Nytt besøk hos fylkesmannen.

Fredag skulle Jhonnys stemme endelig bli hørt av fylkesmannen. Det er over to måneder siden Robert ba om øyeblikkelig hjelp hos fylkesmannen, og de gjenåpnet saken de lukket i desember. Pappa og bestefar skulle være med, og jeg satt på inn til byen, der jeg kurser denne uken. Siden Jhonny var dagens hovedperson ble Robert og jeg plassert i baksetet, mens bestefar og Jhonny satt foran. Helt på sin plass sa bestefar, Robert og jeg var ikke uenige. Vi skiltes utenfor hos fylkesmannen, de gikk inn og jeg fortsatte mot grønt senter.

Da det var over kunne bestefar fortelle at Jhonny hadde vært flink. Han fikk sagt sitt på en god måte. Robert og Per Svein fikk sagt fra om dette med dårlig dokumentasjon, igjen. Det var også et tema i forrige runde. Det fremkom tydelig i rapporten i forrige runde, og i tilsynssaken ved Tangvall skole. Dette er ikke bare et problem i Søgneskolen, men over hele landet. Skolene dokumenterer ikke hva de gjør, dermed vet ingen om de faktisk gjør det de sier at de gjør. De sa også hva de syntes om den sene saksgangen hos fylkesmannen. Dette er ikke godt nok verken for barn, familer eller skolen. Kunnskapsministeren lovet oss at med den nye loven skulle barna få fortere hjelp. Det er motsatt. Aldri har det tatt lengre tid å få på plass et enkeltvedtak. Den nye loven er et makkverk. Det beste man kan si om den er at man kan ta kontakt med klageinstansen selv, på et langt tidligere tidspunkt, men det er også alt. Det er jo ikke til og undres over at barn og foreldre gir opp og flytter, selv etter medhold fra fylkesmannen. Straks fylkesmannen har kommet med sin rapport, trekker fylkesmannen seg ut. Da faller skolen tilbake til gamle synder, alt fortsetter som før, og man er like langt.

Robert og Per Svein sa til dem at dere må være på plass med en gang det kommer en klage. De må inn å handle i forhold til skolen med en gang. Det var de enige i og de skulle ønske det var sånn, men det er ikke klageinstansen sitt mandat. Det er ikke slik klageinstansen jobber. Så hvem i all verden er det den nye loven beskytter? Dette er jo ikke handling, dette er jo bare mer papirarbeid. Skolene og kommumene slipper unna, uten at det blir noen konsekvenser av det for dem. Barna og foreldrene fortsetter å bære hele byrden. Til slutt lærer de at det ikke er noe som nytter. Klageinstansen er nok et spill for galleriet. Instansen legitimerer myndighetenes manglende vilje til å løse problemet, å stanse mobbingen i skolen. Det kommer ikke til å skje i dette århundret heller om vi fortsetter med dette.

De ga også beskjed til fylkesmannen om at de visste om at det var kommet flere saker fra samme skole inn til dem. Det samme skjedde i de andre sakene. Straks fylkesmannen trakk seg ut er det på an igjen. De sa at mange ikke turte å klage av frykt for represalier. De fortalte at foreldrenettverket fikk slike historier fra hele landet. Fylkesmannen var klar over dette. De kjente godt til foreldrenettverket og at jeg hadde vært med å starte dette. Per Svein og Robert sa at de skulle gått inn i saken for flere måneder siden, i september. Problemet vårt nå er at familien selv har ordnet opp og fått på plass tiltak som virker. Vi har med andre ord ordnet opp igjen. Noe som betyr at skolen og kommunen nok en gang slipper unna med lovbrudd.

Min mann er ikke fornøyd med situasjonen og sier han kommer til å skrive til kunnskapsministeren. Mamma Liland har skrevet mange brev og snakket både med ham og folkene hans flere ganger. De settes fast hver eneste gang. Fordi de mangler den kompetansen vi og foreldrenettvetket har. Det er også vi som lever med konsekvensene av den manglende implementeringen av lovverket i skolen. Før lovendringen var det ingenting galt med loven, den var bedre enn i dag. Problemet var at det ikke fikk konsekvenser å bryte loven. Resultatet av Djupedalsrapporten og toppmøter er en lov som er blitt bedre for skoler og kommuner. Politiet har ikke gitt en eneste mobbebot etter at enkelvedtaket ble erstattet av aktivitetsplikt. Det finnes ikke lenger en lovhjemmel for å gjøre det. Den eneste rektoren som er blitt dømt, ble dømt av tingretten før den nye loven trådte i kraft. Rektor anket til lagmannsretten og saken kom opp etter at den nye loven var trådt i kraft, med resultat at rektor ble frikjent fordi man hadde fjernet enkeltvedtaket. Forholdene hun var dømt for var avkriminalisert. Den nye mobbeloven og det vannvittige oppkjøret til den er vel det største mobbemageplasket vi har sett i historien.

