.

Derfor er det viktig å omfavne de gode stundene, de gode øyeblikkene, når de er der. De blir til minner du kan varme deg på når livet er på sitt verste.

Da Per Svein og jeg møttes var det mye som stemte. Vi hadde de samme verdisyn, og de samme mål. Jeg hadde to yngre brødre, han hadde to eldre søstre. Jeg kunne håndtere småbrødre, han var god på storesøstre. Det som skulle bli vår største utfordring, ble at vi hadde vokst opp i en svært ulik familiekultur. Per Svein vokste opp i en trygg familie, der foreldrene var gift til døden skilte dem ad. Han hadde en trygg og god oppvekst, og ble skjermet for livets harde realiteter. Han var lillebror, og den eneste gutten i barneflokken. Jeg vokste opp i en familie som ikke kan sies å være trygg. Vi måtte tidlig lære å passe på oss selv. Det var mange farer å beskytte seg i mot. Jeg var eldst, og eneste jente i søskenflokken, og jeg måtte tidlig ta ansvar for mine to brødre. Jeg ble deres reservemor. De skulle beskyttes så langt det lot seg gjøre. Jeg lærte om livets harde realiteter fra jeg kom til verden.

Hjemme hos Per Svein tok foreldrene konfliktene på kammerset. Hos oss var det annerledes. Der var det stor takhøyde for diskusjoner og krangler. Vi freste opp, fikk de ut, og gikk videre. Da Per Svein og jeg hadde hatt vår første krangel etter vi giftet oss, lurte han på om vi skulle skilles nå? Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn? Jeg hadde også med meg en rå sans for humor inn i forholdet. Det kunne til tider bli for meget for den sarte sørlendingens ører. Han sa da, du er verre enn en bryggesjauer, og jeg sa hvordan i all verden har en sjømann klart å få så sarte ører, og jeg visste ikke at du kjente så mange bryggesjauere🤣

Etterhvert som livskrisene har rullet inn over oss som flodbølger, har den sarte sørlendingen blitt mer og mer nordlending. Han har adoptert min syke humor, og videreutviklet den way beond. Nå er det mange år siden jeg har hørt noe om bryggesjauere. Nå kaller han det overlevelseshumor, og sier vi aldri hadde overlevd uten den. Tell me about it, tenker æ da😱

Da mamma lå på det siste prøvde mange å få tak i meg på telefonen, for å varsle. Det ingen visste da var at min telefon ikke ville ta inngående samtaler før jeg hadde skrudd den av og på igjen kvelden etter. Sånn skjer jo i blant. Per Svein var i havet, og der ble han kontaktet, for ingen klarte å nå meg. Hvordan dette er mulig aner ikke jeg, men en samtale slapp igjennom, og det var hans. Derfor tok det også så lang tid å skjønne at min telefon hadde rota det til. Vi hadde tre netter med sykeleie før hun stille sovnet inn. Hele storfamiliem flyttet inn til henne, og jeg takker min skaper for at det ikke var koronatid. Hun var ikke alene et sekund.

For meg var det en selvfølge at jeg skulle følge henne helt inn i døden. Hun fulgte meg inn i livet, vi holdt på stryke med begge to. Jeg skulle følge henne ut, så langt det var mulig. Det er en traumatisk opplevelse å se en forelder dø, vi hadde bare henne. Selv om døden kom som en venn, og befridde henne for alle hennes plager. Da hun døde var jeg helt tom, jeg har aldri verken før eller siden kjent på en slik følelse. Så skjedde det noe veldig underlig. I løpet av et øyeblikk, som kjentes som en evighet, kjente jeg på en helt vannvittig euforisk følelse av frhet, glede og kjærlighet. Og jeg skjønte, dette var mammas siste gave til meg. Hun var fremme, hun hadde endelig fått fred. Og øyeblikket etter var jeg like tom igjen💙

Jeg var på besøk hos broren min forrige lørdagskveld. Mens jeg kneppet den gjenstridige glidelåsen i jakken min, før jeg skulle gå, kom et par saftige gloser ut av munnen min. Da så min bror forskrekket på meg og sa: Nå hørtes du akkurat ut som mamma, det var som å høre henne. Ja, men det er jo ikke noe rart, svarte jeg. Jeg har jo lært dem av henne, så lo vi begge godt da jeg forsvant ut døren😍

Nye naboer🏡

Det er full fart i byggefeltet, og to hus til fikk innflyttingstillatelse, rett før nyttår.

Livet er slett ikke verst😀

Nå er det helg, og det å våkne opp her ute, til en rosa morgen, er helt nydelig..

Det var to kalde grader da jeg gikk til Tangvall i går, men for en vakker morgen.

Endelig helg👍

Da er jeg i havn med nok en kontoruke👍Etter noen timers intens skrivøkt var jeg vel igjennom det herrens år 2015. Nå er det også klart for redaktør. Og selv når hun koples på gjenstår mye arbeid. Det er da pirkearbeidet begynner, der skal kuttes, skrives om, flyttes, pirkes og ryddes. Det gidder jeg ikke tenke på enda.

Jeg er veldig glad for at Per Svein insisterte på at jeg skulle ha et eget kontor utenfor hovedhuset. Nå må jeg ut ytterdøren, og inn en ny for å komme på jobb. Nå kan jeg bare la alt flyte når jeg stenger ned for helgen. Det kan nok se rotete ut for andre, men her er det full kontroll. Mens jeg skriver tar jeg meg stadig i å holde pusten, det er mye enklere enn å puste dypt. Da tar jeg et par tre magadrag før jeg fortsetter. Da Tove og jeg var på skrivekurs i Venezia lærte vi at de beste bøkene ble til ved at man tok tak i de verste opplevelsene i sitt liv, og skrev om dem. Det skulle jeg visst da jeg skrev Alle mot en.

Det var mye jeg ikke visste da, men som jeg vet nå. Jeg treffer mange som går med en forfatter i magen. Det er jo ikke så rart for alle har vi jo minst en historie, som er verdt å fortelle. Mange sier at de går rundt og venter på inspirasjon. Det kan jeg love at det ikke blir bok av. Det å skrive bok er knallhard jobbing. Du jobber også når du ikke skriver. Skal du skrive bok er det bare en ting som gjelder: sett deg ned å skrive. Begynn med en disposisjon. Jo mer du skriver, jo mer inspirert blir du. Det finnes ingen snarveier til å skrive en bok. Du må rett og slett bare bestemme deg, sette av tid, å begynne å jobbe. Det enkleste i verden er å finne unnskyldninger for å la være, men da blir det heller ingen bok.

Så må en finne lommer hvor man tenker på noe annet. Det er forskjelling hva som fungerer for folk. Jeg kan ikke gi andre råd om hva de skal gjøre for å hente opp energi til å fortsette, selv når det butter i mot. Jeg kan bare si hva som fungerer for meg, det er ikke slik at på seg selv kjenner man andre. Noen må ut å løpe en tur, det passer overhodet ikke for meg. Min daglige tur derimot, den kan jeg ikke unnvære.

Jeg er ikke så sosial akkurat nå. Jeg er i min egen boble. Jeg omgås bare noen ganske få. Nå som Per Svein er ute benytter jeg sjansen til å ta de verste takene. Selv ungene skjønner at mamma må være i fred nå. Hun kommer jo ut av hiet igjen. Dessuten kommer snart pappa hjem, og da blir det uansett mer liv i leiren. Han er jo supersosial, selv om han selv i alle år har innbildt seg sjøl at han er introvert?? Vi har alle våre livsløgner🤗