Barn og foreldre lever med en uholdbar situasjon. Skolene og kommunene tok siste stikk og er tryggere enn noen gang. De kan bare fortsette slik de alltid har gjort. I mens kommer det stadig flere nye mobbedommer. En eller annen dag må dette slå innover rettssstaten og de som sitter med makt. En dag må det komme et menneske i kunnskapsministetens stol som tar en Høybråten og tvinger kommunene til å følge lovverket. En minister som ikke er opptatt av seg selv, og det å mele sin egen karriere. En minister som klarer å sette barna foran seg selv. Inntil da får vi fortsette å kjempe for barna våre, å gjøre det som står i vår makt til å beskytte dem.

En riktig god søndag ønskes deg🌞

La Famiglia🤗

Det var skikkelig vårvær i byen i går. På vei til kurs fikk jeg rene vårfornemmelser.

Jeg tok turen innom Starbucks for en latte take away. Dette er den fjerde bolken av traumeutdanningen. Vi bruker å gå ut å spise sammen på fredagen. Vi har jobbet skikkelig hardt de siste tre dagene. Da er det godt å gå ut å spise, le og skravle litt. Rett og slett kjøre på med litt endorfiner. Vi trenger å få ledd litt, og da ler vi av alt mulig. I går falt valget på den italenske restauranten La Famiglia ( familien). Det var det vi trengte i går. Vi er jo blitt en familie. Eros Ramazzotti og Andrea Bocelli spilte i bakgrunnen og vi storkoste oss. Jeg anbefaler torsken på det varmeste.

En riktig god lørdag ønskes deg🌞

Min brasilianske venninne❤️

Jeg husker ikke når jeg traff henne første gangen. Det kan ha vært to, men også tre år siden. Det var på en av mine mange vandringer rundt i bygda her. Hun hadde nok syklet forbi meg flere ganger, før hun en dag smilende ropte til meg: I love your yellow jacket and your yellow shoes. Jeg smilte tilbake og takket henne. Hun elsker farger som meg. Hver gang hun syklet forbi meg etter det kom hun med koplimenter for kjoler og farger, eller hun ropte: Hello beatiful. I mitt stille sinn kalte jeg henne bare for solstrålen. En dag stoppet hun og vi fikk vår første prat. Hun fortalte hun var fra Brasil og at hun hadde bodd her i mange år. Hun fortalte at hun ikke var så god i norsk. De fleste hun snakket med snakket portugisisk eller engelsk med henne. Med meg snakker hun norsk.

Jeg vet fremdeles ikke hva hun heter, hun vet ikke hva jeg heter heller. Det spiller ingen rolle. Nå snakker vi sammen hver gang vi møtes og vi snakker på norsk. Hun trenger å øve seg sier hun. Jeg hjelper henne ikke før hun ber om hjelp, og hun blir stadig flinkere. Og da kommer det stadig lengre avhandlinger. Vi snakker om alt mulig. Av og til treffes vi tilfeldig på vandringer rundt vannet og da går vi sammen et stykke. Vi skravler i vei om våre familer og andre ting som opptar oss. Jeg blir stadig bedre kjent med henne.

I går da jeg tok bussen inn til byen for kursing kom hun på. Da satt hun seg ved siden av meg. Hun i gul jakke og jeg i rød kåpe. Vi snakker alltid om farger og hvor glade vi blir av dem. Jeg har en dunjakke i den brasilianske grønnfargen med gult for i jakken og hetten. Hun elsker den jakken, og hun snakker om den hver gang vi møtes. På vei innover snakket vi om ulike språk, og hun fortalte at hun forsto mye italiensk og at hun kunne snakke en del italiensk. Da var vi i gang igjen for det er det vakreste språket jeg vet. Hun lurte på om jeg var helt norsk, og det er jo. Hun lurte på om jeg ikke hadde noen spanske gener. Ikke så vidt jeg vet sa jeg. Så lo vi. Da vi skiltes på rutebilen ga vi hverandre en bjørneklem og ønsket hverandre en god dag.