Det er utrolig hva som plutselig er gøy, eller i hvertfall lettere. Husarbeid for eksempel, i går støvsugde jeg og strøk klær. Jeg liker egentlig ingen av delene, men det er bedre enn å skrive om de verste årene i mitt liv. Det er jo helt nøytralt å gjøre husarbeid, det vekker absolutt ingen følelser til liv. Så det er kanskje derfor? Bøker får jeg ikke lest nå, hvilket betyr at jeg ikke slapper av. De bøkene som ligger for tur nå , har litt alvorlige tema. Jeg tror rett og slett jeg får finne meg en feelgood bok, å se om det hjelper? Uansett så ser jeg mye på TV om kveldene nå, jeg har tapet mye. Egentlig foretrekker jeg bøker fremfor TV, men akkurat nå er det unntakstilstand i heimen. Jeg får lest ukeblader, det trenger jeg ikke konsentrere meg så lenge av gangen. Der finner jeg også inspirasjon, men også stoff jeg trenger til ulike prosjekter, prosjekter som ligger på vent.

Det er godt å ha stillhet rundt seg, det kjenner jeg veldig på. Stille morgener uten lyd, før resten av verden har stått opp, er noe av det beste jeg vet. Nå har jeg to blanke dager foran meg, og det fryder meg stort å tenke på akkurat det. Neste uke kommer Per Svein hjem etter tre uker i havet. Da går livet over i en ny rytme. Vi lever tre forskjellige liv, et hvert for oss, og et i sammen. Det skjer i en sykus av en Nordsjøturnus. Sånn har vi hatt det i 36 år. Vi kjenner ikke til noe annet. Livet er ikke det verste man har😍

Det begynner å butte imot💪

Dagene går, og jeg skriver og skriver. Det begynner å butte skikkelig imot nå. Planen er å gjøre meg ferdig med 2015 i dag, før jeg stenger ned kontoret og tar helg. Det ser jeg virkelig frem til.

I går kveld hadde jeg besøk av bra damer, som har gitt meg en solid energiboost.

I natt og nå på morgenkvisten blåser det stikker og strå. Det er Gyda som vil hilse på. Jeg er straks klar for kontoret og ukas siste skriveøkt🤮Så er det helg, måtte du få ei god ei💙

Boosterdose👍

I desember var det slik at man kunne gå på nettet for å bestille siste vaksinedose. Jeg tenkte å bestille, men da jeg kom inn fikk jeg bare opp at det ikke var mulig, siden jeg ikke hadde behandler. Det var over seks måneder siden jeg fikk dose to, så jeg skjønte ikke et pip. Jeg sendte melding til vaksinesenteret via helsenorge.Jeg hadde uansett ikke tenkt å ta den før i januar. For min timeplan var full før jul. Jeg fikk aldri svar på min henvendelse, men jeg tenkte som så: De kaller meg nok inn til slutt. Flere hadde det som jeg, de fikk opp samme melding. De fleste ringte og sto i kø, eller dro på drop-in. Jeg gadd verken stå i telefonkø eller drop-in. Jeg skjønte ikke hvorfor de ikke bare kalte oss inn på sms.

Han jeg bor sammen med er av den utålmodige sorten, her skal alt skje fort, helst i går. Han fikk boosterdosen før jul. Det er greit at han er utålmodig på egne vegne, men han får holde seg unna meg. For et mas han kan være. Nå reiste han ut i Nordsjøen i romjula, og da fikk han heldigvis andre ting å tenke på. I forrige uke sendte han et sakset innlegg fra FVN om at nå skulle de siste i min kohort kalles inn på sms, for vaksine uken etter. Det visste jeg vel, æ hadde sagt det te an mange ganger alt😱På fredag tikket den inn, og i går ble den satt.

I går gikk æ for Moderna, siden den beskytter best mot den siste varianten. Jeg har to pfizer fra før. Det gikk smakk smakk smakk fra æ stilte mæ i kø. Det er ikke noe å si på effektiviteten.