Da jeg satt på bussen hjem, kom hun jammen meg inn døra der og. Hun satte seg hos meg og vi fortsatte praten. Hun ga meg to oppskrifter som jeg bare måtte prøve. Det var en middagsrett med broccoli og en kokoskake. Jeg skal teste det ut. Det så godt ut begge deler. Turen hjemover gikk fort i godt selskap. Jeg tenkte da hun gikk av bussen at hvis man bare er åpen for det livet har og by på, og det livet sender i din vei, da kan man finne vennskap, når man minst venter det. Vennskap på tvers av aldersgrenser, landegrenser, kulturer, yrke og interesser. Og gjør man det beriker man sitt eget liv, og utvider sine horisonter, slik jeg og min brasilianske venninne gjør. Noe sier meg at denne solstrålen av et menneske er kommet inn i livet mitt for å bli❤️

En riktig god fredag ønskes deg🌹

Kursaktivitet i heimen

Vi kurser begge to for tiden. Jeg på Grønt Center i byen, og Per Svein ute i Sørlandsparken. Det blir lange dager. Så i går tok Per Svein med sushi hjem etter en lang dag.

Det smakte fabelaktig. Nå gjør vi oss klar til en ny kursdag begge to. Og forventer oss mange aha- opplevelser også i dag.

En riktig god torsdag ønskes deg🌞

Det heter ikke Grønt Center for ingenting🤗

Huset plassert på tomten🏚

I går hadde vi møte med tegner, Arne og folk fra Repstad anlegg, for å se hvordan vi skulle få huset plassert på tomten. Da fikk vi også oversikt over uteplasser og hvordan nedgangen til leiligheten måtte bli. Det var også med en ut fra Hellvik som tok bilder av området og tomtene ved hjelp av en drone.

Nå skal Repstad anlegg regne på prisen for opparbeidelse av tomten og Hilde skal gjøre de siste justeringene på tegningene.

I dag begynner jeg på del 4 av traumeutdanningen, og går inn i min egen boble fra i dag og til og med søndag.

En riktig god onsdag ønskes deg.

Vår i Mandal🌷

Gårsdagen begynte veldig bra da det dukket opp en melding fra Robert om at gruppeeksamen var bestått. Nå gjenstår bacheloroppgaven og så er han i mål med fem års utdanning. Jeg kommer nok til å holde pusten litt til, helt til han er over målstreken. Han er godt i gang med bacheloroppgaven som handler om hvordan fysisk aktivitet påvirker angst og depresjon.

Selv hadde vi et ærend i Mandal i går. Vi skulle innom Jysk å kjøpe et sofabord og et sidebord. Vi ønsket oss et barnebarnvennlig alternativ til en billig penge.

Da vi først var i Mandal benyttet vi anledningen til å gå rundt å kikke litt. Vi er der veldig sjelden og i går var det sol og skikkelig vårstemning der. Vi bestemte oss for å spise lunsj der.

Det ble fiskemat på oss begge.

Mandal er en stille og rolig by på denne tiden av året. En vakker liten perle❤️

En riktig fin tirsdag ønskes deg🤗

Et langsomt farvel❤️

I dag tenkte jeg å skrive noe om det å være pårørende til et menneske med demens. Det er en krevende øvelse med mange problemstillinger og dilemmaer. Nettopp fordi det er så vanskelig å nå inn til den som rammes, og det å oppleve at den personen som har stått deg så nær, forandres gradvis, og forsvinner sakte, men sikkert. Jeg fant en bok som beskriver mange av problemstillingene godt. Boken til Helene Sandvig, som gradvis mistet sin far i alzheimer.

Demens kalles en pårørendesykdom, fordi etterhvert som pasienten går inn i en tåke av glemsel, blir det de pårørendes sorg, og den pårørendes sak å ivareta pasientens ve og vel. Man får et barn til, kanskje det mest krevende barnet du noengang vil få. Selv ble jeg mor til min egen mor, rollene ble byttet om. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun kalte meg mamma. På en måte var det greit, for ordet mamma er jo et kompliment. På en annen måte var det veldig sårt. For hun forsvant for meg da jeg hadde trengt henne som mest. Mamma levde med en demenssykdom i over tjue år. Da diagnosen kom hadde vi sagt fra om at vi trodde det var en demenssykdom på gang i ti år alt. Og før det var det noen år vi gikk med den murrende følelsen av at noe var galt. Noe vi ikke klarte å sette fingeren på. Første gang jeg kjente på den og skjønte at det var noe som ikke stemte, var sommeren 1990. Da var Kristoffer halvannet år og Robert ti måneder gammel. Jeg kan enda huske den følelsen og hvordan den satte seg fast og ble værende.