Jeg har bare en bivirkning, eller virkning, som jeg kaller det. Jeg er stiv i armen, men det blir jeg uansett vaksine. Jeg tok to paracet før jeg la meg, og sov godt. Nå er jeg straks klar for kontoret. Livet er ikke det verste man har🤗

Måtte du få en knakende god torsdag👍👍👍

Multitasking💪

I går jobbet jeg på kontoret, og jeg kjenner at det butter i mot. Uansett så spiser jeg år for år, og er godt inne i 2015. Det overrasker meg til stadighet hvor innholdsrike disse årene har vært. Uten dagboknotatene hadde mye vært glemt for lengst.

Samtidig begynte det en rettsak, i en sak jeg følger, i går. Saken varer hele uken. Det er en ankesak. Kommunene tapte på alle punkter i fjor, men de anket med knappest mulig margin. Det koker i kommunen, men eliten er redde for nye saker, men de er allerede på vei. Det er ikke mulig å stanse en tsunami. Det står ikke i menneskets makt. Når vår politiske ledere gjør slike vedtak, følger politikerforakt i kjølvannet. Det hjelper ikke at kommunene har anledning til å gjøre dette juridisk, for dette er innbyggerforakt. De må ha mye penger, kommunene, som kan holde på slik. Min egen kommune gjorde nettopp det samme mot en mann som ikke ble ivaretatt av barnevernet, selv om alle visste. Kommunen tapte så det sang, for andre gang, i uken som gikk. Oppvekstdirektørens svar i avisen dagen etter, gjorde meg kvalm, flau og sint. Saken lå langt bak i tid, det er ikke slik nå lenger. Det sier de også i mobbesakene, men der har vi gode tall for å si at: joda det er det.

I disse koronatider har det vært vanskelig å være til stede i retten. Det må søkes om plass. Derfor har de nå begynt å streame rettsakene, du må selv ta kontakt og søke, og da får du tilsendt en link, så du kan følge saken direkte. Jeg håper dette fortsetter etter korona også, for det er ideelt for våre støttegrupper. Foreldrenettverket prøver også så langt det lar seg gjøre, å sende et medlem for å være fysisk til stede, også i retten. Vi er tross alt et nasjonalt nettverk. Jeg følger ikke saken via link, men noen i gruppa gjør det, og kommer med gode oppsummeringer til oss som ikke gjør det.

Disse gruppene starter opp når stevning sendes, og vi følger dem gjennom oppkjøring til rettsak, rettsak, i påvente av dom, etter dommen, gjennom Re- traumatisering, eventuell anke, ny oppkjøring osv. Gruppene kan eksistere i flere år, og brukes mer og mer sporadisk, til de stilner hen. Det er erfarne folk som deltar i gruppene, folk med solid kompetanse, og erfaring. Dette er likemannsarbeid av beste merke. I dag har jeg fri fra kontoret, men har ting som skal gjøres. Jeg kan likevel være mer på i gruppa i dag..

På an igjen📖🖋

Ny uke på kontoret er i full gang, fra i går. Jeg fikk skrevet inn resten av 2014 i går. I dag begynner jeg å sy sammen 2015, før jeg tar skrivepause i morgen. Etter skriveøktene avreagerer jeg med husarbeid og turer i skauen. I går var det kjøkkeninnredningen og kjøkkenbenkene som fikk seg en vask og rens. Det har regnet mye, og på sykkelstiene er det greit å gå nå. I skogen er det mye klinkeis, spesielt på innsiden av Kvernhusvannet. Jeg hadde på vinterskoene med vendbare pigger, og jeg hadde piggene ut, kan man vel si.

Det skal regne godt på starten av dagen her, og da håper jeg klinkeisen snart forsvinner. Varmegradene skal også stige her, så det er i alle fall håp om mindre glatte tider.

Snø+ regn= Sørlandsvinter❄️

Natt til lørdag fikk vi påfyll av snø.

Vel hjemme var det bare å måke gårdsplassen før regnet kom.

Tove er fanget i konflikten mellom Telenor og Tv2, men jeg hadde tapet to episoder av «Hver gang vi møtes» som hun kom for å se i går.

I dag skal jeg tilbake på kontoret. Måtte du få en strålende start på uken din😀