Persoligheten endres av demenssykdommer og du må lære å forholde deg til, å bli kjent med en helt annen og fremmed person. Det er vel noe av det vanskeligste. Per Svein, Herleik, Ole og jeg hadde mange samtaler og tunge stunder på grunn av dette. For hvordan skal man takle dette? Hver og en må finne sin måte å takle det på. Og ingen takler dette likt. Det kan man heller ikke forvente. Vi taklet dette ulikt, og det er helt greit. Det vi alle fikk merke var at hverdagen ble endret. Vi gjorde det vi kunne for å få dem til å sjekke ut om det var noe mer. Med dem mener jeg psykiatrien som fanget mamma opp. Det er ikke uvanlig med demenssykdommer. Vi ble avspist med at vi ikke taklet mammas psykiske lidelse. Men hva er vel en psykisk lidelse mot en demensdiagnose? Mamma var ikke samarbeidsvillig, hun gjorde det hun kunne for å skjule forfallet. Dette er også helt normalt når demens rammer. Vi sa det mange ganger, hvor blir det av diagnosen? De må jo snart forstå at det er noe mer her. Noe langt mer alvorlig. Det tok ti år før den kom. Jeg husker lettelsen, men jeg husker også hvor forbannet jeg ble på det såkalte hjelpeapparatet.

Fra den dagen slapp psykiatrien mamma som hun var en varm ildtang, og vi ble overlatt til oss selv og vår egen fortvilelse. Hun var ikke lenger deres problem, og hun mistet alle de kontakter og den hjelpen hun hadde. Det er også vanskelig å få til et samarbeid med hjelpeapparatet for demenspasienter vil som andre klare seg selv, problemet er at de mister selvinnsikten også. Vi ville ikke umyndiggjøre mamma heller. Vi visste hvor viktig det var for henne å eie seg selv. Derfor gikk det også på halv åtte i perioder. Vi måtte bare lære oss å leve med det for ikke å gå til grunne. Det er vanskelig å være pårørende, å se forfallet, men ikke kunne nå inn med logiske argumenter. Vi så farer hjemme hos henne, når hun var ute, ja alle steder. Selv ble hun mer og mer redd for det som skjedde, og det gikk utover humør og oppførsel. Det var ikke lett for noen av oss.

Vi søkte om sykehjemsplass flere ganger. På sosinomstudiet lærte vi at det var vanskeligere å få en sykehjemsplass enn det var for en kamel å komme igjennomet nåløyet. Men at når man først fikk en plass var tjenesten god. Vi fikk oppleve begge deler. Det handler om en person i krise, og om en familie i krise. Vi begynte å dokumentere mammas forfall, vi tok bilder og skrev ned opplevelser. Jeg bestilte time hos ordfører Solveig, og jeg klagde min nød. Jeg skrev brev til tjenstesjef Skretting med kopi til ordfører. Av mamma hadde jeg lært at jeg ikke skulle la folk dø i synden. Jeg gnei det inn, jeg sendte bilder av min mor full av blålilla merker etter fall, men nådde ikke frem. Hun fikk til slutt en trygghetsalarm som hun ikke ante hvordan hun skulle bruke. Så mye for velferdsteknolgi, mamma trengte trygge, gode og varme hender. Selv sto jeg i starten på senskader etter mobbing. Skader som skulle endre livet vårt for alltid. Jeg sto mellom barken og veden, men var nødt til å redde min sønn. Det var bare å krysse fingrene å håpe på det beste.

Kampen for en sykehjemsplass ble uverdig, og den fyller en perm. I 2008 bestemte vi oss for at NÅ skulle hun ha en sykehjemsplass, samme faen hva de sa. I februar ramlet hun igjen, oppå trygghetsalarmen, og ble liggende å hyle i flere timer til naboen vegg i vegg alarmerte hjemmesykepleien. Hun ble kjørt til sykehus med et stygt brudd i armen,hvor alarmen satt. Per Svein og jeg satt oss ned med lovverk og pc og skrev og skrev. Vi forlangte sykehjemsplass og at hun skulle få komme dit med en gang fra sykehuset. Hun fikk en kortidsplass. Mens hun var der benyttet vi tiden godt. Vi klagde, hadde møter med den ene og andre. Og vi rettet referater som var helt hinsides,og som fikk mamma til å høres ut som en dame i sin beste alder. Og til slutt klagde vi på et vedtak ingen før hadde klaget på, og vi klagde til fylkesmannen. Vi fikk inn fastlegen og støttekontakten og vi kjørte et helsikes løp. De klagde på knappe ressurser. Jeg sa det ikke var mitt problem, og at mitt problem var mamma og hennes situasjon. De andre pasientene har ingenting å gjøre i denne saken. Så fortalte jeg dem om mitt kjennskap til Fusadommen. At kommunene ikke hadde lov å si at de ikke hadde penger nok til flere sykehjemsplasser. Det er kun hjelpebehovet som skal telle. Oppfylles kravene til hjelpebehov skal man gi sykehjemsplass. Kommunen turte ikke sende klagen med de fargerike bildene videre til fylkesmannen. Så de innvilget mamma plass på kortidsavdelingen til det ble ledig på langids. Noe det først ble etter 11 måneder. Fra hun fikk plass fikk vi et helt nytt liv, hele familien. Det fikk mamma også, frykten forsvant, hun ble roligere og mer fornøyd.

Dette tas også opp i boken. Hun skriver også om dilemmaet bilkjøring og demens, og alkohol og demens. For oss ble ikke det noe stort dilemma. Mamma leverte inn trygdebilen sin da hun fikk epilepsi. Hun drakk ikke noe særlig verken før eller etter hun ble dement. Med demenssykdommer følger også depresjon, tungsinn og psykoser. Dette er også godt beskrevet i boken.

En annen ting man bør snakke om innad i familen før det skjer, og det gjelder ikke bare demenssykdommer. Det handler om retten til en verdig død. Når skal man stoppe næring og medisinering? I dag har teknologien ført oss så langt at det for noen kan gå på bekostning av en verdig død. Snakk med dine barn og foreldre hvor de står i dette spørsmålet. Det vil gjøre det lettere for de pårørende. For mange kan det være for tøft å ta denne avgjørelsen på vegne av andre. Man kan kjenne det som man tar liv ,og det er ingen god følelse. Det kan også føre til gnisninger mellom de pårørende. Da noen kan mene ar man tar liv, mens andre mener at man seigpiner et menneske, og tar fra dem retten til en verdig død, om man fortsetter med næring og medisin. Jeg hadde snakket med mamma om disse spørsmålene lenge før hun ble syk. Jeg visste hva hun sto for som frisk. Jeg kjente også til dilemmaet rundt dette spørsmålet da mine svigerforeldre døde av henholdsvis hjerneslag og KOLS. Det var ikke lett for noen, selv om man visste hvor de sto i dette spørsmålet.

Mamma fortalte selv en pleier at hun var i ferd med å dø. Vi ble tilkalt, men hadde ikke kontakt med henne de tre nettene hennes dødsleie varte. Vi var hos henne hele tiden, hun var aldri alene. Hun motsatte seg alle forsøk da man ville væte munnen hennes med svamp. Jeg var alene da en pleier kom inn og lurte på om vi ville at mamma skulle kjøres til sykehus. Vi hadde rett på det sa hun. Jeg svarte: nei, mamma skal dø hjemme. Sykehjemmet hadde vært mammas hjem de siste 8,5 årene. Da en ny pleier kom inn og lurte på om de skulle fortsette å medisinere for å holde henne i livet så lenge som mulig, var jeg også alene. Jeg svarte nei, mamma skal få en verdig død. Mamma var heldig, hun fikk dø hjemme, med hele storfamilen rundt seg. Alle stellene ble foretatt av varme hender, hender hun kjente godt fra de årene hun hadde bodd på omsorgseenteret. Mamma fikk dø akkurat slik hun selv ønsket det. Nettopp fordi døden aldri hadde vært noe tabu hjemme hos oss.

Jeg anbefaler alle pårørende av demenspasienter å få med seg denne boken. Du vil garantert kjenne deg igjen.

En riktig god mandag og ukestart ønskes deg.